Hvordan får man barn og voksne til å synge med på låter de aldri har hørt før? Studentene ved Universitetet i Agder knakk koden med Ellevill barnekonsert på Kilden konserthus, mener Linn Carin Dirdal.

Ellevill barnekonsert. Foto: Askil Holm

Det er stappfullt på Kilden når første kull ved Låtskriver- og artiststudiet ved Universitetet i Agder (UiA) inviterer til barnekonsert lørdag 16. april. En jevn strøm av små og store forsvinner inn i Multisalen til konserthuset i Kristiansand, mens damen i billettluken forteller at de har måttet utvide det fleksible rommet for å få plass til alle de 180 besøkende som har gitt fra seg en femtilapp for å komme inn.

På programmet står Ellevill barnekonsert med ferske låter for barn fra 2 til 10 år, og ”voksne som liker å synge med”, som det står i arrangementsbeskrivelsen. Det loves også ”allsang, dans og lek med ord og musikk”.

Kilden Foto: Kilden Teater- og Konserthus

Kilden Foto: Kilden Teater- og Konserthus

Rockerever og visebjørner
Inne i salen er lyset dempet, med unntak av scenen som er opplyst av et grønnaktig skjær. Bak trommesett, gitarer og banjo, gir sceneteppet assosiasjoner til lianer og busker. Dyrelyder høres fra anlegget i bakgrunnen. Aner vi et jungeltema? Forventningen ligger i rommet, hvor publikum sitter klar i benkerader og på puter foran scenen.

Musikerne gjør sin entré og kjører i gang en bluegrasslåt som får folk til å gynge i setene. Med unntak av en leopardmønstret dress er alle vanlig kledd, men dyresminken i ansiktet indikerer at de er i rolle. Jungelkaninen Klara presenterer den rolige Visebjørnen Bjarne, Lesekatten, Løven Leon og rockerevene på trommer og bass i bakgrunnen. At alle har fått utdelt hver sin karakter er en effektiv måte for publikum å bli kjent med dem på. Jungelsettingen, en klassisk ramme for barnehistorier, fungerer fint som formidler av både gjenkjennelighet og spenning.

Gøy med regler
Jungelreglene for konserten serveres med det samme: Det er alltid lov å synge og klappe med, det er alltid lov å danse, og det er alltid lov til å klemme hverandre.

Ellevill barnekonsert. Foto: Linn Carin Dirdal
Ellevill barnekonsert. Foto: Linn Carin Dirdal

Vi forbinder gjerne regler med noe restriktivt, så at de her blir snudd på hodet og gjort til noe gøy fungerer som et morsomt overraskelsesmoment. Reglene er heller ikke vanskelige å følge, verken for barn eller voksne. Det er lett å la seg rive med av den energiske gjengen på scenen, som alltid er tilstede i rollene sine, selv når de ikke er aktivt med i forestillingen. Mens én synger solo, er de andre deltakende gjennom kropp og mimikk.

Jungelkaninen Klara er spesielt god på å underbygge det hun forteller fysisk. Hun står på tærne, strekker armene ut i store bevegelser, og bruker hele scenen. Slik lykkes hun i å engasjere også barna helt bakerst i rommet. Og det er godt gjort, for salen er stor.

Uromomentet i jungelgjengen er Krokodillen Knut, som etter hvert kommer snikende inn fra sidelinjen. Gjennom en slepende, Tom Waits-aktig blueslåt, som musikalsk underbygger Knuts ugreie hensikter, får vi vite at ”Knut er ikke no’ grei, han skremmer i vei”, mens Krokodillen lusker rundt på scenen og skremmer med halvhjertede kroppsbevegelser og et slapt ”Bø!”. Latter brer seg i salen, han er jo elendig til å skremme! ”Er det noen som er redde for meg?”, spør han publikum forventningsfullt. ”NEEEEEEIIII,” roper barna, mens de voksne gliser.

Rosintygging på bakerste benk
Konserten er bundet sammen av ulike historier. Jungelkaninen forteller hvordan alle er eksperter på å være seg selv, mens Knut prøver å lære Løven Leon at det er bedre å skremme enn å klemme. Når Knut plutselig mister skremmestemmen og stikker av, kommer Visebjørnen på banen og synger en rolig låt om at alt vil ordne seg.

Ellevill barnekonsert_foto Askil Holm

Her begynner foreldrene bakerst i salen å gripe etter rosineskene. Kanskje er det kombinasjonen av rolig melodi, med få rytmiske knagger og lite aktivitet på scenen som gjør at de minste i bakre del av lokalet begynner å krible i setene. Kanskje skyldes det også at fortellingen vil litt mye på kort tid? Krokodillen Knut fungerer som en rød tråd, men historien tar noen avstikkere underveis som tidvis oppleves krappe. Fortellingen kunne med fordel vært strammere, slik at man slapp å lure på hvordan Lesekattens sang om å bli astronaut, og Jungelkaninens ønske om å synge bedre, hang sammen med skremmingen til Knut.

Nye, gjenkjennelige låter
God rytme i forestillingen gjør likevel at studentene holder et godt grep om publikums oppmerksomhet. Det er aldri mye prat mellom hver låt, og når det prates er det alltid med et element av interaksjon. Karakterene får salen til å rope i kor, og lærer bort enkle melodier, som deretter brukes i allsang. Helt på slutten, etter å ha sittet i ro i nærmere en halvtime, får publikum reise seg opp og lære enkle bevegelser som blir til et kollektivt sang- og dansenummer.

De egenkomponerte låtene trer inn som en naturlig del av handlingen. Alle band som stiller på scenen med nytt materiale gjør det med en viss usikkerhet i forhold til mottakelsen. Men fengende låter med gode hooks og morsomme tekster får frem smil, bevegelse og spontan klapping hos både barn og voksne. Ut ifra innlevelsen på scenen å dømme har ikke studentene nødvendigvis skrevet låter de forestiller seg at barn vil like, snarere låter de liker selv, som også passer for barn. Det er et godt utgangspunkt for å skape en god dialog mellom scene og sal, på tvers av aldre.

Ut ifra innlevelsen på scenen å dømme har ikke studentene nødvendigvis skrevet låter de forestiller seg at barn vil like, snarere låter de liker selv, som også passer for barn.

Selv om alle låtene er ukjente for publikum, fungerer sterk sjangerforankring som gjenkjennelsesmomenter, enten det er blues, country eller pop. Tross stor sjangervariasjon binder instrumentene og historien sangene godt sammen. Bevisst brukt av musikalske virkemidler pisker også frem forestillingen. Den løpende bassen i Lesekattens poplåt inviterer til spontan hodenikking, mens det er både sonisk overraskende og gøy når Krokodillen Knut, etter å ha mistet den mørke skremmestemmen, synger en hel låt i lys falsett.

Musikere og sangere er stødige, og formidler en trygghet som gjør at man som publikum kan slappe av og fokusere på innholdet. At scenen er rigget som et bandoppsett bidrar også med en slags form for instrumentopplæring for de små: Barna kan visuelt identifisere kilden til de ulike lydene som fyller rommet, enten det er trommer, banjo eller blokkfløyte.

Ellevill barnekonsert. Foto: Linn Carin Dirdal
Ellevill barnekonsert. Foto: Linn Carin Dirdal

Noe for alle
Forestillingen følger tydelig et manus, men aktørene går ikke av veien for improvisasjon. Når Jungelkaninen forteller at hun skulle ønske hun var flinkere til å spille instrumenter, gauler et barn, ”jeg har mange instrumenter hjemme!”. Jungelkaninen anerkjenner og responderer på utsagnet, og skaper en lett og uformell stemning som er fin å være i. Også det skuespillermessige samspillet bærer preg av at studentene er trygge på hverandre. De lykkes med å skape en atmosfære som oppleves både gøy og ærlig, det til tross for skuespillet.

Når konserten er over, får barna komme opp på scenen og prøve instrumentene i forestillingen. En liten kar i fullt Kaptein Sabeltann-kostyme tester trommene, mens andre flokker seg rundt banjo og gitar. Og det er tydelig at konserten har lykkes i å engasjere. Særlig outsideren viser seg å være en hit. Krokodillen Knut omringes av småtasser som roper ”Bø!”; studentene har klart å skape en opplevelse som har gjort inntrykk – og ikke bare på de små. For hvem er det som nynner og danser mens de beveger seg ned trappene og ut av lokalet? De voksne.

Artikkelen er laget med midler fra Periskop-prosjektet, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er initiativtakere og eiere av nettsiden Periskop.no og Periskop-prosjektet.

Publisert:

Del: