101 - Et år på turné med Gluecifer

Gluecifer-boka dag 1: Fernet Branca, duste-intervjuer og sleppefest på Blå

I 2004 spilte Gluecifer seg gjennom 101 konserter fra Tromsø til Bilbao, fra Berlin til Warszawa og opplevde alt fra stadionsuksess til stemmesvikt. Frithjof Jacobsen, alias vokalist Biff Malibu, skrev dagbok gjennom det som skulle vise seg å bli Gluecifers siste store turné, og nå er resultatet ute i bokform. I dette utdraget fra «101 – Et år på turné med Gluecifer» forteller han om innspillingen av «Automatic Thrill» og sleppefesten på Blå.

Kalender

Av Frithjof Jacobsen

«26.01.2004 Oslo, Blå, releaseparty for Automatic Thrill
Vi har lydprøve. Danny slår trommer. Det ringer i mobilen. Jeg går inn på do for å ta den. Inn i øret kommer det noe forvrengt støy som jeg ikke skjønner en dritt av. En stemme med østfolddialekt spør om det er Biff han snakker med.

– Gjett hva jeg hører på nå?

I telefonen hører jeg høy musikk bak et teppe av støy. Det tar noen sekunder før jeg kjenner igjen tittelkuttet fra vår egen nye plate, Automatic Thrill. Herretoalettet på Blå er ikke vasket etter gårsdagen, det lukter svakt av urin her inne. Jazzpiss, rekker jeg å tenke før musikken inne i telefonen fader ut og stemmen er tilbake.

– Fy faen, Biff, dette er rått.

– Jo takk, hvem er det?

– Anders Grønneberg fra Dagbladet, jeg sitter på kontoret her og speller skiva deres jævlig høyt. Fy faen så rått, sitter som pikk i matmor.

Jeg blir midlertidig målløs mens jeg tenker på Grønneberg og en eller annen stakkars matmor nede ved Iddefjorden.

– Dere speller på Blå i kveld? Blir sikkert jævlig bra. Skal se om jeg får stikki nedom en tur, må se litt på jobben her, så jeg veit ikke. Ville bare ringe for å si at skiva er jævlig bra. Driver med soundcheck nå eller?

– Ja, stemmer det.

– OK, må legge på her, fet skive, sees kanskje i kveld da, skal se om jeg får til å ta meg en tur.

Vi har stått til tjeneste for Medie-Norge i hele dag. På Lorry klokka elleve. Egg, bacon og intervju med ZTV. Først svarer Danny og jeg, i hvert vårt opptak, på et sett spørsmål fra programleder Johannes Myklebust. Etterpå skal kamerateamet filme Myklebust mens han stiller spørsmålene. Vi sitter på den andre siden av bordet og stirrer ham inn i øynene, mens ordene hans henger tomt over duken. Etter hvert ubesvarte spørsmål legger han hodet på skakke og imiterer lytting. Danny sparker meg et par ganger på leggen, og vi kjemper mot latteren.

Vi går innom Tanum på Karl Johan før neste intervju, som er på Last Train. Jeg kjøper Fatso av Lars Ramslie, Hunter S Thompsons selvbiografi og TimeOuts guide til Praha. Vi har en fridag i Praha på turneen senere i år.

På Last Train har bartender Cayetano satt fram en ny frokost til oss. Røkelaks, ferskt brød, øl og Fernet Branca Klokka er ett, og det kjennes litt rart å drikke på seg en ørliten bris så tidlig på dagen, men samtidig legger det et behagelig slør over de neste intervjuene.

Vi har blitt intervjuet om den nye plata siden lenge før jul. På høsten kom journalister fra hele Europa til Oslo mens vi holdt på å mikse hos Ulf Holand i LydLab. De fikk øl og fin middag og gjorde intervjuer.

I studio dempet vi lysene og spilte av fire låter for dem på de største høyttalerne. Hundrevis av små røde og grønne lys blinket på det enorme miksebordet. Journalistene satt trengt sammen i kontrollrommet med notisblokker og åpne ører. Noen måneder senere kom det svære artikler i bladene deres. Journalistbesøket kostet det tyske plateselskapet vårt godt over hundre tusen kroner.

Etter hvert som det nærmet seg utgivelse, begynte telefonintervjuene. Kveld etter kveld denne høsten sitter jeg med en liste hvor det står telefonnumre i Tyskland, Polen, Spania eller Frankrike og tidspunkter for når jeg skal ringe til Metal Blade Magazine, Perro del Drogas fanzine, Mondo Audio eller andre mer eller mindre kreative navn på små musikkblader eller nettsider som skal intervjue oss. En halv time på hver. Intervjuene følger en fast mal.

Journalister som har hørt plata en halv gang, begynner med å spørre om jeg kort kan fortelle Gluecifers historie. Den har de fått tilsendt skriftlig på forhånd, men de vil gjerne høre den også.

Så spør de gjerne om hvorfor man har lagd plate, for øvrig et ganske godt spørsmål i all sin idioti, så om man kan fortelle hva platen handler om og hva tittelen Automatic Thrill betyr.

– Please explain, Biff, it iz a very ztrange title. What doez it mean? spør tyskeren på telefon fra Köln.

– Your last record was called Basement Apes, why iz not ze new one called something like zat, spør de mens jeg tenner nok en røyk og prøver å holde meg alvorlig.

– Why is the record so short, only forty minutes, there iz room for more music on a cd,
you know.

De samme spørsmålene kveld etter kveld. De samme svarene også, stort sett. «Phoners» heter det på promotionspråket. Gudsjammerlig kjedelig. Men av og til dukker det opp et eller annet fikst spørsmål som rykker oss ut av kjedsomheten. Som da Rolf ble intervjuet av et russisk rockeblad.

– When you go out to play live, is it only promotion for the album, or is it insane rock party?

Jeg har snakket så mye om den nye plata at jeg ikke tenker lenger på hva jeg svarer. Vet omtrent hva slags spørsmål som kommer, og munnen former ordene av seg selv.

Ut fra Last Train og ned til Blå. Intervju med TV2s Absolutt Underholdning. Dagens siste intervju. Det tar en og en halv time å lage tre minutter tv. Vi går fram og tilbake på gangveien utenfor Blå, kikker i kameraet, kikker over kameraet, kikker til side for kameraet. Reporteren fra Sørlandet plasserer oss i en ståltrapp og gjør et kvikkasintervju mens vi prøver å klemme ut av oss noen spenstige, korte svar om Idol og rockelivet. Det er kaldt, og den tynne skinnjakka jeg har på meg for å se passe kul ut på tv, er ikke mye verd i norsk januarvær.

Lou Reed fikk en gang en kommentar da han en iskald og forblåst vinterkveld i New York sto og hang utenfor CBGB’s i en kort t-skjorte og åpen skinnjakke.

– Du kler deg ikke for været, Mr. Reed, var det en som sa.

– Rockestjerner kler seg aldri for været, svarte grinebiteren fra New York.

Inn i varmen på Blå, av med den tynne skinnjakka og på med genser. Jakka blir hengt opp sammen med det nye scenetøyet jeg har kjøpt. Jeg har vært på handletur med en stylist og klart å kjøpe en ting, en t-skjorte med svarte og hvite racingruter. Den er trang, og jeg vet ikke om den får meg til å se kul eller feit ut. Kanskje begge deler. Pose og sekk.

Fram mot konserten går timene langsomt. Jeg blir gående hvileløst rundt inne på Blå mens jeg venter på at vi skal bli ferdig med lydprøven. Har god tid til å tenke på alt som ligger foran dagen i dag.

Det har tatt et drøyt år å lage den nye plata. Vi begynte med noen låter høsten 2002. Leide en hytte i Trysil for å øve noen dager. Det ble mer drikking enn øving. Så dro vi hjem til øvingslokalet i Waldemar Thranes gate og øvde ordentlig. Gikk dårlig forberedt inn i studio hos produsent Kåre Vestrheim og Mike Hartung i desember, og kom ut igjen med noen verdiløse opptak. Dro på turné i Europa om vinteren, kom hjem og skrev flere låter rundt stuebordet til Rolf utover våren. Flere innspillinger hos Kåre og Mike. Noen dager før vi skulle inn i studio og spille inn brorparten av kompene på det som til slutt ble plata, fikk Rolf et panser i hodet mens han sto bøyd over motoren i en av bilene sine. Resultatet var en kraftig hjernerystelse som gjorde det umulig for ham å spille. Vi kom i mål på en eller annen måte i løpet av juni allikevel. Jeg dro på ferie til USA i juli med råmikser av sytten låter på iPoden. Mye av det låt helt dritt. Jeg orket nesten ikke å høre på det.

Vi møttes igjen i august. I løpet av en knapp time nede i de brune sofaene i øvingslokalet var pessimismen snudd til optimisme og pågangsmot. Fire av de sytten låtene ble kassert, og vi konsentrerte oss om dem som var igjen.

På Kåres småbruk ved Glomma ble innspillingene gjort ferdig. Lange arbeidsøkter oppe på låven som sklei ut i rørete netter og grillmaraton. Veldig varmt, et par av vokalsporene ble lagt iført underbukse og cap. Noe nakensynging ble det vel også, hvis jeg ikke husker feil. Om natta rautet kuene på den andre siden av Glomma når vi spilte høy musikk i kontrollrommet.

Miksen gjorde vi som nevnt hos Ulf Holand i studioet hans i Skippergata. Låtene vokste hele tiden. Vi var i ferd med å lage vår aller beste plate.

Arne, Rolf og jeg dro til New York i september med seks mastertaper i en plastpose for å mastre hos Howie Weinberg på Masterdisk. Fire dager i en av verdens kuleste byer. Martinier på takterrasen på Gramercy Park Hotel, shopping, kunstgallerier i Chelsea, barinferno på Lower East Side der vi fikk noen nye venner mens vi sto utenfor Manitoba’s og røyka.

På Masterdisk hang det tretti gull- og platinaplater på veggen utenfor Weinbergs mastering suite. Beastie Boys, Slayer, Nirvana, Def Leppard. Da vi kom inn til legenden, la han opp mastertapene på båndspilleren, hørte litt og utbrøt entusiastisk at dette låt «Great».

– Kom tilbake om fem timer, da er jeg ferdig, sa han og sendte oss på dør.

Fem timer og ett kvarter seinere sto vi blant alle gull- og platinaplatene og ventet på å få komme inn og høre.

Studioet til Weinberg er ganske mørkt, en del treverk og en kontrollpult som ser ut som om den er lånt fra et Star Trek-set. Ved siden av kontrollpulten står det noen stabler med svarte bokser som lyden skal gjennom. Prinsippet bak disse svarte boksene er at du stapper en katt inn på den ene siden og får ut en sju hundre kilos tiger på den andre. På den ene veggen er det høyttalere i alle varianter.

– Sitt ned i stolen der med ryggen til høyttalerne, befalte Weinberg og pekte på en skinnstol.

– Der er lyttingen optimal.

Så spilte han den nye plata vår. På et stereoanlegg til flere millioner kroner. Rolf, Arne og jeg byttet på å sitte i optimalstolen mens ett års arbeid drønnet ut i rommet. Det var uvirkelig. Vi gliste og gliste mens vi hørte den ene låta etter den andre. Det låt overjordisk bra, ingen senere gjennomlyttinger av Automatic Thrill har vært i nærheten av å komme opp mot denne septemberdagen i New York.

Vi leverte det ferdige produktet til plateselskapene i oktober. I desember dro vi til Stockholm for å lage video med Amir Chamdin fra Inifinite Mass. Det ble en maratondag i et spesialeffektstudio hvor en enorm flammekaster spyttet ut ildkuler svære som trær bak oss mens vi mimesang og mimespilte til «A Call From the Other Side», som var plukket ut som første singel. En svensk fotomodell som til daglig gikk på catwalker i Paris og Milano, var gjennomgangsfigur i videoen. Hun ble med gratis fordi hun fikk knuse et par gitarer. Mellom opptakene satt hun begravet inne i en diger dunjakke og ble sminket mens hun kikket kaldt på oss.

Senere på dagen var det mer filming inne i Lustiga Huset på Gröna Lund. Stig fikk holde fem babykvelerslanger i hånda, Arne måtte løpe gjennom et gigantisk hamsterhjul som snurret rundt, mens jeg ble satt på en roterende plattform og fikk beskjed om å gje järnet mens de spilte låta i dobbel hastighet. Et vanlig videotriks, der filmen spilles av på halv fart etterpå, slik at man får en slowmotion-effekt mens låta går i normalt tempo. Videoen ble veldig stilig. Litt absurd sånn som kule musikkvideoer er.

Vi ble flydd til London i desember for å treffe Monster Magnet og gjøre intervjuer. Monster Magnet og vi er begge på plateselskapet SPV i Europa. Vi ble delt opp i par og tilbrakte lange dager i et tomt konferanserom på et Hilton-hotel, der journalister fra forskjellige land i Europa kom innom en og en og intervjuet oss om den nye plata. Vi spilte en kveld på Academy i Islington for inviterte journalister og andre viktigpettere. Siste kvelden var vi på Astoria i London sentrum og så Monster Magnet spille for utsolgt sal, over to tusen mennesker. Lang kveld med dem etterpå på en eller annen nattklubb som jeg aldri finner veien tilbake til.

Jeg har god tid til å tenke på alt dette mens jeg sitter på Blå og venter på at klokka skal bli ti så vi kan gå på scenen.

Det slår meg at det er satset mange penger på oss denne gangen. Nå er det ikke mer forhåndsarbeid som kan gjøres. Plata er ute i butikkene, og vi har et år med konserter foran oss. Tiden er kommet for at vi skal begynne å spille de nye låtene live. Jeg er urolig i kroppen, gleder meg til å gå på scenen og komme i gang.

Det blir smekkfullt på Blå. Vi går på scenen og leverer det vi skal med et glis. Folk gliser i salen.

I salen er også Michael Krohn fra Raga Rockers, bandet som fikk meg til å begynne å spille i band selv. Vi har øvd inn Krohns låt «Morgenraga» som ekstranummer, og får lokket han opp på scenen sammen med oss. Publikum liker det, selv om Krohn ikke husker mer enn halve teksten.

Etterpå går vi rundt på Blå og høster ros og godord. Blir en fin liten fest backstage med Arnes bilmekaniker fra Enebakk pluss noen andre folk, helt til Blå er tømt for øl. Det er ikke en flaske igjen noe sted. Videre til Last Train der kong Michael den første og jeg har en samtale om seksuelle preferanser, damer og fellatio før hodet koker over og jeg sjangler hjem.»

Utdraget er hentet fra Frithjof Jacobsens «101 – Et år på turné med Gluecifer» (Damm 2005). Gjengitt med tillatelse fra forlaget.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.