Et ønske om å inkludere og kjærlighet til musikken gjennomsyrer Trondheim kammermusikkfestivals ”Hjemme hos”-konsertrekke.

Hjemme hos Alnosayrat. Foto Lisbeth Østgårdsgjelten_Trondheim kammermusikkfestival 2

Et høstkaldt Trondheim blir litt varmere når en syrisk familie åpner dørene og inviterer til huskonsert. Tre musikanter har inntatt ”scenen”, det vil si parketten, i det røde huset på Voll. Det er en helt vanlig tirsdag i september.

– Velkommen, mitt navn er herr Alnosayrat. Jeg og familien min har bodd her i to år.

Far i huset introduserer seg og artistene, de tre palestinske medlemmene fra det palestinsk-norske musiker-/komponistkollektivet Sharaka Ensemble. Det lukter bakverk i hele stua – er det hveteboller jeg ser på bordet bak stolradene? Vertinnen har bakt, jeg tror de sorte prikkene i er karve. Det palestinske bakverket smelter på tunga.

Åpner ballet med arabisk musikk
Det er andre dag av Trondheim kammermusikkfestival, som under tekstlinja ”Hva hører du” på bussholdeplasser og sosiale medier har markert sin årlige innmarsj i byen. Jeg er på plass under startskuddet for konsertserien ”Hjemme hos”. Om ikke akkurat som sild i tønne så sitter vi i hvert fall som brislinger i olje, for her er de 30 billettene utsolgt.

– Arabisk musikk er veldig gammel. Det er også den første sangen vi skal spille – flere tusen år, faktisk.

Hjemme hos Alnosayrat. Foto: Lisbeth Østgårdsgjeltn / Trondheim kammermusikkfestival

Alnosayrat introduserer ouden, en type korthalset lutt som er helt essensiell i arabisk musikk. Sammen med bazuq – en langhalset lutt – og perkusjon utgjør den kveldens instrument-repertoar. En av Alnosayrats seks døtre synger på åpningslåta. Klokkeklart. Det er noe med den unge stemmen og de store, brune øynene som sjenert ser ut over publikum, og plutselig sitter jeg der med klump i halsen.

Tar kammermusikken tilbake til røttene
To dager seinere treffer jeg Sigmund Tvete Vik, kunstnerisk leder for Kammermusikk-festivalen, i foajéen på Scandic Hotel Nidelven. Der har festivalen sitt fort. Det florerer av t-skjorter med festivallogoen på, og i blant flyr en og annen musikant inn og ut døra.

– Idéen bak ”Hjemme hos” var å ta kammermusikken hjem – det var jo slik den oppstod på 1700-tallet. I tillegg ønsket vi å introdusere folk til kammermusikk som ikke kjenner til den fra før. Både til tradisjonell kammermusikk, og til andre sjangre.

Mens ”Hjemme hos”-konsertene så dagens lys først i 2014, er årets Kammermusikkfestival den 23. i rekken. Som en av gründerne som har vært med siden starten i 1996, husker Vik hvordan sjangeroverskridelse raskt ble en hjørnestein i festivalens identitet.

– Vi skjønte at vi måtte satse på det som er typisk Trondheim. Det er studentene, også er det en nysgjerrighet på nye uttrykk – Trondheim har for eksempel et yrende jazzmiljø. Så vi er ikke så opptatt av båstenkning innenfor musikk.

Det skulle også prege ”Hjemme hos”-konsertene, som foruten musikerne fra Sharaka Ensemble i år byr på skotske Maxwell Quartet, og jazz med Come Shine i huset til avdøde jazzmusiker Ove Stokstad, for å nevne noen. Av de sju konsertene spilles to hos festivalens samarbeids-partnere, Sintef Ocean og Heimdal Vgs. Resten spilles i private hjem – helst av alle mulige slag:

– Så fort det blir en veldig overvekt av staselige villaer, bekrefter vi egentlig mange av fordommene mot klassisk- og kammermusikk. Idéen er å prøve å bryte med disse: Det kan være en helt vanlig blokkleilighet. Den i kveld er i et helt vanlig hjem på Flatåsen.

Stockholm Syndrome Ensemble, hjemme hos Fjellvang og Wårvik Foto:
Iben Ringvej Dahl

Hyllest til kunstnersjeler
Atter to dager seinere er det duket for Stockholm Syndrome Ensemble. Med navn etter det psykologiske fenomenet der gisler utvikler empati og sympati med gisseltakerne, er håpet at vi som publikum analogt skal bergtas av musikken og nærme oss artistene. I kveld spiller de programmet ”Land of the Free”, en samling verker av komponister som enten var amerikanskfødte eller bosatte seg i USA:

– Vi ønsker ikke å gjør noen tribute til det USA vi ser foran nesa vår i dag, men snarere det landet som de siste 100 årene har tatt imot innvandrere og fostret kunstnerisk kreativitet, innleder cellist Johannes Rostamo.

Det er høyt under taket og vakker utsikt i huset til Fjellvang og Wårvik på Byåsen. Noen ettermiddagsstråler bryter krampaktig gjennom skydekket som har gjort byen regntung gjennom hele dagen. Folk sitter på hemsen, i trappa – kort sagt; der det er plass.

Les også: Ja til små format!

Kveldens første komponist er Aaron Copland, som komponerte i grenselandet mellom amerikansk folkemusikk og moderne. De halvsure fiolintonene på Vitebsk trio, dedisert til den hviterussiske byen med samme navn, skal uttrykke lidelse og krigstraumer, forteller cellisten:

– Si fra hvis det blir for intenst, sier fiolinist Malin Broman til ekteparet som sitter i den fremste sofaen, klint oppi ensemblet.

Videre følger verker av Leonard Bernstein, Sergej Rachmaninov, Edgar Meyer, Astor Piazzolla og Quincy Jones. Kveldens mest intense øyeblikk kommer med Rachmaninov, en mollstemt trio der cello byttes ut med kontrabass.

Gruppas særlige styrke er det kreative håndverket som ligger i å sette sammen et program som spenner fra klassisk til bluegrass: Fra den stakkato, harde starten med Copland til Rachmaninovs vakre symfoni i moll og gnikking på fiolin i Piazzollas tango. Hele veien skaper gruppas søsterlige tøysing med hverandre en jordnær letthet: Tilsynelatende oppgitthet over andres langvarige soloer markeres med himling med øynene og tunge pust som om de var egotrips. Dette er musikere som utvilsomt mestrer rollen som entertainere.

Hjemme hos Alnosayrat. Foto: Lisbeth Østgårdsgjelten / Trondheimkammermusikkfestival

Beskjedent publikum til besvær?
Tilbake på Voll har ensemblets Charlie Rishmawi overtatt ouden fra Alnosayrat. Hyppige temposkifter preger låtrekka, der magien oppstår i den eksplosiviteten som skapes i overgangene mellom solo og samspill. Bazuqen sender tankene til gresk folkemusikk, men helheten er arabisk.

Innimellom låtene forklarer artistene pedagogisk: Om slektskapet mellom tyrkisk og arabisk lydbilde og om låter i syv-takt. Og ikke minst om rollen til publikum:

– It is common for the audiences in Arabic countries not to wait until the end of a piece, to show one’s appreciation

Rishmawi river oss ut av vår norske blyghet; her holder det ikke å klappe når tonene er fadet ut. Han demonstrerer med noen tilrop som minner om en krysning av ”Allah” og flamencoens ”Olé”. Uttrykk min manglende promille ikke tillater meg å artikulere, med andre ord. Brått føler jeg meg som en utakknemlig publikummer. Gjør vår manglende evne til å vise spontan begeistring oss til passive mottakere idet vi blokkerer forsøk på toveiskommunikasjon?

Kanskje må vi bare gå oss varme, for halvveis ut i konserten er vi med på notene og klapper takten. Etter siste nummer river vi oss endatil løs fra vår behagelige stolpute, og viser vår takknemlighet i stående applaus. På Alnosayrats eget ekstranummer kan vi til og med synge med: Den norske folkesangen ”Har du sett noko til kjerringa mi” spilles på oud. Riktignok etter et avbrutt forsøk på ”Sommerfuggel i vinterland”, som dog fikk en verdig introduksjon:

– De er oss. Og vi elsker det: Vi elsker dette landet. Selv når det er dårlig vær.

Musikalsk begeistring i alle ledd
Sjangerulikhetene til tross forenes konsertrekkas siste og første kveld av artistenes bestrebelse på å inkludere tilhørerne i sitt musikalske univers: Sharaka Ensemble forklarer om det historiske samkvemmet mellom de ottomanske og arabiske rikene, mens Stockholm Syndrome Ensembles bruk av humor virker avvæpnende på kammermusikken for en nyinnvidd. I ulike former røper artistenes og vertskapets ønske om å dele en genuin kjærlighet til musikken.

Resultatet er at jeg føler meg ønsket som publikummer.

Kanskje må man inn i stua til folk for at musikkens mellommenneskelige synergier kan oppstå?

Publisert:

Del: