Hvorfor er kultur sjelden en “het potet” under innspurten til Stortingsvalgene, spør komponist Glenn Erik Haugland i denne politiske kommentaren. Haugland tror mye av grunnen ligger i at kulturen nekter å la seg politisere, fordi aktørene ikke vil krangle om kulturpotten: – Enn så lenge forblir kulturen en politisk kastrat der Jo Strømgren Kompani må gå hånd i hånd med Nationalteatret for å be om audiens i Stortinget. Og kulturpolitikk blir redusert til en konkurranse om hvem som kan mette flest gjøkunger på kortest mulig tid, mener Haugland.

Glenn Erik Haugland, 2004

Av Glenn Erik Haugland, komponist

Selvfølgelig fikk valgforsker Frank Årebrot rett da han i sommer spådde at kulturpolitikk heller ikke denne gangen ville få en fremtreden plass i valgkampen.

Like selvsagt som at sebraen har svarte og hvite striper, kunne han ha lagt til i kjent stil. Og kanskje det er best slik?

Kanskje det offentliges kulturengesjementet er best tjent med å bli diskutert i interne, lukkede fora som Norsk Teater og Orkesterforenings årsmøte? I alle fall om en mener at alt er såre vel slik stoda er idag.

Kulturlivet må opptre samlet, proklamerte Arbeiderpartiets Trond Giske og inviterte kulturen til kurs i hvordan henvende seg til politikerne og marsjere i takt. Senere kom ”Kulturløftet” og de rød-grønnes lovnader om mere penger til alle. Dermed kortsluttet han og andre garantister for det bestående, den kulturpolitiske diskusjonen. En potensiell innholdsdiskusjon, en politisk diskusjon om kulturen ble dermed en diskusjon for eller imot mere penger til kultursektoren. Alle vil vel ha mere kultur?

Avpolitiseringen minner mistenkelig på debatten, eller snarere mangel på debatt i forbindelse med operahus-saken. I stedet for å diskutere om en hadde råd til et operahus, om innholdet i et nytt operahus, eller om operakunsten i det hele tatt hadde livets rett i et land uten operatradisjoner, ble diskusjonen pendlet inn på hvor et operahus skulle bygges. Vestbanen eller Bjørvika. Dermed blir det operahus med hesteskoformet storsal i klassisk stil, og ”uventet” høyere driftskostnader som må dekkes inn fra andre områder i kulturbudsjettet. Politisk manipulasjon av ypperste klasse.

Politikk handler idealistisk sett om ulike syn på hva som er et godt samfunn, og hvordan et slikt samfunn skal realiseres. I kongeriket er vi ganske samstemte om hvordan et godt samfunn ser ut, og at det i dette samfunnet finnes bøker, dans og musikk. Til og med ”kulturfiendendtlige” partier som Frp anerkjenner at det offentlige må trø til for at vi skal ha glede av disse godene. Men det finnes ideologiske forskjeller.

Noen annen forklaring på at det institusjonelle kulturlivet så til de grader hater Frp og gleder seg til at de rød-grønne skal innta Kulturdepartementet, finnes ikke. Arbeiderpartiet bygde kultur-Norge, og med Giske som statsråd, får kulturen mere av det de allerede har.

En reell kulturpolitisk uenighet må springe ut fra den latente uenigheten som finnes internt i kulturlivet. En uenighet som ikke får komme til overflaten i en offentlig debatt, fordi mange aktører er redde for konsekvensene et kritisk søkelys på andre aktører, eller bevilgende myndigheter kan føre med seg. Men en faglig begrunnet offentlig diskusjon vil kunne gi partiene mat for en ideologisk fundert kulturpolitikk.

Kunne eksempelvis en liberalistisk formidlingspolitikk stimulere til at publikum kunne få opp øynene for at det finnes mere enn bare én pianist (Leif Ove Andsnes), én fiolinist (Arve Tellefsen) og et orkester (Oslo Filharmoniske orkester)?

Kunne Venstres omsorg for småbedriftene, stimulere den skapende delen av kulturlivet?

Kunne Høyre og Sv’s ulike syn på skolepolitikken også overføres til den kunstfaglige utdanningen? Osv.

Enn så lenge forblir kulturen en politisk kastrat der Jo Strømgren Kompani må gå hånd i hånd med Nationalteatret for å be om audiens i Stortinget. Og kulturpolitikk blir redusert til en konkurranse om hvem som kan mette flest gjøkunger på kortest mulig tid. Hvem gidder vel å diskutere politikk på et område som nekter å la seg politisere? Hvem gidder å diskutere ubetydelige nyanseforskjeller mellom kulturprogram, utformet av politisk aktive fotsoldater fra selvsamme sektor?

Politikk handler om visjoner, progresjon, vilje til handling og ikke minst vilje til forandring.

En skal lete lenge for å finne slikt i kultursektoren i disse dager.

For når nye idéer og initiativ må vike for samkjørte krav om økte bevilgninger, vitner det om et kulturliv som er bondefanget og som i bunn og grunn ikke fortjener en mere sentral plass i valgkampen.

Kanskje like greit…

Denne artikkelen er tidligere publisert i Bergens Tidende, der Haugland er fast kommentator. Artikkelen er publisert i Ballade med artikkelforfatterens velvillige tillatelse.

Publisert:

Del: