Haugland er tidligere formann i Norsk Komponistforening og var blant arkitektene bak den “historiske borgfreden” i TONO i 2001, som han skriver i dette innlegget. Dette blant annet i samarbeid med Bendik Hofseth og Bjørn Eidsvåg. Haugland mener at kravene fra Eidsvåg & Co som formidlet på Ballade ikke er noen nyhet, og at interessekonfilktene i TONO alltid har vært der, og alltid kommer til å være der.

Glenn Erik Haugland, 2003 (Foto: Morten Løberg)

Av Glenn Erik Haugland

Henning Kvitnes mener at jeg spiller dum og at det er urettferdig at Bjørn Eidsvåg får så mye pepper. La meg kikke på faktane:

14 popartister går sammen om et opprop. Hvem som står bak og hvilke utvelgelseskriterier som er brukt for å velge ut de 14, vet vi ingenting om. Mulig bekjentskap med vår nåværende kulturminister var sannligvis ikke et kriterium (selv om flere av opprørerne nylig besøkte Giske på hans kontor, og 5 av de 14 spilte på Arbeiderpartiets valgvake).

Gode salgstall og høy trynefaktor har nok spilt en større rolle. Noe som forklarer at representanter for smalere pop og rock ikke er med, til tross for gruppens uttalte bekymring for disse.

De publiserer et opprop på Ballade.no, og tror tydeligvis at det blir med det. Om de er klar over at Ballade har mer enn 200 000 unike lesere, nærmere fire millioner treff i måneden og leses daglig av kulturjournalister i alle landets største aviser, vet vi ingenting om.

Hvor stor er sjansen for at en tabloidavis fanger opp en sak der 14 av landets mest kjente artister går til angrep på den seriøse finkulturen? Jeg vil tippe ca. 75%. Tabloidene trenger kjendisoppslag i disse ulvetider. Tar en i tillegg med at ingen av de 14 er nybegynnere i dette gamet, og at det å kjenne sin egen markedsverdi er en del av jobben, så kan en saktens lure på hvem det er som spiller dum.

Bjørn Eidsvåg var sammen med blant annet Bendik Hofseth og undertegnede (den gangen formann i NKF) en av arkitektene bak den historiske borgfreden i Tono i 2001. Vi arbeidet hardt og lenge for å få til dette, og det kostet å måtte fronte forliket overfor medlemene i Komponistforeningen som led betydelige inntektstap. Noe som også var grunnen til at jeg valgte å trekke meg ut av kulturpolitikken i 2002.

En av de viktigste forutsetningene for forliket var at den skulle følges opp med å profilere Tono på en offensiv og positiv måte. Artister som Bjørn Eidsvåg skulle bruke sin mediatekke i den gode saks tjeneste. Han forespeilet oss sågar at han ville bruke sitt gode navn og rykte for å snakke varmt om kunstmusikk-komponistene. Dette var et av mine aller viktigste argumenter overfor mine medlemmer.

Fra sin egen tid i Tonos styre vet Bjørn mye om hvor viktig et positivt omdømme er for de som fronter Tono i forhandlinger og som inspektører rundt om i landet. Tonos inntekter er faktisk avhengig av det.

Bjørn vet også at det alltid har vært sterke interessekonflikter i Tono. Det kommer alltid til å være det. Se bare på det som har kommet til overflaten i det siste på Ballade. Folkemusikere, improvisasjonsmusikere, popartister… Alle krever sitt, og alle skal hente sitt fra de 3% av fordelingen som går til Komponistforeningens medlemmer.

Kravene til Eidsvåg og co. er ingen nyhet. Det har vært arbeidet med disse blant Tonos tillitsvalgte i lengre tid. Selvsagt er det lov å understreke sine krav med et opprop. Men det er å grave vår egen felles grav å gjøre det på en mate som skader Tono og det inntektsbringende arbeidet til organisasjonen. Det gjør man når man skyter spurv med kanon, og stiller med gullrekka for å rope på demokrati på Dagbladets forside. Å tro noe annet er helt enkelt naivt. Bjørn fortjener pepper,

han vet bedre.

Jommen fikk Tore Hansen rett. Nå er jeg faktisk rasende sint!

Publisert:

Del: