Komponist Jan Erik Mikalsen er aktuell med “Weeps & Ghosts” for glasharmonika og strykekvartett. Stykket, som vart urframført på Island i mars, skal no framførast under Pablo Casals-festivalen i Frankrike. I januar vil det spelast i Paris, i ei omarbeidd utgåve for The French Flute Orchestra. Ballade har snakka med komponisten om det gløymde instrumentet, og dei tilhøyrande ukjende verknader. – Jeg er veldig glad i det ekspressive, det overdrevne – slik Strauss skrev; pompøst og voldsomt. Så blir stykkene mine ofte basert på halvveise historier, som ikke nødvendigvis blir uttalt, men slik at man kanskje føler at det er et program, seier Mikalsen.

Glassharmonika 2

Av Ida Habbestad

”Glassharmonika (eng. glass harmonica, ty Glasharmonika, fr. harmonica, it. armonica), instrument som tilhører strykeidiofonene (jfr. Idiofoner). G. består av en rekke loddrettstående glasskåler, stemt i forskjellige tonehøyder, montert på en horisontal jernaksel med kantene nedsenket i en vannbeholder. Skålene settes i rotasjon ved hjelp av en pedal, og lyden frembringes ved at man med fingertuppene lett berører glassenes fuktete kanter, som da settes i svingninger. Instrumentet var med sin overtonefattige ”eteriske” klang meget populært først og fremst i Tyskland i annen halvdel av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, og bl.a. Mozart og Beethoven har komponert for det. Mot slutten av 1800-tallet gikk det stort sett av bruk, men ble gjenopptatt av R. Strauss i operaen Die Frau ohne Schatten (1917).”

Underteikna har tydd til Cappelens musikkleksikon for å få ein idé om kva som ventar, i det som kan bli samtalens store tema. Glasharmonikaen, det gløymde instrumentet. Eg har ikkje nokon gong høyrt glasharmonika, og leksikonets nøkterne forklaringar (som etterkvart skal syna seg å vera uriktige; harmonikaen er ikkje senka ned i nokon vannbehaldar – då ville ikkje instrumentet klinga!) gjev heller ikkje noko direkte inntrykk av lyden, korleis det faktisk er Så assosiasjonen til det skjøre, glasklåre, er alt eg stiller med når eg går for å møta komponist Jan Erik Mikalsen, som har skrive eit verk for instrumentet.

The Rare Instruments Soloist
Når ”Weeps & Ghosts” for glasharmonika og strykeorkester framførast torsdag under Pablo Casals-festivalen i Frankrike, er det ikkje første gong ein kan høyra stykket – og heller ikkje den siste. Med urframføring og ytterlegare to oppsetjingar på Island, radiooverføringar både i Island og i Frankrike, og med ei planlagt framføring i Paris i januar, byrjar det nærma seg oppsiktsvekkjande mykje merksemd, både for instrument og komponist.

Korleis kom han så på å skriva for det gløymde instrumentet?

— Det var ganske tilfeldig, seier Jan Erik Mikalsen. Me sit på kunstakademiet i Oslo, der Mikalsen i samarbeid med kunstnar Bård Ask er i gang med filminnspeling, av ein film som skal visast på kunstfestivalen Momentum i september.

— Det begynte med min interesse for Ondes Martenot, som er et av de tidligste elektroniske instrumentene (det minnar litt om Thereminen, red. anm). Jeg sendte en CD til Thomas Block, for å se om han var interessert i et samarbeid, fortel Mikalsen.

Thomas Block, utøvande på Ondes Martenot, Glasharmonika og Chrystal Baschet, kallar seg på heimesida si for ”the Rare Instruments Soloist”. Block fatta interesse for Mikalsens musikk, men ville ikkje konsentrera samarbeidet kring Ondes Martenot. I staden bestilte han, i samarbeid med Reykjavik kammerorkester eit stykke for glasharmonika og strykarar.

På grensa til det patetiske
Slik kom ”Weeps & Ghosts” til, og Mikalsen fortel om stykket:

— Stykket er en slags distansert, fjern lyd. Det er veldig glidende, harmonikkene glir over i hverandre. Jeg baserer det på en slags modalitet, og det dukker opp durakkorder og mollakkorder, men så prøver jeg å skjule det melodiske nettopp ved de glidende overgangene.

— Jeg er veldig glad i det ekspressive, det overdrevne – slik Strauss skrev; pompøst og voldsomt. Så blir stykkene mine ofte basert på halvveise historier, som ikke nødvendigvis blir uttalt, men slik at man kanskje føler at det er et program. Ofte får stykkene ledende titler. Jeg skrev for eksempel et stykke som heter ”Ghouls & Moons”, og da tenker i alle fall jeg med en gang på B-skrekkfilm fra 50-tallet. Jeg er veldig glad i det.

Kva er historia til ”Weeps & Ghosts”?

— Tittelen refererer til gråt, hulk, sorg – som om noen har dødd. Jeg tenker at det kan høres ut slik man gråt nede i Italia, i begravelser – så utrolig hvor de gråt! Og så er det spøkelser, da. Disse titlene kan sikkert falle over til å bli platte og patetiske, men det er gøy å utforske hvor grensen går, seier Mikalsen.

Ulv i fåreklær?
Glasharmonikaen vart oppfunnen av Benjamin Franklin, som lèt seg inspirera i England, der ein spelte med boge på drikkeglas. Franklin laga eit system for dette, og ei viktig nyvinning var at glasa no sto så tett at ein kunne produsera akkordar og spela i eit hurtigare tempo.

Denne lyden må ha vakt stor fascinasjon i si samtid. Paganini skal ha kalt det eit engleorgel, og utøvarar og publikum flokka seg kring det. Men glasharmonikaen var ikkje så uskuldsrein som ein skulle tru:

— I Tyskland var det mye snakk om at folk ble gale av å høre på det, seier Mikalsen. – Man tror det var på grunn av de høyfrekvente lydene, at de gikk inn i øret og ødela hjernen. Eller kanskje kom metallet inn i fingrene, kanskje man ikke klarte ikke gjøre instrumentet rent nok. Det sies at det i noen tyske byer var det store voksne menn som besvimte når de hørte det!

På 1800-talet vart glasharmonikaen soleis forbode i fleire byar i Tyskland. Sidan har imidlertid nye versjonar vorte utvikla, som vonleg ikkje er farlege.

Glassharmonika og fløyteorkester
Så, ein treng ikkje å frykta for sitt nervesystem om skulle ein slumpa til å vera i Frankrike i morgon, under konserten med Thomas Block og Quartet Artis. Eller i Paris i januar 2007. Då kjem ei utgåve av dette stykket for for glasharmonika og The French Flute Orchestra, under leiing av Pierre-Yves Artaud. I den fantastiske besetning av fire piccolofløyter, fire tverrfløyter, seks altfløyter, seks bassfløyter og fire kontrabassfløyter.

Er det vanleg at du gjer fleire versjonar av stykkene slik du gjer her?

— Nei, og det er nok ikke helt det samme stykket. Det var meningen at det bare skulle bli et arrangement, men det har blitt slik at den første utgaven mer er en base for den andre. Det er en sterk tråd mellom de to stykkene, jeg henter tema og en viss type harmonikk fra det ene til det andre – men resultatet er at de minner om hverandre, men er forskjellige, selvstendige stykker, seier Mikalsen.

Som sikkert også i framtida vil halda fram med å skriva for sjeldne instrument.

Mikalsen vert elles framført av Oslo Sinfonietta under Oslo kammermusikkfestival 20. august (Parkteateret). Verket heiter ”Pygar Tales”, og er basert på ein karakter frå filmen ”Barbarella; frå 1968.
For meir informasjon, sjå komponistens heimesider.

Publisert:

Del: