av:

Publisert:

Del:

Grex Vocalis feirer sitt 35. år denne helga, med jubileumskonsert i kulturkirken Jakob. Også dirigenten er jubilant, og i dette intervjuet fortel 65-år gamle Carl Høgset om korets historie – og om sin eigen bakgrunn som songar, dirigent og pedagog. – For at du skal få til et uttrykk som er rørende og som beveger publikum, må du som dirigent selv engasjere deg sterkt, både følelsesmessig og rent fysisk, seier Høgset til Ballade. – Som dirigent må du være åpen og hengiven ovenfor situasjonen du er i. Du må hele tiden formidle energien; det skal lyse i øynene dine, slik at øyeblikkene kan oppstå hvor publikum røres, tiden står stille, og de får en liten tåre i øyekroken.

Carl Høgset 2006-2
Carl Høgset 2006-2

Av Ida Habbestad

Jubilanten har mykje på hjarta, både om koret som har vore med han gjennom størsteparten av hans tid som dirigent – og om refleksjonar han har gjort seg, som dirigent, songar og pedagog gjennom ei rekkje år. Først og fremst er det dirigenten Høgset som snakkar, og Grex Vocalis er lengst framme i minnet.

Grex Vocalis vart oppretta av Carl Høgset i 1971, men hans verksemd som dirigent starta ei tid før dette, då han vart leiar for ei gruppe songarar på Universitetet i Oslo.

– Gruppen sprang ut av franskseksjonen på universitetet, fortel Høgset. – Der var det noen ivrige sjeler som startet ”Les Apprentis Chanteurs”, eller ”sangerlærlingene” som vil kalte oss på norsk. Da jeg begynte å dirigere sangerlærlingene, fant de ut at jeg burde reise på dirigentkurs i Frankrike – det må ha vært i 1966 jeg begynte med det – og der fikk jeg min første skolering i å dirigere.

Høgset reiste på kurs dei neste tre åra, og han heldt fram med å dirigera sangerlærlingene, medan han studerte først fransk, sidan tysk og tilslutt musikk på universitetet.

– Det var morsomme mennesker i sangerlærlingene, for alle var studenter i forskjellige fag. Etterhvert kom det også en musikkstudent som var veldig flink, og det var da vi tenkte at alle i koret skulle lære å synge etter noter. Vi satte i gang med undervisning – men det hele ble for teoretisk, og vi overveldet koristene med for mye musikkteori på en gang. Det viste seg at det ikke var så stor stemning for noteundervisningen i koret; det var til og med en som mente at dette systemet bare var for folk som skulle skrive sine egne symfonier! Da skjønte jeg at jeg ikke lenger kunne fortsette med dette koret; vi ville ikke komme så fort fremover som jeg hadde lyst til.

Den syngande hjord
På institutt for musikkvitskap starta Høgset ei ny gruppe, beståande av 12 av sine medstudentar. Gruppa fekk namnet ”Grex Vocalis”, ”Den syngande hjord”.

– Til å begynne med sang vi bare renessansemusikk som jeg fikk tak i gjennom kursene jeg var på. Det var ikke så mange som hadde sunget slik musikk i Norge; vi spesialiserte oss i denne epoken, og holdt på med det et par år. Vi samarbeidet mye med instrumentalistene på universitetet, for på den tiden ble det undervist i gamle instrumenter som blokkfløyter og sinker, kromhorn og trommer på universitetet. Professor Benestad mente at instituttet skulle være litt à la amerikanske universiteter, hvor man får undervisning i alle instrumenter, ikke bare i teoretiske fag – og på den tiden var det nok større utøvende aktivitet på universitetet enn nå, meiner Høgset.

Då koret hadde vore aktivt i to år, ynskte dei å reisa ut i verda. Dei meldte seg på ein konkurranse i Arrezzo i Italia.

– Det er alltid bra for et kor å dra på tur, seier Høgset. – Da setter man opp en øveplan, man øver mer konsentrert og iherdig enn vanlig, særlig om man skal være med på en konkurranse. Vi var i Ris kirke og tok opptak – den gangen i 1973 benyttet man spolebånd – som vi sendte, og vi fikk beskjed om at vi var godtatt.

Men i reglane sto det at det minst måtte vera 24 songarar i koret. Gjennom bekjente fekk dei dermed tak i 12 nye songarar, som raskt fekk øvd inn det obligatoriske repertoaret. I Arrezzo oppnådde koret fjerdeplass i begge kategoriane i konkurransen; polyfon musikk og folkeviser.

– Vi ble veldig populære den gangen! minnast Høgset. – Vi var kledd i bunad, og sang de gamle kjente stykkene, som Nystedts ”Pål sine høner” og ”Den dag kjem aldri at eg deg gløymer” i Klaus Egges arrangement. Og mange interesserte seg for vårt kor selv om vi ikke var vinnerne. Vi ble invitert til andre steder, til nye festivaler – og slik begynte det.

Poulenc sine påskemotettar
Dei 12 innhenta songarane heldt fram i koret, og gjennom dei nærmaste åra besto koret av 24 songarar. På denne tida var det ikkje renessansemusikk åleine på repertoaret, men ein utvida det med musikk frå 1940-talet.

– Jeg hadde vært i Frankrike på diverse dirigentkurs og hørt musikk av Poulenc. Særlig hans 4 motetter for påsketiden synes jeg var utrolig flotte, fortel Høgset. – Jeg kjøpte notene i 1966, hos forlaget i en liten unnseelig bakgate i Paris, og jeg tok med meg de dyrebare notene hjem. Det var selvsagt endel kor i Frankrike som hadde gjort dem allerede, men ikke mange andre kor hadde fremført dem – og ingen i Norge. Så vi sang de fire påskemotettene, og den gangen var TV interessert i dette. Det ble laget et program der motettene ble billedlagt, med El Grecos malerier som viser Kristi lidelseshistorie. Det ble et spesielt program – det var slik man kunne gjøre i 70-årene!

Opptaka av påskemotettane i 1974 var et langt steg framover for Grex Vocalis. Ikkje lenge etterpå vart dei engasjerte til å halda konsert under Festspillene i Bergen. I høve denne konserten, i 1976, vart koret nok ein gong utvida – og var no 36 i talet.

– Året etter vi hadde vært i Bergen, bestemte vi oss for at vi skulle igjen ut å konkurrere. Vi var blitt store og velorganiserte, og kunne være ordentlig forberedte. Så vi meldte oss på til Arezzo, og denne gangen hadde vi større ambisjoner. Vi konkurrerte med et kjent tysk kor fra Hamburg, Monteverdikoret, som hadde Jürgen Jürgens som dirigent. Hans kor vant første pris i polyfon musikk, men vi fikk første pris i klassen for folkeviser. Vi ble gode venner, og tre år senere inviterte han oss til Hamburg; hans kor feiret 25 år, og han inviterte 7 forskjellige kor til en festival i byen, fortel Høgset.

Nyare prosjekt
Slik har altså koret halde på fram til i dag, med jamnlege turar til festivalar og konkurransar. Og musikken frå det 20. århundret er ein sentral del av repertoaret. I 1984 innleiia dei til dømes eit samarbeid med Arne Nordheim, som byrja med framføringa av hans korversjon av ”Aurora”, og som har strakt seg fram til i dag, med den nylege lanseringa av ”Draumkvedet” på CD. Mellom dei større nyare prosjekt, kan nemnast CD-en ”Crux” frå 1997, med norsk musikk frå det 20. århundret, og ”Liberté” frå år 2000, med musikk av Poulenc.

– Idag er koret vokst enda større, det er blitt et ensemble på 40 sangere, seier Høgset. – Det synes jeg er bra, da kan du dele det opp, du kan ta på deg større oppgaver. Og jeg vil jo si at koret hele tiden blir bedre og bedre! Vi var jo gode for 30 år siden – men det var nok mer gjennomsiktig da.

Sangstemmens registerproblem
Carl Høgset er ein legende for mange i kor-Noreg. Det er ikkje mange dirigentar som har vore tilstade så lenge i eitt og same ensemble – og det er heller ikkje mange ensemble som over lang tid har hatt ein så sentral plass i kormiljøet. Men Høgset har ikkje berre vore dirigent, han er òg utøvande songar, og har gjennom mange år undervist, mellom anna på Foss videregående skole. Gjennom ei årrekkje har han dirigert Norges Ungdomskor, og i nyare tid Alle kan synge-koret. Korleis er det å fylla eit så breidt spekter av roller?

– Det er slik at jeg ville gjerne være sanger, fortel Høgset. – Jeg har sunget siden jeg var liten, og var med i 20 år i Sølvguttene, hvor jeg gikk fra å være sopran til alt, til tenor i falsett – og jeg endte opp som bass før jeg begynte med Grex Vocalis. Da jeg studerte sang, begynte jeg som baryton, men fikk ikke ordentlig til å synge riktig i høyden; det man kaller hodeklang eller blandingsstemmen. Jeg var god til å synge i falsett, og når jeg skulle synge høyt skiftet jeg bare til falsett. Så etter å ha prøvd en stund, bestemte jeg meg for å gå bort fra det – jeg kom aldri til å bli noen verdensberømt barytonsanger, men ville bli kontratenor.

– Da jeg studerte musikk hovedfag, gikk jeg til universitetsbiblioteket og lot som jeg var medisinerstudent, så jeg fikk komme ned i etasjen der medisinerne holdt til. Der begynte jeg å lese i foniatriske tidsskrifter, alt jeg kunne få tak i om falsett og bryststemme, og i to år studerte jeg dette inngående. Jeg skrev en hovedfagsoppgave som het ”Sangstemmens registerproblem”, hvor tesen var at man kunne benytte falsettmekanismen som utgangspunkt for å utvikle det riktige øvre register hos mannstemmen, slik at man ved å omdanne falsettstemmen til en blandingsstemme kunne få til en jevn registerovergang. Dette kunne jeg underbygge med diverse henvisninger til litteratur om dette – men jeg kunne fremdeles ikke gjøre det selv!

Studiar i Stockholm
Høgset fortel at han etter dette nytta mange år på å læra seg korleis han kunne gjennomføra den jamne registerovergangen, og han er stadig oppteken av denne problematikken.

– Jeg studerte dette videre i Stockholm, hos Johan Sundberg. Vi undersøkte falsett og brystmekanismen hos tre forskjellige sangere; kontratenor, tenor og baryton. Vi målte trykk mot stemmeleppene med en spesiell metode, og skrev om det. Samtidig drev jeg egne studier i laboratoriet til Sundberg. Det jeg ville se på, var hvordan det ser ut på en skjerm når jeg transformerer min falsettklang til en blandingsklang. Da jeg fikk se bildet av det, forsto jeg at jeg kunne gjøre dette riktig ved å se på skjemen, fortel Høgset:

– Jeg kunne se hvordan bildet endret seg på skjermen når jeg startet en tone i falsett og transformerte den til en blandingstone. For meg var det beviset; jeg kan omdanne en falsettklang til en blandingsklang. Det har vært den store oppdagelsen for meg, å se det, og å kjenne det på min egen kropp – og det kan jeg vise til andre.

Dette er kanskje noko av svaret på kvifor han trivst så godt i sine mange funksjonar:

– Denne oppdagelsen bruker jeg, og har hatt stor glede av i undervisningen – både for menn og kvinner, også i Grex. For det er jo slik i Norge, at de aller fleste sangere i kor ikke har noen profesjonell bakgrunn. Man må hele tiden skolere sine egne sangere, og den pedagogiske biten bruker jeg mye tid på. Samtidig er det også viktig for meg å være utøver – og dirigent. Som dirigent får man spille på et mye større og svært fascinerende instrument enn sin egen stemme. Men det er også viktig for en korleder å kunne forstå hvordan instrumentet, sangstemmen, fungerer. De aller fleste av oss arbeider med amatører, og vi er nødt til å lære dem å synge. Det er et viktig element som ofte blir neglisjert og lite påaktet i utdannelsen. Der har vi et stykke vei å gå!

Renessansen og det 20. århundret
I pressemeldinga til jubileumskonserten vert det fortalt at koret ynskjer å spegla repertoaret dei har gjort gjennom sin levetid. Gjennom meldinga kan det sjå ut som de har, nærast kronologisk, oppdaga epoke for epoke. Stemmer det?

– Det stemmer ikke helt. Vi begynte jo med å synge renessansemusikk, men alt etter to år åpnet vi repertoaret til å favne alt fra renessansemusikk til moderne tids musikk. I 1973 sang vi musikk skrevet i det 20 århundre, av Knut Nystedt for eksempel, og vi sang Egil Hovlands ”How Long O Lord”, som var et av de krevende stykkene den gang, seier Høgset.

– Det som har vært interessant, har vært å operere både med den gamle musikken og den nye. Musikken som er skrevet i det 20. århundret er en interessant motsats til renessansen. Renessansens tonespråk har veldig klare og rene akkorder, uten tilsetninger av ekstratoner. Når man i romantikken begynner å sette til en septim eller none og så videre, blir det hele mer kompakt; det får en annen farve som man ikke finner i renessansemusikken. I renessansen satte man sammen akkordrekkefølger som var modale – man opplever akkorder etter hverandre som kan virke overraskende dersom man bare har hørt musikk fra den klassiske perioden. På den andre siden har du det 20. århundret med Poulencs musikk for eksempel, med en akkordbruk og harmonikk som er krydret, men likevel tilsvarende ren.

Sterke og utettervende verk
Høgset fortel gjerne om jubileumsprogrammet – som er meir oversiktleg skildra i denne artikkelen på Ballade.

– Da jeg laget programmet for konserten, tenkte jeg at vi ikke bare skulle gå tilbake og kikke i arkivet ”hva gjorde vi da og da”, men velge musikk fra de forskjellige periodene som vi alltid har hatt med. Men blant verkene som er valgt, er det flere stykker vi har gjort lite, og det er dessuten en hel del stykker som er nye for koret, fortel Høgset.

Adjektiv som ’fantastisk’, ’sterk’ og ’utadvendt’ går att når Høgset karakteriserer stykkene på programmet, og hans personlegdom kjem tydeleg til syne gjennom skildringane. Tolking av tekst tykkjest til dømes vera særs viktig for dirigenten:

– Vi har tatt med den store motetten til Max Reger, etter min mening er den hans flotteste, seier Høgset. – Den har denne teksten, ”O Tod, wie bitter bist du”, som også Brahms har brukt i sine sanger for solostemme og klaver. Det er så vakkert komponert, særlig mot slutten, hvor den munner ut i en langsom koral der man synger ”O død, hvor godt du gjør”. Det gjør godt med døden, for den er befriende. Det kommer så langsomt og vakkert harmonisert – i dur!

Avslutningsvis kjem òg eit amerikansk stykke med spansk tekst, som Høgset har henta med seg heim frå eit besøk på Cuba.

– Cuba som er et sosialistisk land har satset mye på kultur, seier Høgset. – Visste du at det finnes 16 profesjonelle kor på Cuba? Det anses ikke som noe annet enn å feie på gaten eller stå i butikk – i den forstand at du får ikke noe bedre betalt – men de som kan synge i kor gjør det. Det finnes mange gode kor og mange flinke dirigenter på Cuba. Den kubanske musikken er så synkopert. Kubanerne behersker det naturlig – de gjør det bare – mens vi må tenke oss om. Det hadde mitt kor veldig godt av! Det er et søtt og vakkert stykke ”Amor de mi alma”, ”Min sjels kjærlighet”, som er passende å avslutte konserten med.

Dirigenten må tenna ilden
Det går mot slutten av samtalen, og me spør om Høgset sine refleksjonar kring det å dirigera.

– Det som er å si om dirigering, er at for at du skal få til et uttrykk som er rørende og som beveger publikum, må du som dirigent selv engasjere deg sterkt, både følelsesmessig og rent fysisk, seier Høgset.

– Mariss Jansons sa for en del år siden at det er dirigenten som må tenne ilden. Det er viktig, ikke minst i et kor, at dirigenten må være den som har den riktige energien. Som dirigent må du være åpen og hengiven ovenfor situasjonen du er i. Du må hele tiden formidle energien; det skal lyse i øynene dine, slik at øyeblikkene kan oppstå hvor publikum røres, tiden står stille, og de får en liten tåre i øyekroken. Om du kan det, er du en dirigent. Det har jeg oppdaget ved meg selv; når jeg konsentrerer meg om å være hengiven ovenfor musikken og vise hvordan den skal være ovenfor mine korister, kan det oppstå slike øyeblikk. Da begynner kroppen å skjelve, jeg blir rørt, det renner i øyekrokene. Da må jeg konsentrere meg om å fortsette riktig, ikke bli overveldet av min egen rørthet. Men det er de øyeblikkene som gjør det hele verdt – det er dem man lever for å oppleve!

Jubileumskonsert med Grex Vocalis i Kulturkirken Jakob, søndag 12. november kl 19.00