ANMELDELSE: 40 år etter suksessen med Aunt Mary står Fredrikstad-gitaristen Bjørn Christiansen på scenen i Sarpsborg. ”Krisa” har sin særegne stil og en tone som ikke ligner noen andres, i følge Jens Magnus.

Bjørn Christiansen, © Jon Olav Nesvold

”Bjørn Krisa Band” står det på en anonym liten plakat i vinduet til den lille puben. De trenger ikke annonsere mer. Det blir fullt likevel.

Jeg kommer helt uforberedt på den lokale kvartetten. Kompet består av trommeslager Knut Syversen, bassist Jan Erik Aasland og pianist Per Ljunggren. De legger et fjellstøtt underlag som gir Krisa plass. Og den vet han å benytte. Jeg sitter fjetret halvannen meter fra scenen og hører det spenstigste gitararbeidet jeg har hørt siden Marc Ribot i Oslo ’05.

Det viser seg nemlig at etter 40 års samliv med sin Fender Stratocaster har Krisa unngått å stivne i klisjeer, innøvde riff og likegyldigheter. Han er stadig på offensiven. Legger ut på helt nye stier på gitarhalsen, og finner vei gjennom jomfruelige lydlandskaper. Det er en særegen kombinasjon av tradisjon, rutine, nyvinning og eksperimentering. Og mannen er fylt 60!

Hvis det skulle være noe å trekke, måtte det være for repertoaret. Men dette er altså ingen konsert, det er en klubbkveld. Folk drikker øl, skravler, danser, sjekker, og går ut og inn av det lille lokalet. Og bandet leverer standardlåter fra blues- og rock-katalogen. Akkurat det folk vil nyte til halvliteren på en fin sommerkveld.

Første sett er sobert. Ljunggren og Krisa føler hverandre litt på tennene. Jeg vet ikke hvor mye de har spilt sammen tidligere, men det tar ikke mange låtene før rollene er avklart og alle har funnet sin plass i kvartetten. Bandet drar gjennom tre sett, og publikum storkoser seg. De danser og synger med. Det blir en spesiell kjemi mellom sal og scene når avstanden fra musikerne til publikum er under to meter.

”Jeff Beck”, tenker jeg for meg selv der jeg sitter. Hvit Stratocaster, særegen stil, og en tone som ikke ligner noen andre. Hvis du kjenner Krisa, hører du ham umiddelbart. Det er en søkende, åpen stil hvor dynamikken benyttes til fulle. Og et nydelig tonespråk med en frasering som bare er hans. Når jeg tenker Jeff Beck, er det ikke fordi Krisa ligner ham, men fordi de begge har etablert sin egen, høyst gjenkjennelige signatur når det gjelder tone og melodiføring.

Jeg husker godt Aunt Marys storhetstid på 70-tallet. Da var jeg ung og håpefull og glodde betatt på de skinnvestkledde, langhårete karene som utgjorde Østlandets beste band gjennom flere år. Trøndelag hadde Prudence, Vestlandet hadde Saft og Østlandet hadde Aunt Mary. De turnerte i Danmark og Nord-Tyskland og kom blakke hjem etter en minnerik turné, hvor Deep Purple-gitarist Richie Blackmore mente at Bjørn Krisa lå an til å kapre tronen som Europas beste rockegitarist.

For meg ble det aldri klart hvorfor Aunt Mary ikke ble større. En klassisk rockekvartett: Ketil Stensvik på trommer, Svein Gundersen på bass, Jan Groth på orgel og Bjørn Christiansen med sin hvite Fender. Alle fire sang godt, låtmaterialet var til dels veldig spenstig, og Christiansens gitar la alltid en ekstra dimensjon til både plater og konserter. Det er en stund siden jeg har hørt gjennom albumene til bandet, men jeg har en følelse at Loaded fra 1972 stadig rager opp i norsk rock. Dette var nemlig et rockeband. Ingen lefling med pop og svisker, men renhårig, gitarbasert rock. Og jøss, så deilig det er å høre.

Og det var en udelt fornøyelse å lytte til Bjørn Christiansen igjen. På kloss hold.

Konserten fant sted på Edvards i Sarpsborg fredag 4. juni.

Artikkelforfatter Jens Magnus er skribent og musiker.

WiMP: The Things We Stood For – Aunt Mary 1970-1973

Aunt Mary på Røed Rock i Moss, 2008:

Publisert:

Del: