Blir det mulig for konsert- og skolesida å møtes et sted på midten, eller blir resultatet storstilt kamelsluking for minst den ene parten når skolekonsertene skal formes på nytt?

Fra Rikskonsertenes Samtidsmusikkfestival i 2015 Foto: Lars Opstad

Intensjonen bak forskningsprosjektet «DiSko, eller «Skole og konsert, fra formidling til dialog» er å finne ut av hvordan man kan produsere og distribuere konserter for skoleelever på en måte som gjør at flere parter føler eierskap til både prosessen og produktet. Utgangspunktet er at dette oppstår gjennom mest mulig likeverdige relasjoner, og Kari Holdhus og Magne Espeland, henholdsvis prosjekt- og forskningsleder for DiSko, har derfor satt i gang praktiske innovasjonsprosesser mellom lærere, elever og musikere. Arbeidet startet våren 2017, og nå ligger både intensjons- og tilstandsrapporten første rapporten på bordet.

Skolekonsertens dilemma
Og tilstandsrapporten demonstrerer den tradisjonelle skolekonsertpraksisens dilemma: Konsertsida vil gjerne være en del av opplæringen i skolen, men skolen oppfatter konserten som et eksternt bidrag av kort varighet. Både lærere og elever setter pris på og vil ta hånd om bidraget, men skolekonsertene lever likevel sitt eget liv på siden av skolens virksomhet. Fortsatt gjør få lærere for- og etterarbeidet som ofte følger med produksjonene, og skolens egne musikkproduksjoner skaper mye større forventinger og engasjement i skolehverdagen.

4-årig prosjekt
Kulturtanken eier det fire år lange prosjektet, hvor åtte skoler er involvert. Hver skole settes i kontakt med en gruppe musikere som følger skolen i prosjektperioden, og aktivitetene mellom dem skal gi grunnlag for å lage nye former med god balanse mellom prosess og produkt.

DiSko har fire delmål, og tilstandsrapporten bygger på det første: «Å identifisere og beskrive organisatoriske og faglige forutsetninger i skolen og i formidlingsinstitusjonen for å utløse partnerskap mellom skoler og kunstnere i dialogbaserte kunstproduksjoner».

Forskerne gjort intervjuer og undersøkelser, og det er disse tilstandsrapporten bygger på. Her er både rektors, klasselærers, musikklærers, elevers og musikers perspektiv på tingenes tilstand. Og selv om prosjektet er ferskt gir rapporten noen tydelige, og egentlig ikke så overraskende, signaler om utgangspunktene for det videre arbeidet.

Rektorene delegerer bort ansvaret
Først møter vi rektorene. De svarer på spørsmål rundt både den organisatoriske delen og integrering av skolekonsertene i skolehverdagen, om dagens praksis er god nok utnytting av ressurser og om konserter eller egne produksjoner gir mest utbytte for elevene.

Det viser seg at rektorene stor sett delegerer bort ansvaret for å håndtere konsertbesøkene. Arbeidet faller på assisterende rektorer eller elever med elevvertansvar. Rektorene vet godt at de kunne fulgt opp skolekonsertpraksisen bedre med et mer pedagogisk mål for øyet, men innrømmer at det ikke blir gjort. Én sier at hvis de hadde fått satt temaet for skolekonsertene inn i halvtårsplanene og knyttet dem til temaer, hadde det vært lettere å gjennomføre forarbeidet.

Det tyder på at rektorene ser på skolekonsertene som et læreransvar, og at de som kommer på besøk får liten plass i den pedagogiske delen av rektors rolle. Rektorene mener dessuten at skolekonsertene først og fremst virker gunstig på trivsel og skolemiljø og bidrar til å gi elevene gode opplevelser.

Konserter på bestilling?
Rektorene utfordrer den etablerte Rikskonsert-turnépraksisen ved å framheve at de gjerne vil bruke lokale kunstnere mer.

Men hva er «lokal?, spør Espeland og Holdhus. Hvor lokal må konserten være før den frigjør tid til elever og skole? Er skolen i så fall like godt tjent med å hente inn disse kunstnerne selv? Hva med kvalitetssikringen, i så fall? Finnes løsninger som både ivaretar det lokale og samtidig sikrer kvaliteten på en måte som både er kunstnerisk og pedagogisk fundert?

Rektorene er opptatt av digitale kommunikasjonsformer og mulighetene de gir for interaktivitet og å bygge opp ressursbaser. Én vil ha lydfiler og videoer knyttet til konsertopplegget som lærerne kan bruke i undervisningen, og én ønsker seg en database der skolen kan bestille konserter ut fra gitte temaer. Han mener det ville skape en større lojalitet til arrangementet fordi «det er faktisk vi som har valgt det».

Men vil en slik modell gjøre at skolene velger det som er mest tradisjonelt og lettvint og skaper trivsel og glede i stedet for å utfordre elevene kunstnerisk, spør Holdhus og Espeland etter dette. De mener likevel at bestillingsmodellen kan være interessant så sant den blir kombinert med krav til bestillerkompetanse.

Hva gir mest utbytte – konserter eller egne produksjoner?
Det blir også tydelig at skolens egne produksjoner har mye høyere status enn skolekonsertene. Det er knyttet forventninger til dem, og både elever og publikum gleder seg. Men heldigvis: En rektor trekker også fram et meget vellykket samarbeidsprosjekt med eksterne musikere der elevene ble busset ut til en øy med samtidsmusikk og fikk delta i prosjektet. Elevene snakket om det i lang tid etterpå, og noe av det ble brukt videre i egne forestillinger ved skolen.

Holdhus og Espeland påpeker at dette eksemplet viser både spenningen mellom prosess og produkt og problematiserer kvalitetsbegrepet. På mange måter viser det kjernen i hele DiSko.  De oppsummerer at samtidsmusikkprosjektet viser at elevenes deltakelse er viktig, men ikke bare innenfor skolens egne rammer. Man bør være på jakt etter kombinerte løsninger der elevene bidrar til og får utfoldet seg kunstnerisk, men samtidig blir inspirert og engasjert av profesjonelle innen kunstfeltet.

En rektor påpeker også det tosidige ansvaret skolen har. Skolen skal møte elevene der de er og ha respekt for deres kultur, men samtidig ha mandat til å løfte elevene og la dem bli kjent med nye og ukjente uttrykk og kunstformer.

Musikeren må være tilstede over tid
De intervjuete klasselærerne har et stort engasjement for musikkfaget, de har jo allerede sagt ja til å være med i DiSko. Både de, rektorene og musikklærerne mener det kan være personavhengig hvor mye musikk elevene i de forskjellige klassene får. Det kommer an på, nettopp, klasselæreren.

En av dem setter stor pris på den lokale DKS-kontakten og sier skolen blir godt informert om det som skjer i regi av DKS. En annen nevner imidlertid ikke DKS i det hele tatt. Espeland og Holdhus oppsummerer at det nok er lettere å få en god dialog når DKS er plassert i skoleetaten, og spør om dette også kan gjelde på fylkesnivå.

Det er ikke tvil om at skolene ønsker seg mer langvarige samarbeid med musikerne. Klasselærerne vil mye heller at kunstnere kommer inn som støtte i skolens egne produksjoner enn at de er innom på korte besøk som «ikke er på planen». Holdhus og Espeland ser på nytt et sprik mellom dagens skolekonsertpraksis og lærernes opplevde behov.

Les også: Nye konsertdialoger med DiSko

Egne produksjoner engasjerer
Alle DiSko-skolene har tradisjoner for egne produksjoner i skolens egen regi, uten noen som helst medvirkning fra DKS eller DiSko. De kan være basert på et tema eller en bestemt type sanger. Espeland og Holdhus spør hvor mye disse forestillingene stimulerer medbestemmelse og medvirkning fra elevene, men det er ikke tvil om at de engasjerer lærerne mer enn skolekonsertene. Hvilke aspekter ved eierskap, råderett og definisjonsmakt dette bunner i vil forskerne gå nærmere inn på seinere i prosjektet.

De tror også at klasselærernes kunnskap om enkeltelevene vil kunne få en større plass i partnerskapsbaserte musikerbesøk, og dermed høyne relevansen i skolekonsertpraksisen.

Klasselærerne er opptatt av den sosiale siden av musikkaktiviteter og ser dem gjerne som et rom for trivsel og avbrekk fra det teoretiske i skolen. De trekker også fram at musikken gir barn med spesielle behov mulighet til å utfolde seg på en annen måte. Forskerne oppsummerer at denne kunnskapen bør anvendes i kulturproduksjoner med utgangspunkt i elevenes verden. De tror også at klasselærernes kunnskap om enkeltelevene vil kunne få en større plass i partnerskapsbaserte musikerbesøk, og dermed høyne relevansen i skolekonsertpraksisen.

Heller ikke klasselærerne bruker så mye tid på forberedelser til skolekonsertene. Men i konsertsituasjonen er de tilstede, og får ofte rollen som voktere som skal passe på ro og orden.

I følge forskerne er dette en rolle lærerne synes er vanskelig. De må disiplinere elevene for at konserten skal være mulig å gjennomføre, men samtidig må det ikke være for synlig for musikerne, for da ser de på klasselærerne som voktere. Dette har lenge vært et dilemma i tradisjonell skolekonsertpraksis.

Og hva mener musikklærerne?
Selv om man kanskje skulle kunne tro noe annet: Musikklærerne forsømmer forberedelsene til skolekonsertene like mye som klasselærerne. De vet de burde jobbet med stoffet, men like fullt blir det ikke gjort.

En av musikklærerne er mer opptatt av musikerne som personer enn de musikalske oppleggene, og vil at musikerne skal presentere seg selv med videosnutter på forhånd – da ville kanskje elevene blitt mer nysgjerrige. Forskerne Holdhus og Espeland spør betimelig nok hva en sånn fokusdreining vil medføre. Kan det være at fokuset på stoff og musikk framfor mennesket i dagens praksis bidrar til å fremmedgjøre skolekonsertpraksisen enda mer fra skolens daglige virksomhet? Hva kan man i så fall gjøre med det? Et virkelig kunstneren mer interessant enn kunsten?

Hvordan er samarbeidet mellom musiker og musikklærer?
Ifølge musikklærerne er samarbeidet mellom musikerne som kommer på besøk og musikklærerne også beskjedent. De kommer sjelden i snakk med hverandre utover det reint praktiske. Når musikklærerne blir spurt om hva de ønsker seg av et mer langvarig samarbeid, foreslår de henholdsvis et sangopplegg a lá Kor Arti, et komposisjonsprosjekt og at de skal skape noe sammen med elevene.

Musikklærerne ønsker seg en sterkere relasjon til musikerne, og de ønsker innspill fra noen som kan noe annet enn dem selv. Alle skolene i DiSko-prosjektet ser positivt på musikkfaget, men det betyr ikke at alle er komfortable med å undervise. Noen lærere er direkte redde for musikkfaget.

Musikklæreren som trippelprodusent
Ikke uventet ser det ut til at musikklæreren ofte har en sentral rolle i skolens egne produksjoner. Hun eller han fungerer ofte både som teknisk, praktisk og musikkfaglig produsent, og i tillegg ofte også som et bindeledd mellom elevenes musikkompetanse og det andre som foregår på skolen. Når store arrangementer planlegges, er musikklæreren sentral.

Noen av musikklærerne er også definerte ledere for den samlete musikkundervisningen, og Holdhus og Espeland spør hvilke fordeler en sånn rolle har. Kan en ledende musikklærer også ha ansvar for å få i gang kurs og høyne musikkompetansen i lærerkollegiet, eller gjør det snarere at de andre lærerne slapper av og tenker at musikken er musikklærerens jobb? Og har en sånn rolle noe å si for skolekonsertvirksomheten?

Hvordan kan musikerne finne plassen sin i skolesystemet?
Musikklærerne må stadig gjøre tilpassinger til elevgruppene for å utnytte potensialet best mulig. Samtidig er de bundet av et nett av aktiviteter som omslutter musikkundervisninga. Holdhus og Espeland kommenterer at denne typen planlegging krever mye inside-kunnskap om både klasser og enkeltelevers identitet og identitetsbygging. Det er dermed gode grunner til å spørre hvordan gjester kan finne plassen sin i et sånt system, og musikere på besøk vil ha like god bruk som musikklærerne som omvendt hvis man skal utvikle en dialogisk skolekonsertpraksis.

Jenter har mer glede enn gutter
I tilstandsrapporten er ikke elevene intervjuet, men lærere og rektorer har formidlet synspunkter og inntrykk fra elevene. Elevene har også svart på en spørreundersøkelse om hvordan de opplever musikkaktiviteter og konsertvirksomhet. Kjenner de glede, kjedsomhet og angst?

«Konsertvirksomhet» innebærer i denne sammenhengen både egne produksjoner og skolekonserter. Jevnt over opplever elevene stor glede ved å delta i musikkaktiviteter og musikkfaget. Det skiller litt mellom de forskjellige skolene, og jenter opplever mer glede enn gutter. Sett i forhold til dette er det ikke overraskende at det er få som kjeder seg i musikktimene. Det var også få som opplever angst, men det forekommer tross alt hos rundt 5 prosent av elevene.

Det er heldigvis mye glede å lese ut av tabellene om konsertvirksomhet også. Her er riktig nok variasjonen mellom både skolene og jenter og gutter litt større. Det er også flere som opplever angst  i forbindelse med skolekonserter og andre konsertsituasjoner.

Dette kommer fram at 13 prosent av de spurte guttene er redde for at konsertene er for vanskelige for dem, mens hele 70 prosent av jentene vil ha konserter oftere. De fleste guttene ønsker seg også mer, men likevel mener hele 15 prosent at de absolutt ikke vil ha mer skolekonsertvirksomhet.

Hva mener musikerne?
Siden de involverte musikerne nettopp har kommet i gang med arbeidet har ikke forskerne kunnet intervjue dem ordentlig ennå. Synspunktene er hentet fra et møte der musikerne deltok, og fra notater fra lærere og musikeres første samtale på de aktuelle skolene forsommeren 2017.

De fire DiSko-skolene har valgt seg forskjellige typer musikere: En singer-songwriter og to sangere fra en sanggruppe, bandmusikere som også er ansatt i høyskolesystemet og en danser. Musikerne er valgt ut fra skolenes og forskernes felles agenda om å engasjere musikere som fremdeles er kunstnere, men sensible for konteksten, og alle musikerne er innforstått med agendaen. Musikeren skal fortsatt være musiker, men hvordan skal denne rollen utformes? Musikeren skal være noe annet enn en støtte for musikklæreren, men hva er dette andre?

Espeland og Holdhus spør om en god vei videre kan være at elevene blir «tatt med» inn i musikerens verden og arbeider parallelt med ham eller henne i perioder. Kanskje opptattheten av å skille det kunstneriske og det pedagogiske smått om senn vil vike for å holde fokus på å skape noe sammen med dem som er tilstede i øyeblikket?

Hvor er musikeren i den læreplannære tanken?
Ifølge forskerne har mange musikere fått med seg at Kulturtanken er mer læreplannær enn Rikskonsertene var, og har fryktet at de må lage konserter med fagspesifikke mål i matte, engelsk og samfunnsfag. Etter å ha fått mer informasjon om læreplanen er musikerne tryggere på at læreplanen også inneholder mye mer enn det fagspesifikke.

Imidlertid er musikerne også usikre på hvordan kvaliteten skal defineres. Rikskonsertene har alltid flagget kunstnerisk kvalitet, men hva skjer nå? «Hvis ikke vi snakker om kvalitet, hvem skal gjøre det da?», spør én musiker.  «Kunstnerisk kvalitet må inngå i alt musikerne gjør, og musikerne bør ikke nødvendigvis dra sine egne kvalitetsbegrep dem ned over barna», sier en annen.

Et enda mer interessant spørsmål er elevenes rolle i produktet. «Går det an å jobbe som musiker og ha fokus på utøving, men likevel være relasjonell i det en gjør? Hvordan kan man unngå at elevene blir statister? Og hva skiller et kunstnerisk grep fra en musiker fra noe som kunne vært gjort av en pedagog? «Den store forskjellen er dette møtet med kunstnerne», sier en musiker, som også hevder at profesjonelle kunstnere kan gjøre dette på en annen måte enn en vanlig lærer. Er det «besøk» og «annerledes» som blir stikkordene her?

Og mister man selv musikeren oppi alt dette? Mange av musikerne jobber som pedagoger i tillegg. Slipper kunstnerne til når elevene skal være medskapende? Kan det være musikerne som blir statister og bare løfter fram elevene? Hva med forholdet mellom prosess og produkt?

Quo vadis?
Det dukker altså opp mange viktige spørsmål i kjølvannet av tilstandsrapporten. Mange av dem blir stilt i oppsummeringene til Holdhus og Espeland, og det viser igjen hvor viktig det er at folk med høy fagkompetanse gjør arbeid som dette. Nå er de i gang med å evaluere arbeidet fra høsten 2017, og det blir spennende å høre resultatene av dette.

Mye av det som kommer fram i tilstandsrapporten bekrefter ting vi vet allerede. Likevel er det frustrerende å få svart på hvitt at det er så få som bruker materiellet og oppleggene til for- og etterarbeid: Til tross for godt arbeid i mange år, har vi ikke har kommet lenger med å innlemme konsertene i skolehverdagen.

Men dét forteller selvfølgelig at oppleggene og samarbeidet ikke fungerer etter hensikten, og dette vil DiSko gjøre noe med. Personlig har jeg fremdeles problemer med å se for meg hvordan det skal gå an å skape vellykkete, dialogbaserte konsertformer som både musikere, lærere, rektorer og elever føler eierskap til uten av noen av dem kjenner seg overkjørt eller blir statister. Skal dette bli vellykket må de riktige, og ikke minst kompetente personene gjøre de rette valgene. Ellers vil den parten som trekker hardest i sin retning vinne fokuset, og de andre blir støttespillere.

Og jeg er definitivt mest redd for musikerne. Når denne typen samarbeid skal på beina, er de i mye større grad på skolens hjemmebane. Arbeidet med konsertdialogene kan selvfølgelig utspille seg både i den fysiske skolebygningen og i konsertlokaler og andre arenaer for kunstneriske uttrykk, men skolekonsertene har ofte kommet til skolene. Hvis dette skal foregå å skolens hjemmebane må i hvert fall musikerne og de som planlegger og tilrettelegger være ekstremt bevisste på hvordan definisjonsmakten fordeles.

Skolen er sterk
Ja, det er klart uttalt at musikerne skal være kunstnere i denne sammenhengen. Men skolen er en sterk institusjon og et samfunn med et sterkt, eget sett av normer og regler. Har man selv et annet ståsted kan det være greit å komme på besøk dit og dra igjen. Skal man samarbeide og finne felles løsninger til alles beste er faren større for at man blir nødt til å tilpasse seg og legge lokk på både egen identitet og kunstnerisk integritet. Det må ikke skje nå.

Derfor er det veldig viktig at musikerne også får anledning til å spille på hjemmebane. I tilstandsrapporten blir det fortalt om et samtidsmusikkprosjekt som både lærere og elever kom tilbake til i lang tid etterpå, og de brukte noe av materialet på egne konserter seinere. Dette høres ut som et nærmest optimalt prosjekt. Både lærere og elever fikk stort utbytte på både kort og lengre sikt, og dét med en musikkform de fleste sannsynligvis ikke hadde så nært forhold til i utgangspunktet. Det høres også ut som arenaen på øya var spennende.

Ville elever og lærere hatt like stort utbytte hvis musikerne hadde kommet til skolen? Å dukke inn i en kunstverden er fremdeles noe annet enn at kunstneren dukker inn i din hverdag og tilpasser seg lover og regler som gjelder der.

Hva er «kvalitet» og «lokalt»?
Kvalitetsbegrepet må defineres på nytt når de dialogbaserte musikerkonsertmøtene skal ut i livet. Hvordan og hvilke kriterier som skal ligge til grunn er ikke klart ennå. Noen musikere snakker om «kvalitet i alle ledd» og at prosessen er viktigere enn produktet. Det er i hvert fall sikkert at den kjente Rikskonsert-frasen «av høy kunstnerisk kvalitet» må vike. I hvert fall med det betydningsinnholdet vi er vant med.

Igjen: Det er ekstremt viktig at de riktige folkene styrer prosessen i alle ledd. Det gamle programrådet i Rikskonsertene hadde også pedagoger med, men da var det alltid kvaliteten på det kunstneriske produktet som skulle vurderes. Hva er det man skal vurdere nå?

Og så er det dette med det lokale. De nye konsertformene, eller musikermøtene, skal utarbeides lokalt. Den etablerte turnépraksisen står for fall, og blant annet flere av rektorene ønsker seg å bruke lokale kunstnere i større grad. «Alt trenger ikke å komme fra Oslo», blir det sagt.

Nei, alt trenger ikke å komme fra Oslo. Men hva er «lokal»? Kan dette gå ut over kvaliteten?

Selvfølgelig finnes det dyktige musikere over hele landet. Det blir heller ikke sagt at man skal bruke bare lokale musikere. Likevel skal man vite hva man gjør. Et viktig poeng med å bruke lokale kunstnere er nettopp at de kan være tilgjengelige en lengre periode, og at pengene går direkte til arbeidet i stedet for til reisegodtgjørelse og hotell. Men musikerne i Norge er ujevnt fordelt. De fleste bor der det bor flest folk. Noen steder finnes det høyt kompetente musikere som passer til jobben innen en naturlig radius, andre steder finnes de ikke.

Noen steder vil elevene kjenne aktuelle musikere, utøvere eller ressurspersoner som pedagoger allerede. Da er i hvert fall faren stor for at de havner rett i pedagogrollen, og elevene får ikke sett kunstnere i arbeid. Kanskje man kan si at de får deltatt i kunstneriske prosesser, men ikke på det nivået som er intensjonen.

Det er slett ikke sikkert at dette blir tilfellet, men det krever en sterk bevissthet fra alle parter. Når Rikskonsertenes kvalitetskriterier er borte og flere så ulike parter skal samarbeide om de nye, er faren for utvanning og kvalitetssenking absolutt tilstede. Det må for enhver pris unngås. Og i denne sammenhengen er jeg ikke et sekund redd for at musikerne skal overkjøre skolefolket.

Det blir en stor utfordring å finne en ny type kvalitetssikring som er både kunstnerisk og pedagogisk fundert. Men det blir også noe av det viktigste.

Publisert:

Del: