FOREDRAG: – Den hevdvunne styring av kulturlivet gjennom prinsippet om armelengdes avstand forsvinner ikke, men avstanden kuttes ned. Giskes prosjekt presenteres som fornuftig og tilforlatelig – mindre byråkrati, mer utøvende kunst og kultur for hver krone. Jeg lurer likevel på om Giske opererer med innbyrdes motsetningsfylte målsetninger. Det er Per Anders Madsen, kulturredaktør i Aftenposten, som stilte det spørsmålet under kulturkonferansen “2 år inn i Kulturløftet”.

Per Anders Madsen-2 (Foto: Aftenposten)

Av Per Anders Madsen, kulturredaktør Aftenposten

“Historisk kultursatsing i 2007 – Kulturløftet gjennomføres” – slik lød overskriften på Kulturdepartementets nettsider da inneværende års statsbudsjett ble lagt frem 6. oktober i fjor.

For et par uker siden var tiden inne til å ta samme begrep i bruk: “Historisk budsjettøkning i 2008 – Kulturløftet trappes opp” slo det da mot deg på de samme nettsider. Og statsråden presiserte selv: Regjeringen skriver historie med dette kulturbudsjettet.

Og sant nok: Både økningen i år og det som kommer neste år gir kultursektoren viktige finansielle løft. Giske har sine ord i behold når han sier at bevilgningene til kunst- og kulturformål aldri har økt så mye som i budsjettet for 2008, og at kulturbudsjettet aldri har utgjort en så stor andel av statsbudsjettet.

Fortsetter det slik, er det bare å cruise inn Kulturløftets mest konkrete og mest iøynefallende mål, nemlig at en prosent av statsbudsjettet skal gå til kulturformål innen 2014. Giske ser ut til å gjøre til skamme de mange påstandene om at de rød-grønne ikke ville klare å innfri. Dette er viktig for hele Kultur-Norge, det er viktig for kulturpolitikken, og dette fortjener han honnør for.

Trond Giske er altså en historisk vellykket kulturminister. Det blir større aktivitet, mer penger sprøytes inn i sektoren enn noen gang. Mye mer penger.

Men det finnes jo andre ting å strekke seg etter enn den svære pengesekken til Kristin Halvorsen.

Da Kulturløftets 15 punkter ble lansert i god tid før valget i 2005, sa daværende stortingsrepresentant Trond Giske noe som tydelig peker mot et eller annet som ligger bak, eller kanskje vi skal si er hevet over; finansdepartementets pengesekk. Han sa “Kulturen skal være noe mer enn pynten på kaka.” (er fortsatt gjengitt på nettsiden kulturloftet.no)

Kan forstås på flere måter

En oppvurdering av de opplevelser og erfaringer og gleder kunst og kultur gir. Løfte frem kultur som kilde til innsikt. Som nødvendig bestanddel av vår identitet, som individer og samfunnsborgere. Og, kanskje mest nærliggende, at kulturpolitikken peker utover seg selv og også skal tjene andre formål.

Altså det velkjente, instrumentelle perspektivet i kulturpolitikken, som Hans Fredrik Dahl og Tore Helseth har påvist i boka si om kulturpolitikkens historie, alltid har vært til stede i norsk historie, bare på ulik måte. Giske peker i hvert fall på at det skal gjøre en forskjell hvem som styrer butikken i Kulturdepartementet.

Og at denne forskjellen ikke bare handler om evne til å skaffe penger – det handler ikke om MER pynt på en kake som stadig vokser – uavhengig av hva Trond Giske eller hvilken som helst annen kulturminister foretar seg.

Mer ENN pynten på kaka, sa Trond Giske. En kvalitativ forskjell, altså, ikke kvantitativ. Men hva slags forskjell?

I innledningen til Kulturløftet heter det at “Norge skal være en ledende kulturnasjon som legger vekt på kultur i alle deler av samfunnslivet.” Og da kulturministeren la frem forslaget til en generell kulturlov i våres skjedde det under overskriften “Kultur får en sterkere posisjon som samfunns- og politikkområde.”

Kulturministeren har hatt og har en uttalt vilje og ambisjon om å gi kulturen og kulturpolitikken en mer sentral plass, både i samfunnet og det politiske liv. Vi må derfor kunne spørre: Er kulturpolitikken blitt mer sentral, er den blitt VIKTIGERE på disse to årene? Det er et spørsmål som selvsagt er langt mindre målbart enn de tallene vi finner nederst i budsjettoversiktene. Jeg tviler likevel på om en situasjonsrapport på dette området er like oppløftende som budsjettveksten.

Uten å legge alt for mye i dette – det er et tankekors at kulturen og kulturpolitikken langt fra spilte noen fremtredende rolle da statsminister Jens Stoltenberg for et par dager siden la frem sin skryteliste etter to år i regjering.

Kulturen ble bare så vidt nevnt – til tross for Giskes triumfer som budsjettforhandler og til tross for hvor langt den rød-grønne regjeringen har kommet i arbeidet med å innfri sitt eget kulturløft. Er det ikke et lite signal om at kunst og kultur ikke er blitt oppgradert på den måten kulturministeren hadde håpet på og har arbeidet for.

Hvorfor er det slik? Hva kan gjøres for å endre på dette?

I et NRK-innslag for halvannen ukes tid siden sa kunstsosiolog Dag Solhjell at kulturlivet holder på å miste makten over seg selv, til fordel for en økt statlig kontroll. Delvis er det snakk om en prosess som har pågått over mange år, fra lenge før Giske ble statsråd, med stikkord som innføring av New Public Managment, internasjonal samordning gjennom Bologna-prosessen og vekst i det kulturbyråkratiske styringsapparatet.

Og dels er det prosesser som er påskyndet de siste årene, som at den kunstfaglige tyngden er skjøvet nedover i kunst- og kulturinstitusjonene og en relativ svekkelse av Kulturrådets rolle.

Det siste fikk vi illustrert så sent som i går, da Dagsavisen presenterte Giskes planer om kulturbyråkratisk opprydding gjennom å fjerne støtteordninger som forvaltes av nettopp Kulturrådet, til fordel for færre og mer langsiktige støtteordninger, forvaltet både av staten, fylkeskommunen og kommunen.

Hvis Solhjells beskrivelse har noe for seg – og det tror jeg den har – betyr det at det pågår en lite påaktet endring av det offentlige rommet mellom kulturfeltet på den ene siden og statsapparatet på den andre.

Den hevdvunne styring av kulturlivet gjennom prinsippet om armelengdes avstand forsvinner ikke, men avstanden kuttes ned. Giskes prosjekt presenteres som fornuftig og tilforlatelig – mindre byråkrati, mer utøvende kunst og kultur for hver krone.

Jeg lurer likevel på om Giske opererer med innbyrdes motsetningsfylte målsetninger. På kort sikt får han bygget ned kulturbyråkrati, kanskje også mer effektiv bruk av ressursene, men han står ikke nødvendigvis nærmere et mer langsiktig og overordnet mål om at kulturen skal være noe mer enn pynten på kaka.

Snarere tvert om. En sterk, myndig og selvstendig kultursektor vil gi drahjelp i bestrebelsene for å gjøre kulturen viktigere, og kulturpolitikken mer vesentlig.

Et annet virkemiddel for å oppgradere kultur og kulturpolitikk er mer offentlighet og mer åpenhet – også fra Kulturdepartementets side. Ingen annen kulturinstitusjon illustrerer dette bedre enn Nasjonalmuseet.

En ting er de interne utfordringene ved museet, men hvorfor inntar Kulturdepartementet og Giske selv en så passiv og tilbaketrukket rolle?

Her ser det ut til at prinsippet om armelengdes avstand virkelig kommer til heder og verdighet igjen, som påskudd til å si og mene minst mulig.

I måneder og år er offentligheten fortalt at arkitektkonkurransen om nybygget ved Tullinløkka er rett rundt hjørnet. Men så er den blitt utsatt fordi saken viste seg å være mer kompleks enn antatt. Og utsatt igjen. Og igjen. Fordi den var enda mer kompleks. Viste det seg.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke er mer å si om saken. Hva med å vise større åpenhet om egne vurderinger og handlingsalternativer? Hvilke slutninger har man egentlig trukket av de siste års uro og debatt rundt museet? Hvordan ser man på den museumsfaglige utviklingen? Hvilke alternativer er egentlig i spill når det gjelder Nasjonalmuseets nybygg?

Åpenhet rundt slike spørsmål ville gitt mer offentlighet og debatt rundt de store strategiske valgene og kanskje til og med mindre krangel i etterkant. Hvorfor er det praktisk talt umulig å få departementets sentrale fagfolk til å stå frem med vurderinger av slike spørsmål? Når Jonas Gahr Støre så smått begynner å få det til i UD – landets mest forsiktige og konservative departement, så kan du i hvert fall prøve.

I en større artikkel for snart to år siden, like etter at Giske hadde overtatt, rettet vår medarbeider Odd Inge Skjævesland søkelyset mot Kulturdepartements tause og tilbaketrukne maktelite. Artikkelen begynte slik: “Hva er det motsatte av en ekshibisjonist? Svaret er en sentral embedsmann i Kulturdepartementet.”

Så det er et godt stykke frem. Mer debatt og offentlighet om de viktige spørsmålene og veivalgene vil sannsynligvis være et godt bidrag til å gjøre kulturen viktigere og kulturpolitikken mer vesentlig. Får du gjort noe på dette feltet Giske, blir du virkelig historisk. Uten mer om og men.

Altså: Legge til rette for og se verdien av en sterk og myndig kultursektor, mer åpenhet og offentlighet rundt de vurderingene som fører frem til viktige veivalg.

Jeg kaster inn et siste moment til slutt: En kulturminister med ambisjon om å oppgradere det virksomhetsområdet han har ansvaret for, må møte de virkelig store samfunnsspørsmålene. Det gjør Giske. Mangfoldsåret 2008 er et eksempel på en vilje til å ta politiske initiativ på områder som strengt tatt ligger utenfor kulturpolitikken i tradisjonell forstand, men som handler om en vesentlige samfunnsutfordringer.

Derfor er Mangfoldsåret et tiltak i hvert fall jeg møter med spent imøtekommenhet og interesse. Men det er viktig at det ikke bare settes bort til et sekretariat, men følges tett opp politisk. Da kan det bli et viktig bidrag til at kultur blir noe mer enn pynten på kaka.

Dette innlegget er gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse og er hentet fra kulturkonferansen ”2 år inn i Kulturløftet” som ble holdt på Litteraturens hus i Oslo fredag 19. oktober. Det var kulturminister Trond Giske som inviterte til denne konferansen.

Publisert:

Del: