ANMELDELSE: Vi har utfordret dansekritiker Margrete Kvalbein til å skrive om to av Ultimas produksjoner. – Noen ganger kan musikken skape rom og bevegelsen støye, skriver hun.

© Odd Geir Sæter/Dansens Hus

Tendens i samtidskunsten: Billedkunstnere lager lyd, dansere prater, musikere gjør scene. Det er på tide at samtidskritikerne gjør noe lignende: Gyver løs på noe vi ikke er skolert til.

Dette var utfordringen — og i likhet med de fleste kunstnerne gjør vi fagsprangene med en smule ærbødighet: Dansekritikeren skal fortsatt skrive om dans – men for et musikkmagasin og fra en musikkfestival med et solid innslag av sceneverk. Anmelderen har besøkt Dansens Hus’ Ultimaprogram med Jefta van Dinthers “Grind” og Odd Johan Fritzøes “Adventura botanica”.

Før jeg rykket ut, registrerte jeg at Ultima-sjefen Lars Petter Hagen i år (blant annet her i Ballade) blir utfordret på om festivalen har blitt for bred – mens den tidligere var for smal. Alt er som det pleier i den elastiske kategorien ”samtids-”, tenker jeg, og antar at musikere og dansere har det samme trøbbelet med å kategorisere kunst som er så rykende fersk at ingen har rukket å sirkle den inn.

Les også: Det nye i det gamle

Men virker det ferske ferskt? Ikke alltid, naturligvis, og det er her vi kritikere kommer inn med den øvelsen det er å ikke bare beskrive og vurdere kunstens kvalitet – men også finne ut av hva slags kriterier forestillingen fortjener å vurderes mot. Når det gjelder ”samtids-” bør man kunne forvente ”relevans” – altså at forestillingen på noe vis treffer en nerve i tiden. Kritikk av samtidskunst er en viktig disiplin, men krever en viss hybris, tenker jeg.

Gesamtids-clubbing
I begynnelsen var lyden. Og stummende mørke. Så mørkt at det ikke gjorde noen forskjell om øynene var åpne eller lukket. Å vri på hodet hadde heller ingen effekt. Ikke noe lys i sikte – bare lyd: Hard, rytmisk lyd. Inn i techno-land. Først etter noe som kjentes som lang tid, begynte jeg å skimte en litt lysere sone der noe flyttet på seg. Etter hvert anes en skikkelse som trolig strever med et stykke tøy, men mørket er fortsatt massivt og lyden likeså. ”Grind” – det hinter til det å knuse – eller mose. Uttrykket er minimalistisk, men et bombardement av sansene. En slags kinestetisk-auditiv sjokk-injeksjon. Slike forestillinger bør komme med ”parental warning” på innpakningen.

Andre scene blir ikke lys, men vi får se utøveren i hvitøyet, og vi ser den lyse, perforerte veggen bak ham og det som ser ut som ledninger som han trekker i og kveiler, mens en ny flate av techno-lyd strekkes rundt oss i dunkelheten. Det er her forestillingen går fra drømmeaktig til mer påtrengende – og svært, svært maskulin.

På et tidspunkt lurer jeg på om jeg må melde meg ”hormonelt inhabil”. Den bassdrevne, suggererende lyden, sammen med den enkelt kledde mannspersonens intense, kraftkrevende og repetitive bevegelser treffer meg et sted langt under det kjølige intellektet, eller beltestedet, om jeg skal være ærlig. Jeg får lyst til å drikke meg full, danse meg svett og fra sans og samling i et mørkt rom, gi meg over til en opplevelse av at livet er helt forjævlig, men likevel ganske deilig og… vel. Jeg var visst tenåring mens technoen herja, og koreografen sier selv at clubbing-kulturen er en bevisst referanse.

Men samtidig er det kjølig, strengt og alt annet enn forførende. Dette er bevegelsesteknisk og koreografisk knivskarpt håndverk. Hendelsene i forestillingen er så kresent utvalgt, at hver scene blir som hogd i stein. Jeg har aldri sett mørket så aktivt og effektivt brukt, har knapt opplevd en enhet mellom bevegelse og lyd så fysisk intens. Det er sjelden å se at lysdesign/scenografi, koreografi og musikk så til de grader smelter sammen i ett prosjekt. Iblant var det som om selve bevegelsen skapte støy. En mer musikk-teknisk kyndig publikummer jeg traff på vei ut, mente at musikken i seg selv ikke var spesielt godt laget, og vi ble enige om at det kanskje hadde skylda for at jeg et par steder kjeda meg i de enerverende repetisjonene. Likevel: Applausen var delvis stående. Dette er ei kule av en kunstopplevelse!

En nedkjølt jungel
Det som binder denne forestillingen sammen med neste, er den tilnærmede likestillingen mellom scenedesign, lyd og bevegelse. Men i motsetning til ”Grind” – der ingen av elementene kunne stått godt aleine, kunne scenebilde og lyd kanskje ha klart seg uten koreografi i ”Adventura botanica” – noe som er nokså synd, all den tid det er dansekunstneren som har sin signatur på verket. Det slo meg nemlig underveis at det mest sceniske i denne forstillingen er musikken!

Les også: TIlfeldighet ikke bare tilfeldig for Cunningham og Cage

Dansens Hus lille scene var også nedstrippet. Odd Johan Fritzøe har samme formel som Dinther: Enkelt og slående scenebilde, mannlig solist, musikk med klar signatur. Det er bare at her er det SPUNK som står for lyden – og den går ikke akkurat under beltestedet, men den treffer nær sagt overalt! Særlig i starten av forestillingen er lydverdenen så rik, så leken og assosiasjonsrik og ”botanisk” – at jeg nesten irriteres av å skulle se på en kjølig hvit skulptur i et svart scenerom. Jeg får lyst til å utforske en jungel i stedet! Inspirert av tittel og programtekst er det snart den rollen jeg tillegger danseren også: Et insekt med et oppdrag – å pollinere en noe vanskelig blomst.

Danseren beveger seg mellom objektene – flytter på dem og får dem til å gi lys på ulike måter og gi lyd fra ulike steder. Hadde jeg vært 4 år, hadde jeg styrtet fram for å se hvordan lyden kommer ut, om lydene ville forandre seg om jeg ristet på objektene osv. Men jeg er ikke 4, jeg er en kritiker i min beste alder, rommet er dunkelt og utøveren foran meg er en voksen mann med seriøse hensikter. Dansen er tidvis sjarmerende, men klarer ikke helt å gjøre relasjonene i rommet til annet enn konstellasjoner. Jeg klarer heller ikke å dechiffrere hva som motiverer de mange bevegelsene, ja, jeg lengter etter å heller selv kunne gå inn i lyden – inn mellom objektene, eller tett på den store, hvite abstraherte blomsterkonstruksjonen som dominerer rommet.

Les også: Helmut Lachenmann: Å lytte er å arbeide

På felles grunn: Dramaturgi
Og så er det dette med tid. ”Grind” skapte sin egen dramaturgiske tid: Solide blokker av bevegelse/lyd/lys. Enerverende lange, men det er ikke noe problem å forstå at det er meningen. Her er det tilstand som teller, ikke forløp. Likevel er dramaturgien i orden – vi drives videre fra prosjekt til prosjekt. I ”Adventura botanica” rusler vi mer hit og dit. Det er også meningen, men her er det elementer av dramaturgien som fliser seg opp, der musikken legger en løype danseren umulig kan følge, men der han likevel forsøker.

Hva med å heller ta et tydelig standpunkt – et sted mellom rom og lyd som dansere virkelig kan fylle som kropp og subjekt? Som så mange dansere gjør han seg nesten til en rolle, men går ikke helt dit. Er det et tabu i samtidsdans, tro – å gå i karakter? Samtidig som lekelysten er til stede og det såkalt abstrakte heller ikke er målet? Sett opp mot SPUNK sin rolle i Fritzøes stykke, kan en danser nesten bli misunnelig – musikken her kan være leken og assosiasjonsrik uten å vise ansikt – dansen må, også i en abstraksjon, alltid være en kropp.

Dansens Hus’ Ultimaprogram treffer spikeren på hodet og viser både hva som høyner og utfordrer samtidskunsten når scene og lyd går i klinsj. For at ”sammen” skal bli til ”gesamtids”, må hvert fag insistere på sin egenart i en helhet. Det ironiske er at det er når dansen virkelig ”kropper” at det plutselig virker som den synger, at når musikken virkelig ”lyder” – trer den plutselig ut og får rom og karakter.

Adventura botanica
Dans og koreografi: Odd Johan Fritzøe
Scenografi: Karl Hansen
Musikk: SPUNK / Maja Ratkje, Hild Tafjord, Lene Grenager og Kristin Andersen

GRIND
Dans og koreografi: Jefta van Dinther
Lysdesign: Minna Tiikkainen
Lyddesign: David Kiers.

Margrete Kvalbein er tidligere dansekritiker i VG og hun har ledet Danseinformasjonens Historieprosjekt med dokumentasjon det frie dansefeltets historie i Norge som mandat. Hun er utdannet dansekunstner fra Kunsthøgskolen i Oslo, med tilleggsutdannelse i litteraturvitenskap med mer fra Universitetet i Oslo.

Publisert:

Del: