Geir Lysne kommenterer i dette innlegget flere av uttalelsene til Bjørn Willadsen, daglig leder i Midtnorsk Jazzsenter, i forbindelse med gårsdagens intervju om Trondheim Jazzorkester på Ballade. Lysne var en del av utredningsgruppen som la fram “Store jazzensembler – dynamiske og forutsigbare” på bestilling fra Norsk jazzforum. Lysne skriver blant annet: – Utredningsgruppens mandat var ikke å lage et bestillingsverk til Trondheim Jazzorkester, men å finne den beste kunstneriske løsningen for offentlig satsing på de store ensemblene. Lysne skriver også: – Hvis det er riktig som NRK sier, at Trond Giske har lagt vekt på utredningsrapporten i sin avgjørelse, må det ha skjedd en beklagelig misforståelse. Norsk Jazzforums landsmøte vedtok denne utredningen i fjor, og uansett versjon beskriver denne et helt annet ønske fra norske jazzmusikere enn den situasjonen vi nå er oppe i.

Geir Lysne (Foto: Sebastian Ludvigsen)

Av Geir Lysne

Det er underlig å lese i intervjuet med Willadsen at årsaken til styrets manipulasjon av ensembleuttredningen er at den ikke passet et navngitt orkester.

Utredningsgruppens mandat var ikke å lage et bestillingsverk til Trondheim Jazzorkester, men å finne den beste kunstneriske løsningen for offentlig satsing på de store ensemblene.

Det faller på sin egen urimelighet å påstå at utredningskomiteen ikke hadde tenkt på Trondheim Jazzorkester (TJO) i utredningsarbeidet. To av oss som nå føler oss misbrukt av styret i Norsk Jazzforum (NJF) har faktisk vært både musikere og kunstneriske ledere for TJO. Eirik Hegdal, som Willadsen selv nevner som en av hovedlederne, og meg selv i 2005.

Når NJF setter sammen en utredningsgruppe er det rimelig å anta at de selv mener å ha valgt den beste nasjonale kompetanse på feltet. Dette kombinert med geografisk spredning og eksisterende ensembletilknytning.

Det er viktig å påpeke at utredningsgruppen hadde stor enighet om de sentrale punkter i den utredningen vi leverte fra oss, og det var ingen store kontroverser innad i gruppen.

Vi som er utøvende musikere, komponister og orkesterledere, og som til daglig kjenner de store jazzensemblene, nasjonalt og internasjonalt på pulsen, var altså helt enige om de store linjene. Og dette var:

* Tidsbegrensede tildelinger inntil 4 år
* Inntil 5 ensembler på samme tid
* En fagkomité med kunstnerisk kompetanse innstiller etter søknad, og tildelinger skjer med kriterier som grunnlag. Altså lik alle andre demokratiske støtteordninger.

Kongstanken bak denne løsningen var å gi et løft til de miljøene som over tid fremviser et stort kunstnerisk ensemblenivå. Et høyt ensemblenivå får man ikke ved å samle nye musikere for en uke.

Dette skulle sørge for at en mengde ensembler og musikere over tid får gleden av denne ordningen, helt uavhengig av stilart, generasjon, eller geografisk tilknytning. Og ikke minst at publikum i hele landet får oppleve ensembler i alle fasonger, men med en dedikert kunstnerisk visjon.

Styret i NJF kunne selvsagt gjøre hva de vil med en utredning, men at våre konklusjoner og anbefalinger overprøves, uten en gang å ta med styrets egen kompetansegruppe på råd, oppleves mild sagt som veldig underlig.

Følte ikke styret at utredningsgruppen var kompetent nok likevel, eller mente styret at de selv hadde bedre faglig kompetanse på området ?

Undertegnede er av de ytterst få i Norge med bred erfaring som orkesterleder av utenlandske radiojazzorkestre, eller andre statsfinansierte større jazzensembler. Jeg har derfor erfart mange forskjellige modeller, og har en klar oppfatning av hva som er best på kunstens vegne.

Utenlandske journalister hyller faktisk Norge for at vi ikke har sementert satsingen på store ensembler til faste orkester. Men heller fokuserer på de sterke kunstneriske miljøene som vokser opp til en hver tid.

Unik sjanse, skriver de.

Hvis det er riktig som NRK sier, at Trond Giske har lagt vekt på utredningsrapporten i sin avgjørelse, må det ha skjedd en beklagelig misforståelse. Norsk Jazzforums landsmøte vedtok denne utredningen i fjor, og uansett versjon beskriver denne et helt annet ønske fra norske jazzmusikere enn den situasjonen vi nå er oppe i.

Mange kunstnere reagerer på er at det stadig er politisk argumentasjon som ligger til grunn for tildelinger, og ikke kunstneriske.

Et absurd eksempel:
Geir Lysne Listening Ensemble har oppnådd stor respekt som selvstendig kunstnerisk ensemble, uten markedshjelp, ved bruk av solister.

Vi har som likeverdig hovedartist delt åpningskonserter og konsertserier rundt i Europa med Wayne Shorter Quartet, McCoy Tyner Quartet. Max Roach Trio, Chick Corea, Herbie Hancock, David Sanborn, Bobby McFerrin, Lizz Wright, for å ta noen.

I 2005 måtte jeg takke nei til flere slike tilbud da jeg plutselig ble nullet i ensemblestøtten. Samtidig ble TJO tildelt den største jazzpotten for bl.a. å be nettopp meg sette sammen et orkester og spille min musikk. Jeg og min musikk var altså støtteverdig som “TJO med Geir Lysne”, men ikke som Geir Lysne Listening Ensemble.

Det kan umulig ligge kunstneriske evalueringer bak slike vurderinger, kun politiske agendaer.

I 2006 fikk mitt ensemble ny gledelig tildelig, og jeg har absolutt en fin dialog med Kulturrrådet. Tildelingen resulterte i åtte smekkfulle konsert- og operahus i Tyskland, samt en CD som nå er nominert til den betydelige ”Jahrespreis der Deutschen Schallplattenkritik”. Dette kun med originalskrevet norsk samtidsjazz i stort format.

Og bare for å gjøre det helt klart. Om denne suksessen resulterte i knutepunktsatsing for mitt ensemble, ville det være like feil som noe annet.

Det er nemlig ikke en slik løsning utøvende jazzmusikere, jazzkomponister og jazzorkesterledere har vedtatt på sitt landsmøte at de ønsker.

Geir Lysne

Musiker
Komponist
Dirigent
Orkesterleder

Publisert:

Del: