Festspillenes forsøk på å fornye og aktualisere Edvard Griegs musikk fremstår mildt sagt halvhjertet.

Fra "Venter", Karl Ove Knausgård/Calixto Bieito/Sarah Derendinger, © Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen

I forkant av årets festspill pågikk den sedvanlige kjeklingen i Bergens Tidende – et like sikkert vårtegn som rhododendron-blomstring i Bergen. Avisens kulturredaktør Frode Bjerkestrand kritiserte både klassisk-miljøets årlige misnøye-ytringer og festspilldirektør Beyers programmering idet han etterlyste nytenkning rundt Griegs musikk. Beyer svarte med å påpeke at årets åpningsforestilling «Venter» – en nytolkning av Peer Gynt med Griegs musikk – har vakt stor interesse internasjonalt, og sa i et intervju i Aftenposten at han skulle ønske musikkskribenter ville bruke kunstmusikken til å si noe om samtiden sin. Som kritikerkollega Annabel Guaita påpeker, kan det nærmest fremstå som om det er blitt et avtalt, årlig ritual for Beyer og Bjerkestrand å krangle litt i forkant av Festspillene.

Dveling og atter dveling
Åpningsforestillingen «Venter» er grundig hypet i forkant av årets festspill. I forhåndsomtalen presenteres det å fortelle en historie fra Solveigs perspektiv som om det er noe nytt. Som NRK nylig viste, er dette en idé som det for lengst har gått inflasjon i: Radioteateret i samarbeid med Teater Innlandet var først ute med «Solveigs 2. sang» i 2017. Seinere har ytterligere to forestillinger hatt premiere.

I det som altså kan virke som et forsøk på å være Metoo-aktuell ved å flytte det kjente eposet over i et kvinneperspektiv, har Festspillene hentet inn to genierklærte, mannlige kunstnere – regissør Calixto Bieito og forfatter Karl Ove Knausgård – til å forme historien om Solveig, sammen med videokunstner Sarah Derendinger. Det er fortalt lite om prosessen de tre imellom, bortsett fra at Bieito i et samtalearrangement på Bergen bibliotek i forkant av forestillingen kan fortelle at han har «tatt en øl med Karl Ove».

Sarah Derendinger og Calixto Bieito, © Thor Brødreskift / Festspillene i Bergen

Sammensetningen av uttrykkene virker ikke særlig helhetlig gjennomtenkt. Innledningsvis står en utvidet versjon av Edvard Grieg Kor med solist Aleksander Nohr forrest på scenen og synger en av Griegs fire salmer, som komponisten skrev helt mot slutten av livet. En boks med hvite lerretsvegger befinner seg sentralt på scenen. Etter hvert rives den fremre veggen ned og vi ser at sanger Mari Eriksmoen befinner seg inni. Hun veksler mellom å synge, fremføre replikker og filme seg selv ved hjelp av en selfiestang. På de hvite veggene projiseres vekselvis fotograf Stephen Gills bilder av fugler, Derendingers videoer og live-videoene fra selfiestangen.

Solveig i “Venter”, © Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen

Videoene er til en stor del i sort-hvitt og saktefilm. Enkelte scener er vakre naturbilder, andre er nok ment å vekke ubehag, som når Solveig, en eldre kvinne og et barn tydelig viser frustrasjon og lidelse. Saktefilmen føles etter hvert svært ensformig, dvelingen blir rett og slett kjedelig. En fødselsscene mot slutten av forestillingen er kanskje ment å sjokkere – jeg har for lengst gått lei av den monotone bruken av virkemidler og føler meg nærmest likegyldig i møtet med fostervann og slim i slow-motion.

Grieg som bakgrunnsmusikk
Orkesteret sitter halvveis gjemt bak den hvite boksen, og gjør en god innsats. Jeg prøver å kjenne etter om jeg hører Griegs toner på en ny måte. Har musikken alltid hørtes slik ut eller opplever jeg den annerledes når jeg får servert de visuelle inntrykkene til? Er fremføringen litt ekstra dvelende, litt mer voldsom i aksentueringene – eller er det bare dvelingen i videoene som gir inntrykk av det?

“Venter”, © Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen

Mot slutten av «Solveigs sang» legger Eriksmoen inn litt heftigere aksenter, det er frustrasjon i Solveigs uttrykk. Ellers er også den vokale fremføringen gjennomgående tro mot originalkomposisjonen. Resten av de fire salmene flettes inn mellom orkesterverkene utover i forestillingen og er fint fremført av koret, som er plassert på siden av scenen. Jeg undrer imidlertid hva festspilldirektøren mener denne tradisjonelle tolkningen av Griegs musikk sier om samtiden vår?

I Bieitos scenebilde har musikken fått rollen som bakgrunnskulisse. Det føles synd å ikke kunne følge med på dirigenten eller betrakte instrumentalistene, for eksempel når de spiller solo. For meg forringer dette den levende musikkopplevelsen mer enn de andre visuelle inntrykkene tilfører den noe.

Fremføringen er verken-eller: Jeg kan ikke se hele orkesteret og grundig ta inn musikken, som ved en rein konsert. Jeg får heller ikke utfordret tolkningen min av Griegs musikk gjennom et virkelig samspill mellom musikk og visuelle inntrykk. Det er dessuten ingen endringer i det musikalske materialet som utfordrer originalkomposisjonen slik at jeg kan se denne i et nytt lys. Altså føles det som om musikken denne kvelden tillegges mindre vekt enn de andre kunstuttrykkene.

Fra “Venter”, © Thor Brødreskift / Festspillene i Bergen

De gangene replikk og musikk er forsøkt satt i sammenheng, blir det ofte overtydelig, for eksempel når Eriksmoen i en monolog om ugler avslutter med å si at hun forbinder uglene med døden, hvorpå orkesteret stemmer i med «Åses død».

Påkostet lanseringsfest for Knausgårds nye bok
Knausgårds bok Fuglene under himmelen har kommet ut samme dag som «Venter» har premiere, så det er antagelig kun noen få anmeldere og biblioteksansatte som har rukket å forberede seg ved å lese den før de ankommer Grieghallen, der den selges i foajeen. Å gjøre prosa om til libretto på kort tid er åpenbart vanskelig, og løsningen med å projisere side på side fra Knausgårds bok på det hvite lerretet i stadig økende fart fremstår som en like åpenbart dårlig fungerende løsning som verken føles visuelt eller intellektuelt stimulerende. «Er det meningen at vi faktisk skal klare å lese noe av det?» hvisker en eldre dame ved siden av meg. Mange av replikkene føles løsrevne fra en kontekst og klinger dermed overraskende klisjépreget, som «Hel ble man bare sammen med andre».

I programheftet gis et sammendrag av handlingen i Knausgårds novelle. Dersom en ikke har rukket å lese denne på forhånd, gir replikkene ikke nødvendigvis mening. Karakteren Solveig får ikke nok tekstlig kjøtt på beina, vi blir ikke kjent med henne og hennes motiver slik at vi kan se disse i sammenheng med de visuelle inntrykkene og musikken. Dette er en betydelig svakhet ved forestillingen: Når en på forhånd så tydelig har annonsert at en ønsker å fortelle en viktig historie, bør denne historien komme bedre frem gjennom det som skjer på scenen, ikke i en slik grad være avhengig av forhåndskunnskap.

Gammeldags kvinnebilde
Der forestillingen ønsker å vise kvinnens perspektiv, ender den opp med snarere å vise en klisjé av et kvinnebilde: Kvinnene bærer alle hvite kjoler og vekker uskyldsreine assosiasjoner. I kjedsommelig mange scener kaster de hodet fra side til side så håret blafrer i saktefilm – og jeg undres over at en har villet legge så mye vekt på et så oppbrukt kvinnebilde. Kanskje er det ment å forstås som ironi? Det er i så fall vanskelig å spore, i en forestilling som synes å ta seg selv svært høytidelig.

“Venter”, © Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen

På slutten av forestillingen river Eriksmoen ned veggene en etter en, den siste sammen med dirigent Eivind Gullberg Jensen. Opphevingen av illusjonen føles ikke særlig dramatisk selv om det antagelig er ment som et sterkt grep.

Eriksmoen er en sanger i verdensklasse og makter utmerket å bære forestillingen, aleine i den hvite boksen. Jeg skulle bare ønske Eriksmoen fikk skinne i en mer fengende oppsetning enn «Venter»

Mer hits
Ved Edvard Grieg Kors egen konsert i Håkonshallen noen dager seinere, fremfører det utvidede koret igjen Griegs fire salmer. I denne konsertsalen kommer salmene mer til sin rett: Teksten er lettere å oppfatte og de dristige akkordene fra den eldre Grieg får klinge lenger under takhvelvingen. Utøverne virker friere og solist Aleksander Nohr har et helt annet, mer løssluppet uttrykk.

Edvard Grieg Kor – Fire salmer, © Anita Vedå/Festspillene i Bergen

Også denne konserten har festspilldirektøren trukket frem i debatten som et eksempel på innovativ behandling av Griegs musikk, i og med at komponist Tyrone Landau, som også tidligere har jobbet med koret, har skrevet såkalte interpelasjoner for hardingfele, inspirert av salmene og plassert mellom hver av dem under fremføringen.

Innslagene for hardingfele er svært korte, og bortsett fra noe rytmikk og kromatikk som er utypisk for hardingfeleslåtten, klinger de ikke nyskapende i særlig grad. De bidrar lite til at jeg hører salmene med nye ører. Dramaturgien i fremføringen, der hardingfelespiller Silje Solberg veksler mellom å stå foran scenen, i midtgangen mellom stolrekkene og på galleriet bakerst, gjør at den rike klangen i hardingfelen kommer bedre frem i Håkonshallens vakre akustikk. Likevel føles programpunktet musikalsk og formidlingsmessig helt ufarlig og slett ikke så revolusjonerende som forhåndsomtalen skulle tilsi.

Edvard Grieg Kor i Håkonshallen i Bergen, © Anita Vedå/Festspillene i Bergen

Da er kormedlemmet Paul Robinsons arrangement av Ole Bulls «Sæterjentens søndag» og Agathe Backer-Grøndahls «Aftnen er stille» et morsommere nytt bekjentskap. Spesielt i «Aftnen er stille» klinger koret godt sammen. Festspillene har mange samtale-arrangementer, både på biblioteket og i Grieghallens foajé. Jeg savner et formidlingsarrangement i forkant av denne konserten, der arrangøren, komponisten og musikerne kunne snakke om det å jobbe med Grieg på nye måter, og festspillene kanskje kunne åpnet opp ambisjonene om å skape oppsiktsvekkende Grieg-program. Ambisjonene er nemlig ikke særlig lette å spore under fremføringene.

Idet konserten i Håkonshallen avsluttes med Griegs «Fra Holbergs tid» i a capella-arrangement, føles også denne konserten definitivt mer som en hyggelig hitparade enn en banebrytende nyvinning.

Edvard Grieg Kor, © Anita Vedå/Festspillene i Bergen

Forstyrrende lite forstyrrelser
Den aktualiseringen, utfordringen og – for å bruke festspillprogrammets kategorisering – forstyrrelsen av Griegs musikk som Beyer erklærte at årets festspill skulle stå for, har ikke gitt mer tyggemotstand enn «Grieg Suites»-sjokoladene som har blitt delt ut under flere konserter under festivalen, og som han også fikk kritikk for å ta med i argumentasjonen om hvor sterkt Festspillene satser på Grieg.

Jeg kan ikke la være å tenke at Grieg selv antagelig hadde tålt og kanskje til og med ønsket seg noe mer forstyrrende enn det Festspillene bød på i år. Vi som hadde håpet på nyskapende behandling av Griegs musikk og originale kunstneriske ideer i kjølvannet av Metoo venter i hvert fall fremdeles.

 

Artikkelen er oppdatert. I en tidligere utgave av teksten kom anmelderen i skade for å skrive at Mari Eriksmoen også opptrådte under en festspillforestilling i 2016. Dette var dessverre feil. Vi beklager, og har tatt gjeldende faktafeil ut av teksten.

Publisert:

Del: