Festivaldirektør for Oslo Internasjonale kirkemusikkfestival, Bente Johnsrud, ynskjer velkomen til ei ny veke med kyrkjemusikk. Årets festival er den sjette i rekkja, og går av stabelen 17. – 26. mars. Gamalt og nytt er tema i år, og gjennom programmet får ein oppleva ulike konstellasjonar av møtet mellom desse. Ein har til dømes ny musikk som kommentar til den gamle, gamal musikk som utgangspunkt for noko nytt, eller aktualisering av det gamle ved hjelp av det nye. – Jeg er mer opptatt av fornyelse når jeg planlegger program nå, seier Johnsrud til Ballade. – Det kan gjerne være gammel musikk med nye tolkninger, men festivalen må fange opp uttrykk som også er der i dag – ellers er vi stein døde.

Bente Johnsrud (foto: Håkon Styri)

Av Ida Habbestad

17. mars bryt det laus. Ei rekkje arrangement i hovudstaden – 21 i talet – deriblant dirigentseminar, masterclass og gudstenester i tillegg til vanlege konsertar. Det er eit omfattande program, og festivaldirektør Bente Johnsrud ivrar etter å fortelja. Men fyrst eit blikk attende mot tidlegare år.

Tilbakeblikk

Dette er den sjette kyrkjemusikkfestivalen. Kan du fortelja noko om utviklinga sidan oppstarten i 2001?

— Det er alltid vanskelig å si i ettertid hva som har skjedd. Men intensjonen jeg startet opp med, den kunstneriske målsetningen, er nok fremdeles den samme. Vi ville skape en kirkemusikkfestival for Oslos beboere, og for et nasjonalt og et internasjonalt publikum, vi ville at den skulle ha høy kvalitet, og være en samarbeidsarena for ulike kunst- og kulturuttrykk. Festivalen skulle være kontaktskapende mellom kirke og samfunn, og vi ville presentere det som til enhver tid rører seg innenfor kirkemusikken, både i landet og internasjonalt. Og det mener jeg vi har klart.

Johnsrud har tidlegare vore tilsett som dagleg leiar av Oslo Domkor. Før det har ho tilbrakt fleire år i utlandet, og begge desse røynslene har gjeve henne viktige innspel til arbeidet med festivalen:

— Jeg hadde jobbet med å lage konsertprogram i syv år før jeg startet med kirkemusikkfestivalen, så jeg hadde relativt stor oversikt, og til å begynne med hadde jeg en ti-på-topp-liste over ting jeg hadde lyst til å gjøre. Fordi jeg har bodd i utlandet i mange år, ville jeg gjerne prøve å ta hit utøvere som normalt ikke finner veien til Norge. Jeg tenkte at det var en inspirasjon jeg kanskje kunne bidra med ovenfor kirkemusikkmiljøet, å skape et samarbeid mellom de internasjonale utøverne og de norske. Så på den første festivalen var en fjerdedel av konsertene med utenlandske utøvere, en fjerdedel samarbeid mellom norske og internasjonale utøvere, og så var det to fjerdedeler av konsertene som bare hadde norske utøvere. Denne fordelingen har også blitt stående.

Sidan har Johnsrud hatt høve til å gje større merksemd til samtida, til vyer og vidareføring:

— Etterhvert har jeg kanskje fått en mer bevisst bruk av bestillingsverk. Selv om det var intensjonen fra begynnelsen av, har det utviklet seg. Jeg er mer opptatt av fornyelse når jeg planlegger program nå. Når jeg henter inn komponister og utøvere er jeg ofte opptatt av at de ikke bare kan fremføre et verk mesterlig, men at de også har andre vyer. Det kan gjerne være gammel musikk med nye tolkninger, men det må representere det som er samtiden, festivalen må fange opp uttrykk som også er der i dag, ellers er vi stein døde.

— Og så forsøker jeg å la kapasitetene som kommer til landet komme flere til gode. Vi har samarbeid med de fleste store institusjonene i byen: Operaen, Kringkastingsorkesteret, Norges musikkhøgskole og Korforbundet for å nevne noen, vi har samarbeidskonserter og et stort pedagogisk program. Her har det også vært mulighet for publikum å melde seg på. Jeg er opptatt at vi ikke bare skal forholde oss passive, men vise at vi vil engasjere folk og få dem med, aktivt. Etter fremføringen av ”Esther” med blant annet Oslo Barokksolister, sa Idar Karevold noe om at dette aldri kunne vært gjort med egne krefter alene, og da tenker jeg at vi som festival har en oppgave der – å gjøre noe for kirkemusikerne i landet, å skape en arena for samarbeid. Og til slutt er jeg opptatt av at festivalen skal utvikle kirkemusikken videre, det er blant annet derfor vi har dette fokuset på gamle mestere og ny kirkemusikk.

Kva er kyrkjemusikk?

Johnsrud skriv i innleiinga av årets program at ho stadig vert spurt om kva kyrkjemusikk er.

— Det jeg har blitt mer og mer opptatt av, er hvor kirkemusikken går hen, hva kirkemusikk egentlig er. Det er egentlig et helt håpløst ord. Det man kan si er at man har skrevet sakral musikk fra middelalderen og fram til i dag og at de fleste uttrykk i dag har også uttrykk innenfor kirkemusikken.

Opplevast det som begrensande – at festivalen berre skal innehalda kyrkjemusikk?

— Nei, det er ikke begrensende. Kirkemusikk er ingen smal nisje – vi snakker om musikk fra middelalderen og frem til i dag. De fleste komponister har vært opptatt av tro, åndsliv, det er uendelige hav å øse av og oppdage, jeg tror ikke at festivalen har skrapet i overflaten en gang av hva som finnes, og jeg håper å kunne få mer tid til å fordype meg i det.

Men det ligg visse føringar; store delar av festivalen er jo vokalt basert?

— Ja, en vesentlig del av musikken er vokal, 80-90% kanskje. Det er en naturlig følge av at komponister som skriver kirkemusikk ofte tar utgangspunkt i bibelske sitater, og gjennom den bruken av bibelske tekster er det jo forkynnelse. Vi jobber mye med tekst, oversetter, lager teksthefter. Men det ikke være en sakral tekst jeg mener også at instrumental musikk kan være sakral. Det kommer an på sammenhengen den er satt inn i.

— Vi har eksperimentert med nye uttrykk også her: vi har hatt orgel og sekkepipe, slagverk og orgel, jeg tror ikke det finnes så mange begrensninger — men vi er opptatt av å ikke krenke kirkerommet. Kirkerommet er på mange måter en av de få hellige steder, en av de få steder i vår tid der det er et rom for gudstilbedelse, og det tar vi hensyn til.

— Men jeg er egentlig ikke så redd for å eksperimentere i kirkerommet – jeg synes det er mye verre når man gjør rommet om til en ren konsertarena, slik det gjøres på en del av julekonsertene før jul, der man av og til fremfører ting som ikke har noe med kirken å gjøre i det hele tatt.

Årets program

“Gamle mestere og ny kirkemusikk” er årets tema. Meininga er altså å aktualisera det gamle – å kommentera, setja opp mot og la seg inspirera av forgangne tider.

— Åpningskonserten i år er Händels oratorium “Samson”, med London Handel Orchestra og Choir of St George’s Chapel. I denne konserten opplever en ikke noe nytt i seg selv, men den representerer den første av i alt fem planlagte oppsetninger av Händeloratorium, som vil komme over en femårs periode, lovar Johnsrud. Og ramsar opp oratorier i komande år: Solomon, Theodora, Jephta og Athalia.

Om ikkje “Samson” representerer den største tidmessige motsetjinga er tanken om gamalt mot nytt gjenspegla i ei rekkje av årets konsertar. Eit viktig døme er framføringa av ”Kyrie” og ”Gloria” frå Bachs ”H-mollmesse”, stilt opp mot eit nytt verk av Lasse Thoresen, ”Ut Omnes Unum sint”, som er ein kommentar til nemnte verk. Dette er del av eit treårig prosjekt: H-mollmessa er spreidt ut over tre år, med påfylgjande bestillingsverk som kommentarar.

Tilsvarande er Bruckner ”Messe i e-moll” stilt opp mot Ludvig Irgens Jensens ”Passacaglia” frå 1927– som vel kan seiast å vera eitt av dei verka som ikkje nødvendigvis vert framført i kyrkjemusikktradisjonen. Terje Rypdal og Iver Kleive, framfører crossover-salmar, Kåre Nordstoga og Sinnika Langeland set norske folketonar opp mot Bach. På Maria Budskapsdag blir det urframføring av eit nyskrive ”Postludium” som tek utgangspunkt i ei hymne fra 400-talet. Henning Sommero og Edvard Hoem framfører nye salmer. Den finske jazzsaxofonisten Jukka Perko spelar finske og nordiske hymer i nye arrangement, kopla opp mot Mendelssohns Reformasjonssymfoni – av di denne har i seg Luthers koral ”Ein feste Burg” som òg Perko har sin versjon av. Og Thorbjørn Dyrud improviserer i ein orgelkonsert over den langsomme tid.

Tilslutt er Mozart ”Messe i C-moll” – den ufullendte – presentert i fullført utgåve av Robert Levin.

Av reint gamal musikk, kan nemnast fastemusikk i Gamle Aker kirke, ”Leçon de ténèbres”, eller ”Mørkets lesninger”, framført av ensemblet Hexachordia. Mørkets lesningar var kyrkjeårets mest populære gudstenester i Paris på 1700-talet, med tekstar henta frå Klagesongane, som omhandlar ei tid der jødane har vendt seg frå Gud, Jerusalem er lagt i grus — og alt er vondt.

Framtida

Mykje meir kunne vorte nemnt – for det er, som alltid, eit omfattande festivalprogram. Kva tenkjer så festivaldirektøren om komande år?

— En ting jeg gjerne ønsker å gjøre, og som vi jobber med hele tiden, er å få råd til å lage sceniske produksjoner. Jeg vil gjerne gjøre en scenisk oppsetning av et oratorium som er laget for en kirke. Jeg synes ikke de sceniske oppsetningene jeg har sett i kirker til nå har vært så veldig vellykket. Men jeg er opptatt av å utforske de iboende mulighetene som ligger i kirkerommet.

— En naturlig innfallsvinkel er oppsetningen av de fem Händeloratoriene. Laurence Cummings, dirigenten, har forpliktet seg til å være involvert i oppsetningene i fem år. Händel har 18 sakrale engelske oratorier, men for nordmenn er det stort sett ”Messias” som er kjent. Jeg prøver derfor å plukke frem noen av de oratoriene som folk ikke ellers får hørt.”Messias” består dessuten av sammensatte stykker – det forteller ikke en helhetlig historie som disse andre oratoriene gjør.

— Ellers tenker jeg at det å utforske ståstedet i tiden vi lever i er utrolig viktig, ikke bare reprodusere. Det er spennende å holde på: vi har hatt 15.000-16.000 besøkende jevnt de siste årene – og vi har fått utrolige tilbakemedinger. Jeg tror ikke jeg har fått en eneste negativ anmeldelse!, jublar Johnsrud — og ynskjer velkomen til festival.

Det fullstendige programmet for festivalen finn du her

Publisert:

Del: