INTERVJU: I en kronikk i Bergens Tidende før jul hevdet forsker Georg Arnestad at kulturminister Trond Giske vil bygge ned, mest trolig avvikle Norsk kulturråd. – Kulturlivets innflytelse på fordelingen av kulturmidlene er svekket på bekostning av den sentrale politiske makten, sier Arnestad til Ballade. Han ser dette i en sammenheng som omfatter ministerperioden til Åse Kleveland på begynnelsen av 1990-tallet, og det arbeidende Løkenutvalget.

Åse Kleveland, 2003

Av Carl Kristian Johansen

I en kronikk i Aftenposten før jul var ett av poengene til kulturminister Trond Giske at det er nødvendig med en opprydning i kulturbudsjettet for å gjøre det mer oversiktlig, og dermed mer tilgjengelig og åpent for debatt.

Giske mener kulturbudsjettet, inkludert tildelinger til Kulturrådet og rådets egen rapportering, er for komplisert, og at det har vært slik lenge i noens interesse. Nettverksbyggere og eksperter har kunnet stikke av med kulturpengene på grunn av ugjennomtrengelig byråkrati, ifølge Giske.

Denne anonyme adresseringen skapte reaksjoner, blant annet fra Kulturrådets direktør Ole Jacob Bull og Henning Warloe, kultur- og næringsbyråd for Høyre i Bergen.

Reduksjon av kostnadskrevende byråkrati for å frigjøre ressurser til kunstnerisk virksomhet er ett av punktene i mandatet til Løkenutvalget, som Giske satte ned denne høsten. Løkenutvalget skal gå gjennom fordelingsmekanismer og støtteordninger vedrørende statlige tilskudd til kulturlivet, og vil levere sin første utredning 1. februar.

Sterke føringer

Georg Arnestad, kulturforsker og FOU-leder ved Høgskolen i Sogn og Fjordane, skrev dette i kronikken Kulturfyrsten i Bergens Tidende lille juleaften:

”Trond Giske vil byggje ned, mest truleg avvikle, Norsk kulturråd. Han vil samle all makt rundt seg sjølv i Kulturdepartementet. (…) Eit Ap-tungt utval, leia av Lene Løken, skal i løpet av neste halvår gjennomgå alle (?) tilskotsordningane på kulturfeltet. Ap-nomenklaturets tid i det norske kulturlivet er slett ikkje forbi, om nokon trudde det. Giske vil halde fram den oppryddinga han tok til orde for alt mens han satt i Stortingets kulturkomité.”

Kulturminister Trond Giske har selv sagt at han ikke har som mål å legge ned Norsk kulturråd, og i Løkenutvalgets mandat ligger det blant annet at man skal bidra til å styrke prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk og kunstfaglig skjønn i tildelingsprosessen.

— Avvikle er nok å ta for hardt i, men jeg tror han vil bygge det ned. Det beste uttrykket er nok vingestekking. Giske legger sterke føringer på bevilgningene til Norsk kulturråd, sier Arnestad.

Departementets forlengede arm

Det dreier seg altså om i hvilken grad det er politiske føringer eller kunstfaglig skjønn som skal være det avgjørende når deler av de offentlige kulturmidlene skal fordeles. Kulturrådet som sakkyndig organ skal prioritere relativt uavhengig av politiske føringer etter at rådets økonomiske rammer er satt av Stortinget. Dette armlengdes avstand-prinsippet ble etablert etter at Kulturrådet ble opprettet i 1965. Inntil da ble alle statlige kulturstøttemidler fordelt av Stortinget etter innstilling fra departementet.

Arnestad hevder at Giske, i likhet med partifelle og forgjenger Åse Kleveland, mener Kulturrådet har en for fri stilling i forhold til departementet. I samme kronikk i BT siterer Arnestad fra et internt notat som daværende minister Kleveland skal ha forfattet i forarbeidet til kulturmeldingen Kultur i tiden, som kom midtveis i 1992:

”Den dag da Kulturrådet begynner å leve sitt eget liv og ikke er Kulturdepartementets forlengede arm, er de opprinnelige intensjoner med rådet så utvannet at man må stille grunnleggende spørsmål om rådets rolle og eksistens.”

Ifølge Arnestad konkluderte dette notatet med at Kulturrådet skulle legges ned. Arnestad, som på det tidspunktet var engasjert av departementet, sier at han skrev en personlig melding til Kleveland der han advarte mot å legge ned Kulturrådet, og samtidig redegjorde for negative reaksjoner i departementet.

— Det er en klar linje fra dette notatet til Giske. Han har en betydelig styringsvilje. Kulturrådet skal i større grad handle på instruks fra departementet. Han vil instruere hva rådet skal være – allerede mens han satt i kulturkomiteen på Stortinget tok han til orde for at rådet ikke skulle få for stor handlefrihet. I hvilken grad skal man ha et organ der en vesentlig del av kulturmidlene fordeles på armlengdes avstand, spør Arnestad.

Åse Kleveland er i dag direktør i Rikskonsertene.

— Blant de dokumenter som svevde i luften og på skrivebordene i løpet av de årene var det et ganske imponerende antall institusjoner som ble vurdert nedlagt og opprettet, hvilket naturlig er i en slik prosess. Det handler om å snu hver sten.

— Det er ingen hemmelighet at vi også vurderte den svenske modellen hvor Kulturrådet i større grad fungerer som et direktorat som tar ansvar for en rekke av de forvaltningsoppgaver som i dag ligger under Kulturdepartementet. Det er ikke et svakere, men på mange måter et sterkere organ som også innebærer et mindre operativt departement. Men dette unnlater Arnestad behendig å nevne. Det som teller er at Kulturmeldingen konkluderte med å opprettholde Kulturrådet og understreket dets betydning, sier Kleveland til Ballade.

Kulturlivets innflytelse svekket

Arnestad mener Giske bruker byråkratiet som vikarierende argument.

— Kulturrådet er ifølge ham for byråkratisk og forvalter så mange ordninger at midlene går vekk i administrasjon. Det han egentlig gjør er å rokke ved maktbalansen. Kulturlivets innflytelse på fordelingen av kulturmidlene er svekket på bekostning av den sentrale politiske makten, sier Arnestad.

Kleveland uttrykker seg også kritisk i forhold til fokuset på kulturbyråkratiet i debatten.

— Det er for tiden veldig populært å bruke ordet byråkrati som noe som står i et motsetningsforhold til kunsten og kulturen.

— Jeg er en av disse byråkratene. Vi sitter ikke først og fremst og snur papir. Vår oppgave er å sørge for at det skapes kunst som bringes ut til publikum på en så effektiv og god måte som mulig. Diskusjonen om Kulturrådet og dette med det såkalte kulturbyråkratiet blir både avsporende og veldig lite fruktbar, og maner frem spøkelser på høylys dag.

— Er Kulturrådets regnskaper ugjennomtrengelige, så gjør noe med regnskapene, ødelegg ikke institusjonen. Man trenger jo ikke kutte av hele hodet fordi man er misfornøyd med sveisen, sier Kleveland.

Løkenutvalget

Lene Løken var statssekretær under Kleveland i 1992. Kleveland synes det er rimelig at Løkenutvalget skal vurdere ordningene som finnes i kultursektoren, og sier også at det er viktig at det finnes tid og mulighet for at det kan gjøre en god jobb.

— Det som teller for Rikskonsertene er til enhver tid å sørge for at best mulig musikere når ut til flest mulig mennesker. Institusjoner og kunstnere står ikke i motsetning til hverandre slik debatten kan gi inntrykk av. Rikskonsertene sørger for at nesten tusen utøvere møter sitt publikum hvert år, og likevel må vi si nei til de fleste fordi resursene er så små. Det er statsrådens største utfordring, sier Kleveland.

Hvorfor mener du det er viktig at vi har armlengdesorganisasjoner som Kulturrådet, Arnestad?

— Kunstlivet sin karakter tilsier det. All erfaring tyder på at kulturlivet og kunstlivet utvikler seg mest dynamisk når det ikke er direkte styrt politisk, men når man har et mellomledd mellom kunstlivet og de politiske styresmakter.

— Et organ som Kulturrådet, som består av en miks av framstående kunstnere og folk med politisk folkevalgt erfaring, sikrer en demokratisk og god forvaltning, sier Arnestad, som selv har utført flere forskningsoppdrag for Kulturrådet.

Arnestad mener Kulturrådets fremtidige rolle er helt avhengig av Løkenutvalgets konklusjoner.

— Kulturrådet vil nok ikke bli avviklet, men jeg frykter en politisk styrt vingestekking. Jeg tror ikke det på sikt er en heldig løsning at Kulturrådet forvaltes av en styringskåt statsråd, mener Arnestad.

Kleveland mener at kulturinstitusjonene ikke er hellige kuer, heller ikke Kulturrådet.

— Form og innhold må alltid kunne diskuteres, men det bør skje på en saklig måte, uten at verken byråkrater eller politikere tillegges skumle hensikter, sier hun.

Publisert:

Del: