av:

Publisert:

Del:

Loopstation har blitt en gjenganger blant norske artister. Hva skjer med det musikalske uttrykket når den lille effektpedalen er allemannseie?

Hanne Kolstø
© myspace.com/hannekolstoe

Den observante konsertgjenger har de siste årene kanskje lagt merke til en lilla, rektangulær effektboks som brukes av mange jazzmusikere som leker med popmusikk. Hun har kanskje også lagt merke til at denne boksen først og fremst brukes av soloartister til å ta opp korte fraserer av seg selv, la maskinen spille av disse i loop, og slik bygge opp et helt komp lagvis.

Disse boksene er laget av firmaet Boss, og er eksempler på loopstationpedaler. Dette er ikke ny teknologi – Arild Andersen var for eksempel tidlig ute med å bruke dette live – men det er først de siste årene at det har kommet modeller som er så brukervennlige og bærbare at de har blitt allemannseie, spesielt for vokalister.

Jazzpolitiet reagerer
Og denne nye generasjonen kvinnelige vokalister som leker seg med ny teknikk er noe Jazzpolitiet har fått med seg. Onde tunger derfra mener at 98 prosent av loopstationbasert musikk låter sånn som dette, tatisk, ekstremt forutsigbar og lite kreativ. Men dette er jo strengt talt et problem med all musikk der man ikke har kommet dypt nok inn til å unngå klisjeene.

Jeg har lenge vært interessert i, og fordomsfull mot, disse boksene, og har derfor sett nærmere på tre plater fra vidt forskjellige deler av jazz- popmusikkscenen. Fellestrekkene er at alle platene er laget av soloartister, alle artistene har jazzbakgrunn og alle bruker en loopstation som en viktig del av lydbildet.

Gjør mer normal
En vanlig ting man bruker loopstation til, er å gjøre en person om til et helt band. En enslig vokalist uten instrumenter kan legge på samplinger som fungerer som trommer, bass, koringer, perk og akkordinstrumenter.

Stian Westerhus, fremadstormende gitarist kjent fra siste utgave av Jaga Jazzist, Monolithic og Puma, har gjort noe lignende på sin siste soloskive Pitch Black Star Spangled. Ved å loope seg selv lager han groover, basslinjer og sfæriske flater som gjør musikken hans mer normal enn den som mange av sine fritimproviserende kolleger lager. Den ligner på, men er mørkere og mer faretruende enn musikken til gitaristene Eivind Aarseth og Christian Fenez. Musikken veksler mellom å være melodisk, dronete og hypnotisk sugererende, bare ett spor (Music for leaving), er i det ”tradisjonelle” elektroakustiske lydbildet. Og den funker, det er en plate som handler mer om et følelsesmessig budskap og stemninger enn utforskning av lyd.

Hør utdrag fra albumet her: try {MusicNodes.addNode(“8ab64e40-f7c2-419d-bc81-884a0f1302f3″, true);} catch (err) {}

Befriende stillhet
Loopstation brukes ikke bare til å legge lag på lag, den brukes også til å for eksempel ta opp en kort gitartone midt inne i en linje, og så repetere den. På denne måten blir det skapt et lydbilde som er unikt for slik teknologi.
Westerhus kan også dele opp en groove i mindre samplinger, og dette gir han mulighet til å lage menneskelige variasjoner i kompet. I det hele tatt er det samplingene på under et sekund som er det mest interessante her, og noe Westerhus er alene om blant disse artistene.

Og her blir det faktisk helt stille! Midt inne i en låt! Det er befriende å høre noen uventede sekunder med stillhet på en skive laget i moderne tid.

Speilproblemet
Looping kan fungere litt som å se seg selv i speilet altfor tidlig på morgenen i lysrørsbelysning: Det som vanligvis er små interessante skjønnhetsfeil blir blåst opp i vanvittige proporsjoner.

Jeg er langt fra den eneste som har irritert seg over dette, det har til og med blitt folkelig nok til å tulle med på Torsdag kveld fra Nydalen.

Jarle Bernhoft, som med sin seneste plate Solidarity Breaks har blitt loopstationens ansikt utad, er vanskelig å unngå i denne sammenhengen. Han har skrevet og spilt det meste som finnes på denne skiva – som dermed vil vise om en såpass dyktig og godt skolert musiker har skjønnhetsfeil, og om de er irriterende på storskjerm.

Hør hele “Solidarity Breaks” her:try {MusicNodes.addNode(“6c598331-8e0d-44d9-807d-b6f467d338f7″, true);} catch (err) {}

Alt blir frampå
Svaret er nok ja på begge punkter. På de kjappere låtene er Bernhoft litt frampå rytmisk sett. Når han får kontroll over bass, trommer, rytmegitar og alt annet, blir alle i ”bandet” litt frampå. Jeg savner sparringspartnere, en kompgruppe som ikke er klonet, som drar i en litt annen retning enn lederen.

Trommeslager (der Bernhoft ikke har programmert trommene selv) Torstein Loftshus er i studiomusikerhumør, og blir bare Bernhofts forlengede arm på denne skiva. Når Bernhoft virkelig slipper til andre kreative krefter, treffer han gull et par ganger, Good Intentions, skrevet med Ed Hardcourt men som høres ut som om den er skrevet sammen med Donkeyboy, er en perle i P4format. Keyboardist David Wallumrøds syntetiske diskobidrag Prophet er for meg platas store høydepunkt, fordi den varierer lydbildet på en måte som Bernhoft ikke er i stand til på egenhånd.

Jeg blir rett og slett litt fort lei Bernhofts blanding av akustiske soullåter og tidsriktig 80-tallseproduksjon. Ikke fordi Bernhofts ideer ikke er gode eller interessante, men fordi de ikke er schizofrene nok til å skape et lydbilde med dybde. Det trengs det flere mennesker til.

Fristende å skjelle ut
Debutskiva til soloartisten Hanne Kolstø, allerede kjent fra etablerte band som Thelma and Clyde og Post, ligger i et landskap som er, la oss være diplomatiske, svært dårlig likt av det nevnte jazzpolitiet. De naivistiske og ukompliserte trommemaskinene som går og går, den en gang nyskapende, nå klisjeaktige lyden av en vokalist som bygger opp basslinjer og akkorder bare med en stemme, og de relativt primitive gitarfigurene som ligger nederst i mesteparten av låtene tilhører et segment av musikkindustrien det er fristende å skjelle ut.

Problemet er at den faktisk er ganske bra.

Hør utdrag fra albumet her:try {MusicNodes.addNode(“1f3c1c0e-42fc-4285-8793-a3f621e89aa2″, true);} catch (err) {}

Mange små finesser
Badet i et synthbasert new-wave lydbilde, med tonnevis av sterke melodier kler egentlig denne skiva de enkle loopene som får lov til å gå, som den ene repeterte pianotonen som åpner singelen The City. Hører man godt etter oppdager man at Kolstø og hennes medprodusent Øyvind Gundersen, (Rhumble in Rhodos og Jens Carelius) har vært flinke til å skru av og på loopene, og det er mange små finesser gjemt under overflaten.

Når det er sagt kunne plata vært mye mer dynamisk, og låtene bydd på flere overraskelser underveis. Vokalen sliter med for harde innsatser og for lite frasering. En del av låtene har også ganske forseggjorte og fine strykerarrangementer, som virkelig, virkelig ikke passer inn i konteksten. Hele plata svever mellom det forfinete og det naivistiske, og man kunne gjerne valgt bort en av de to.

Enkle løsninger
Som alle andre verktøy har loopstation en del føringer for hvordan det helst vil brukes. Og dette er teknologi etter modell av Apple, brukervennlig og smart, og en trenger aldri å forstå så mye av hvordan den grunnleggende sett virker for å kunne bruke den.

Problemet er at jo mer brukervennlig teknologi er, dess flere løsninger ligger forhåndsprogrammert inn i den. Programmeringen til boksene favoriserer musikk som skal høres live og menneskelig ut, men bruker maskinelle teknikker til å få det til. Og det er ikke alltid så lett å tro på, akkurat som det ikke alltid er lett å tro på spesialeffekter på film. Den beste hip-hopen og elektronikaen er ofte den som omfavner det mekaniske og elektriske ved musikken, som ikke prøver å maskere at det er maskiner som er instrumentene. Og skal en type teknologi være sentral i musikken, som den unektelig er på disse platene, må man utenom det forhåndsprogrammerte farvannet.

Verken eller
De tre artistene som er nevnt her styrer alle unna de største fallemmene til loopstationbasert musikk. Men likevel synes jeg det hadde vært mye mer interessant hvis de ikke hadde gått for den mellomløsningen det er å verken ha med seg et skikkelig band, eller stå alene som artister, med den nakenheten de medfører seg å ikke kunne legge koringer, basslinjer eller arrangement som krever mer enn ett instrument og en stemme.

En soloartist er interessant fordi det er så nakent og gjennomsiktig, et band er interessant fordi det er forskjellige mennesker som prøver å enes om et utrykk. Et klonet band blir veldig fort ingen av delene. Jeg lurer egentlig på om disse artistene egentlig bare savner et skikkelig band som de kan og vil jobbe på heltid med.