Like sikkert som det er at våren kommer, kommer også Vossajazz. I sitt 30. år og ytterst vital er den på mange måter en sjelden blomst blant norske jazzfestivaler. Den kombinerer musikalsk bredde med internasjonale og nasjonale toppnavn, og er liten nok til at man kan beholde oversikten. Ballades utskremte medarbeider Kyrre Tromm Lindvig forteller ytterst subjektivt og ureflektert om en helg fylt av god musikk, dyrt øl, lange nachspiel og aggressive tendenser. En stemningsrapport; intet mer, intet mindre. Eventuelle søksmål bes rettes til Balladeredaksjonen.

Bertine Zetlitz 2003(Foto: Bertine.com)

Av Kyrre Tromm Lindvig

Vossajazz, dag 1: Fredag 11.04.03

Etter en ytterst langdryg togtur med det halvstatlige befordringsselskapet NSB var det ut og lempe av seg bagasjen på Voss Vandreheim for deretter å sette kursen mot “Dra Pao”, som er den mest publikumsvennlige delen av Vossajazz.

Første kveld var planen å rekke Bertine Zetlitz, som jeg trodde skulle på 23:00. På grunn av et program som så ut til å leve sitt eget liv (Zetlitz skulle plutselig på kl.01:30, ifølge et oppdatert program jeg snublet over), så hoppet jeg først innom på Park Hotell Café Stationen, for å høre på Nymark Collective med Vincent Herring. Fin New Orleans inspirert jazz, særlig Kenneth Ekornes briljerte, soloene hans høres ut som en hel afrikansk landsby som treffer eneren på nesten samme tid. Ellers er det bemerkelsesverdig hvordan disse guttene har klart å rendyrke en stil til de grader i vår postmoderne stilpluralistiske verden.

Fort fant jeg ut at ølbudsjettet ville komme til å spise opp store deler av min frilanserlønn fra ballade, da det viste seg at de edle gyldne dråper kostet 56,- pr halve liter. Imidlertid investerte jeg i et par av dem, da jeg viste at jeg kom til å dele soveplass på et loft fylt med engelske skoleelever som for anledningen også bodde på Vandreheimen. Som sovemedisin for senere, altså av rent medisinske årsaker gikk jeg til baren med jevne mellomrom.
Og sent skulle det bli!

Jeg kom meg ned til Idrettshallen, for å høre det nevnte “Dra Pao”-konseptet. Jeg trodde jeg akkurat skulle rekke slutten av fransk-amerikanske Laurent DeWildes sett, men jeg rakk faktisk store deler av Jaga Jazzists power-jazz også. Stemningen var høy, folk poget i diverse mer eller mindre skeive taktarter og stedet minnet mest om en bygdefest møter undergrunnsjazz møter rockekonsert.

Jazisstene viste seg å henge rundt litt etter konserten, og særlig Andreas Mjøs var i strålende humør og veldig fornøyd med at Jaga Jazzist var tilbake på Voss igjen. Forrige gang de spilte der var i 2000, og det var ingen tvil om at de hadde det gøy på scenen. Mjøs snakket også engasjert om deres forestående Europaturné, som i skrivende stund fremdeles pågår.
Vi diskuterte litt om hva man skulle synes om den økende grad av rene popinnslag på denne og andre jazzfestivaler, men Mjøs var helt kategorisk på at det var en bra sak:

— Penger i kassen gir mulighet til å også invitere smalere artister. Jeg har ikke noe problem med det i det hele tatt, tvert imot, dette trekker jo mer folk til jazzen.

Mon det, tenkte jeg. Jeg vet ikke hva som går gjennom hodene på de mer eller mindre overstadig berusede og lettkledde jentene som raver rundt i lokalet, men det kan jo tenkes at musikken når dem et eller annet sted under deres åtte lag med maskara og brunkrem. Jeg kan faktisk ikke huske å ha sett så mange drita vestlendinger siden jeg var i militæret, men det kan jo bare bety at jeg er her for sjelden.

Under Laurent DeWildes konsert, som kombinerte Drum ‘n’ bass rytmer med jazzet Fender Rhodes soli var stemningen litt slappere, men dette kan også skyldes at lyden i idrettshallen ikke var optimal. Under et lite passiar med DeWilde etterpå, kunne han fortelle at de ikke hadde hatt tid til lydsjekk, fordi alt hadde strukket seg ut i tid tidligere på dagen.
Lyden var også et problem da Bertine Zetlitz meget forsinket kom på rundt tre-tiden. (Ballades medarbeider var på det tidspunktet, på grunn av hans investeringer som skulle motvirke en eventuell søvnløs natt, ikke fullt så edru da lenger, så klokkeslettet må taes med en klype salt). Stemningen steg til uante høyder, og hennes duett med Thomas Dybdahl var stor suksess: De sang Peter Gabriels “Don´t give up”, hvor Zetlitz sang den delen som Gabriel synger, mens Dybdahl sang Kate Bushs (!) linjer. Det fungerte meget fint, og glade ravet vi ut av Idrettshallen. Ballades ignorante medarbeider landet på et suspekt nachspiel hvor han nesten fikk juling for å ikke høre forskjell på diverse vestlandsdialekter.

Vossajazz, dag 2: Lørdag 12.04.03

Rødøyet og sliten etter en rangel som varte til halv syv om morgenen stavret Ballades heroiske medarbeider seg på føttene, og etter et langt rituale – som blant annet innbefattet badstu og iskalde dusjer – krabbet han til Fraktgodsen, for å høre på den israelske saxofonisten Gilad Atzmon. Atzmon har sin profesjonelle bakgrunn i den israelske hærs storband, som han forlot til fordel for en karrière som bop-saxofonist i London.

Musikken han spilte viste seg å spenne fra hesblesende bebop i 400 km/t til låter inspirert av Midt-Østens tradisjonelle musikk. Bandets genreovergripende stil står som en tydelig parallell til Atzmons politiske engagement. Hans band, “Oriental House”, er oppkalt etter Yassir Arafats sønderbombede hovedkvarter, og er med sin besetning bestående av tre ex-isralelere (som de kalte seg), en brite og den palestinske sangerinnen Reem Kelani en eksponent for kulturell og politisk toleranse manifestert via ekstrem fordomsløs bruk av estetiske virkemidler. Alt presentert med en ironisk snert så bekmørk at det tok pusten fra en og annen garvet Club Sju´er. En låt presenterte han på følgende måte: “This is a song by a composer who is not very popular in the US right now. Maybe not in Europe either. But we are very happy to be able to play his song. His name is bin Laden, and the song is called “In a suicidal Mood”. Personlig var jeg meget imponert over Atzmon, Kelani og bandets prestasjoner, og vil fremheve dette som et høydepunkt på denne festivalen.

Ellers fikk jeg streng beskjed fra de unge jentene som jobbet i baren på Fraktgodsen om å fortelle at de var søte og deilige, så herved er det nevnt – men Ballades medarbeider hadde ikke tid til å bry seg med basale jordiske gleder, derfor senket han seg ned i en stol på i den hysterisk overfylte foyeren på ærverdige Fleischer Hotell og leste Gilad Atzmons bok (som for øvrig anbefales), mens han ventet på å få tak i Live Roggen, som han skulle intervjue. Hun var dessverre på øvelse akkurat da, men senere på kvelden fikk man anledningen til en interessant samtale som publikum kan lese et annet sted på balladesidene.

Ellers gikk man og hørte Elektro Ompaniet, et groovy band som benyttet seg av 50-50% akustiske og elektroniske virkemidler. Stemningen var god, dansegulvet var tett og guttene kunne spille. Jeg vil særlig fremheve Kåre Opheims suggerende trommespill, som fenget både meg og de fleste andre. Kjelleren på Park Hotell var en sydende koloni av festtrengte mennesker og det ble festet til stengetid.

Etter det klarte jaggu Ballades medarbeider å nesten få bank igjen. Denne gangen i køen til Kebabsjappen, som skulle ha 70,-(sic!) surt ervervede kroner for litt kjøttfarse med saus og mais. Da Ballades medarbeider på sitt blærete riksmål forkynte at noe slikt ville aldri skjedd i Oslo begynte en verbal ordkrig som ikke kan gjengis her. La det være sagt: Ingen av Vossingene hisset seg opp, det var folk fra andre Vestlandskommuner, deriblant Bergen, som ble forbannet på Vossingenes vegne. Etter en del mer eller mindre elegante verbale krumspring klarte man å unnslippe, og da bar det sannelig avgårde på nachspiel igjen!

Vossajazz, dag 3: Søndag 13.04.03

Den heltemodige skribenten er helt knust. Etter et nachspiel som medførte at man akkurat rakk frokosten på Vandreheimen kl. 08:00, var systemet noget nedkjørt da man klarte å småløpe til Fraktgodsen fire timer senere. Hensikten var å få med seg Live Roggens soloprosjekt, som hadde konsertstart på det ukristelig tidlige tidspunktet 13:30.

Roggens musikk er vanskelig å kategorisere. Mye fokus er lagt på groover og klangflater, og det er et tonn med teknologi som brukes på scenen. Innimellom høres det ut som trip-hop møter Bjørk møter Drum’n’bass, noe som undertegnede syntes fungerte meget fint. Oppmøtet var ganske bra, men det virket i begynnelsen som om publikum hadde ventet seg noe annet, uten at det la noen demper på de fremmøttes humør. Men hva kan man forvente av en artist som er aktiv i så mange forskjellige genre? Roggens særpregede stemme kom godt og tydelig frem, og innen konserten var over hadde hun publikum i sin hule hånd. Det var lang trampeklapp etterpå, det var ingen tvil om at Roggen scoret stort med sin eksperimentelle kombo. Forventningene til hennes kommende soloplate er nok skrudd opp en del hakk etter dette.

Ballades nå ganske reduserte utsending fant ut at det var på tide å begynne å tenke på hjemveien, og fikk samlet sammen sine ting før han bega seg opp til Jernbanestasjonen for å nyte godt av De Kongelige Norske Statsbaners transport tilbake til Tigerstaden.

I hodet surret hele tiden Roggens låter sammen med en setning ytret av en klok person på siste nachspiel som oppsummerer Vossoppholdets tenor: “Det er ikke bare ondskap i verden, det er også peis.”

Også ord til ettertanke fikk man altså ut av denne begivenhetsrike helgen.

Publisert:

Del: