Thom Hell – eller Thomas Helland, som han egentlig heter – har på kort tid etablert seg som soloartist, med delvis panegyriske omtaler av hans plate “I Love You” og en stor fanbase som grunnfjell. Kjent for å være en verbalt hardtslående personlighet snakker han i dette intervjuet om dansker, Quartfestivalen, livet i Oslo-eksil, Blindeforbundet og ikke minst musikken: – Jeg følte at jeg sto ved et veiskille. Jeg hadde skjønt at jeg ikke kunne studere, og bestemte meg for å satse på musikken som en siste utvei, forteller Hell, som også benytter anledningen til å sparke til både Quarten og Cultiva. Dette intervjuet er brakt videre med velvillig tillatelse fra kulturavisen Stimuli.

Thom Hell, 2004 (Foto: Jan Erik Svendsen)

Av Kristin Øygarden, Stimuli

Stimuli fikk forstyrre Thom Hell midt i en hektisk periode, og dro mannen opp av sofaen der han lå og glante på “Beat for Beat”. Men han forsikret blidt at det ikke gjorde noe, og stilte villig opp. Ikke engang da det gikk opp for ham at intervjuet ikke bare skulle dreie seg om albumet hans, begynte han å surmule. Stimulis journalist begynte nesten å lure på om han hadde sendt en stand-in i telefonen, for Thom Hell skal da vitterlig være en litt vrang og sær fyr?

Vrang eller ikke, Stimuli ville finne ut hvordan denne mannen har kommet seg opp og frem i verden, og hvorfor han lever i Oslo-eksil.

— Hvordan har du kommet deg dit du er i dag?

— Jeg er en av dem som bare har gymnaset, pluss et par ting jeg aldri har fullført. Så jeg skylder Lånekassa endel penger kan du si…Jeg har aldri vært særlig strukturert, derfor ble det aldri noen skikkeligstudent av meg, sier Thomas Helland, som han heter i sivil.

Danskehat og livet som sentralbordmann
Etter gymnaset gjennomførte han militærttjenesten i saniteten, og fikk det for seg at han skulle bli sykepleier.

— Jeg flyttet til Danmark for å ta sykepleien der, og endte opp med å hate dansker. En sier at nordmenn er eksperter på dobbeltmoral, men danskene er mye verre! De sier at det liksom skal være så deilig å værenorsk i Danmark og alt det der, også er det et helvete. Plutselig så tar du studieplasser fra danskene og er skikkelig fiende, men det var jo sånnsett interessant å ha prøvd å være innvandrer. Det gjør en i stand til å forstå innvandringspolitikk og sånn på en annen måte, sier Thom.

Da han kom tilbake fra Danmark, syntes han det var litt stusselig å flytte tilbake til byen uten å ha utrettet noe, og for nøyaktig seks år siden flyttet han til Oslo.

— Jeg følte at jeg sto ved et veiskille. Jeg hadde skjønt at jeg ikke kunne studere, og bestemte meg for å satse på musikken som en siste utvei. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg har hele tiden skrevet låter, helt fra jeg var fjorten. Faktisk ble en del av de låtene jeg spiller i dag skrevet allerede da jeg var femten-seksten år. Det er litt kult, å vite at jeg egentlig var ganske flink alt da, sier Thom.

Da han bodde i Danmark skrev han låter for bandet Twinklehead, som han fortsatt er medlem i. De har forresten også laget skive nå.

Thom Hells eget prosjekt ble oppfunnet for 1 1/2 år siden, og etter det har egentlig alt gått veldig fort; det tok bare et år før den første EP’en kom. Han bedyrer at det ikke var noe stort poeng for ham å gå solo, men han hadde skrevet en god del låter som ikke passet for bandet, og da ble det sånn. Og det var nok ingen dårlig idé, ettersom han har oppnådd stort sett bare gode kritikker med sitt eget prosjekt. Når dette skrives er hans første fullengder “I Love You” det albumet som selger aller best på Sørlandet. Selv om det aldri bli noen sykepleier av Thom Hell, har han likevel fått seg en hjelpsom jobb. Fire dager i uka jobber han som sentralbordmann hos Norges Blindeforbund, (som Stimuli bes formidle) erfryktelig snille og fleksible mot ham.

Hva er det som holder deg i Oslo og skiller deg fra ditt kjære Hånes da?

— Det var egentlig ikke noe musikkliv i Kristiansand da jeg dro. Eller; bra metallmiljø har det alltid vært, men i min stilart var det dårlig. Det var skralt før, altså. Det som skjedde var liksom bare undergrunnsting, en fest på Craphouse (beryktet nachspielbule med studio og livemusikk i Tordenskjoldsgate på begynnelsen av 90-tallet, og hjemmet til bandet The Flying Crap. Red Anm.) eller noe.

Så frittalende som du er skjønner jeg jo at du rømte byen..

— Hehe, ja, du blir jo drittlei av å bo i en by i over 20 år, det er viktig med nye impulser. Men jeg har hørt at det har blitt mye bedre nå altså. Jeg har veldig lyst til å flytte tilbake til Kristiansand med tida. Har ikke lyst til å oppdra barn i Oslo for å si det sånn, så hvis jeg får barn flytter jeg hjem med en gang. Oslo er jo egentlig en drittby, det er musikkmiljøet som er bra, sier Hell.

Hardt om Quart
Plutselig begynner Thom Hell å ligne mer på det bildet resten av media har tegna av han, der han hisser seg opp over Kristiansands største kulturelle merkevare, Quartfestivalen.

— For å være helt ærlig ser jeg ikke noen forskjell på det som skjer i Quarten og det som skjer i KrF om dagen. Jævla syklubb, altså; intern strid som ingen bryr seg om, men som media får tak i og blåser ut av proposjoner. De burde laget realitykonsept av hele driten. Alle er egentlig like dumme virker det som, eller, egentlig er alle bra, men de klarer jo ikke å jobbe sammen! Akkurat nå fremstår de som unger altså, og avisene kaster seg på. Det er helt sykt, det blir som å lese Se&Hør.

— Hva synes du om Cultiva da?

— De finner jo ikke ut hva de skal bruke pengene på, det er bare tull! Jeg skal ikke slenge drit om dem, men det virker som de har litt problemer. Det jeg er redd for, er at de gir alle pengene til høytsvevende prosjekter, framfor å bruke dem på lokale folk. Men hva vet en uutdannet idiot som jeg om dette, min synsing er jo like kvalm som det de skriver i avisa, bare pjatt. Så egentlig burde jeg holde kjeft, sier Thom Hell i et plutselig anfall av selvsensur, før han legger til:

— Det å være sånn kjip og forbannet begynner visst å bli varemerket mitt, men egentlig er jeg så jovial at jeg må passe meg litt, ler Thom Hell.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i oktober 200e i Stimuli nr 2, 2004. Artikkelserien er et ledd i et større samarbeid mellom Ballade.no og Stimuli.nu, som er den ledende kulturnettavisen på Sørlandet. Du finner nettstedet på denne adressen, eller ved å bruke lenkene nedenfor.

Publisert:

Del: