Den norske akkordeonisten Frode Haltli har blitt tildelt “Gus Viseur”, en pris grunnlagt av det franske magasinet “Accordeon et accordéonistes”. Ellers har to franske journalister vært på tur til Oslo, gjennom den norske ambassaden i Paris . De har blant annet vært på kirkekonsert med Nils Petter Molvær, på lanseringskonsert med Jacob Young og på restaurant med Frode Haltli, Maja Ratkje og Trygve Seim. Resultatet er hele tre sider rosende omtale i det sentrale nyhetstidsskriftet Le Nouvel Observateur og tre sider i musikktidsskriftet Nova Magazine, skriver ministerrådet for presse- og kultursaker ved den norske ambassaden i Paris, Anne Rikter-Svendsen.

Rune Grammofon: Money will ruin everything

Av Anne Rikter-Svendsen, ministerråd for presse- og kultursaker ved den norske ambassaden i Paris

Under overskriften La Norwegian Touch har ukemagasinet Le Nouvel Observateur av 29. april en lengre artikkel om ny norsk moderne musikk.

Journalisten Bernard Loupias skriver innledningsvis at et land som har stjerner som Bugge Wesseltoft eller Nils Petter Molvær innen elektronisk jazz, også er rikt på mye mer eksperimentell musikk, særlig forsvart gjennom én eksemplarisk label: Rune Grammofon.

Først tar artikkelen for seg Frode Haltli, som beskrives som en fenomenal akkordeonist i forskjellige band som Poing og Rusk, og som arbeider med en akkordeonkonsert sammen med komponisten Arne Nordheim.
Haltli har nylig blitt tildelt “Gus Viseur”, en pris grunnlagt av det franske magasinet “Accordeon et accordéonistes” Journalisten karakteriserer Oslo som en forholdsvis liten og oversiktlig by, der alle innen musikkmiljøet kjenner hverandre, og der musikerne ofte krysser hverandre i forskjellige sammenhenger, blant annet på restaurant der journalisten fikk være med.

Deretter forteller Loupias om Arne Nordheims helt spesielle posisjon innen norsk musikkliv og den innflytelse han har hatt på nyere elektronika. Det vises særlig til selskapet Rune Grammofon og primus motor Rune Kristoffersen. Rune Kristoffersen forteller om seg selv, bakgrunnen for oppstartingen av selskapet og samarbeidet med Arne Nordheim siden 1998. Andre artister i hans stall nevnes også: Supersilent, Arve Henriksen og Helge Sten.

Journalisten avslutter artikkelen med å fortelle at mens intervjuet har pågått, har Rune Kristoffersen pakket inn et hundretalls eksemplaret av sin siste “baby”: Money Will Ruin Everything – en praktfull bok som inneholder to CDer, ,med elegant grafisk innpakning av Kim Hiorthøy.

Journalisten Vincent Bessières har skrevet en tilsvarende artikkel for aprilnummeret av Nova Magazine, kalt “ECM – Norgeskanalen”.

Selv om ECM har sin base i Munchen, har selskapet alltid vist interesse for musikere fra Nord-Europa, skriver Bessières. 35 år etter at selskapet ble stiftet, finner det stadig sine artister i Norden og Skandinavia, og kanskje spesielt i Norge.

Journalisten beskriver en lørdagskveld i Oslo, der han overværer jazzgitaristens Jacob Youngs konsert/lansering av sin første CD utgitt av ECM. I ledelsen for en kvintett som bl.a. består av Mathias Eick, Vidar Johansen og Jon Christensen, framfører Jacob Young musikk som journalisten beskriver som “luftig, full av liv hvor det blander seg alt fra frie til mer melodiske utløp”.

Jacob Young roser Jon Christensen og framhever den betydning Christensen har hatt for sin egen musikk. Blant publikum på konserten traff journalisten også Nils Petter Molvær og Arild Andersen. Sistnevnte forteller at han akkurat skal utgi en CD med den greske pianisten Vassilis Tsabropulos og den engelske batteristen John Marshall. Etterpå dukker pianisten Marcin Wasiliewski, kontrabassisten Slawomir Kurkiewicz og batteristen Michael Miskiewicz opp. Denne polske trioen lanserer også sin første CD hos ECM. De sier at de er svært stolte over å tilhøre “samme familie”.

Dagen etter treffer journalisten Nils Petter Molvær igjen i helt andre omgivelser og med helt annen type musikk. Molvær holder nemlig en konsert i en av byens kirker. Konserten avsluttes med en lieder komponert av Trygve Seim. Seim beskrives som en saksofonist som fortsetter den musikalske skandinaviske tradisjon påbegynt av Jan Garbarek og Terje Rypdal på 70-tallet, og journalisten forteller om Seims tredje CD som skal gies ut av ECM til høsten.

Ambassaden inviterte journalisten Francois Laurent fra det sentrale musikktidsskriftet Diapason til Vinterfestspill i Bergstaden på Røros 18.-21. mars 2004. Bakgrunnen for invitasjonen var bl.a presentasjonen av den franske komponisten Dukas musikk. Laurent kom tilbake fra Røros full av lovord både over festivalen, Røros og de kontaktene som ble knyttet, og over Norge rent generelt. Besøket ble avsluttet med et par dager i Oslo.

Blant annet var møtet med Kraggerud og Gimse særdeles positive opplevelser, og Diapason ønsker nå å sette fokus på disse musikerne for å få bidra til å gjøre dem mer kjent i Frankrike. Med dette for øyet har ambassaden nå også invitert Diapason til Festspillene i Bergen, og vil organisere intervju med Kraggerud og eventuelt Gimse der.

Artikkelen fra besøket på Røros er nå publisert, og er meget positiv. Nedenfor følger et kort resyme på norsk:

Mai-utgaven av musikkmagasinet Diapason inneholdt en omtale av festivalen Vinterfestspill i Bergstaden på Røros som foregikk 18. – 21. mars 2004. Overskriften er Snøstjerner, og festivalen får fire (av maksium fire oppnåelige) poeng.

Artikkelen tar utgangspunkt i en beskrivelse av stedet, med informasjon om at Røros er en del av verdensarven og står på Unescos liste for verdens kulturminner. Når det gjelder programmet for festivalen, skriver journalisten Francois Laurent at det er både ambisiøst og originalt. Han framhever at det er en forbausende og strålende erfaring å høre den unge fiolinisten ( og bratsjisten) Henning Kraggerud prensentere og framføre Sonate nr 3 av Martinu for et ungt publikum. Et av festivalens høydepunkter var å høre Kraggerud spille Plateroo y yo av Jimenez sammen med Håvard Gimse.

Laurent nevner også Grieg spilt firhendig av Tor Espen Aspaas og den unge, lovende Kristian Lindberg, og “åpenbaringen av ømme og nostalgiske melodier” av Terje Bjørklund og et usedvanlig og imponerende verk av Knut Vaage.

Publisert:

Del: