Stavangersaksofonisten Frode Gjerstad har to ganger på rad vært en selvskreven gjest under improvisasjonfestivalen All Ears. Ballades Jon Øystein Flink huket tak i fri-improvisasjonens “grand old man” her hjemme, og gjorde dette store intervjuet som Ballade nå presenterer i fire deler. I denne første bolken snakker Gjerstad bl.a. om sitt syn på kulturstøtte, kvalitetskrav og Carl I. Hagens Norge. – Når det blir penger med i spillet, skjer det noe med oss, mener musikeren. – Det er de utøvende kunstnerne som blir den lidende part.

Frode Gjerstad

Frode Gjerstad i samtale med Jon Øystein Flink, del en:

Å skrive om norsk fri-improvisasjon uten å vie et stort kapittel til saksofonisten Frode Gjerstad ville være å anse som en rein absurditet. Den stavangerbaserte musikerens betydning kan ikke underdrives, sjøl om sannheten er at oppmerksomheten omkring ham i vanlige media er skral, kanskje fordi han spiller en musikk tabloidavisene og feinschmekkerfestivalene ikke har stor forståelse for. I Ballade bestemte vi oss å for å vie ham vår respekt ved å gjennomføre en lengre samtale med ham under All Ears-festivalen i januar hvor han serverte to konserter i duo med Lasse Marhaug og Evan Parker. Jeg traff Gjerstad på i foajeen på Anker Hotell; praten varte lenge og vel, og ga i sin helhet et rikt bilde av Gjerstads person, hans meninger og musikalske holdninger.

GJERSTAD: Jeg underviser en gjeng med 17-åringer i samfunnslære på videregående skole noen timer i uka. Da jeg begynte å undervise i samfunnslære i 95, da hadde flesteparten av elevene hørt om ordet «solidaritet». I dag er dette er fremmedord for 17-åringene. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig hva som har skjedd eller når det skjedde, men det er åpenbart at noe vesentlig har skjedd. Hvis jeg foreleser for elevene mine følgende prinsipp:

      Hvis du tjener hundre tusen kroner, og jeg tjener én million, da betaler jeg 40 prosent i skatt mens du betaler ti prosent. Dette kan tenkes å være rettferdig fordi jeg da har en større skatteevne.

Men at dette er rettferdig skjønner ikke elevene, de syns faktisk det virker helt galt. De tenker at den som har tjent én million har jobba så hardt at han fortjener hele millionen sjøl, mens han som tjener 100 000 er en slapping. Sannheten er at han som tjener hundre tusen kan godt tenkes å ha jobba ustoppelig med viktige prosjekter, for eksempel innafor det kulturelle feltet, mens han med millionen kan godt ha sitti på rumpa, investert i aksjer eller arva penger. At en billedkunstner som tjener femti tusen i året, men jobber ræva av seg skal betale lik skatteandel av sin inntekt som en storkapitalist er jo absurd, men dette har ingen gjenklang hos elevene. Alt har blitt et reint økonomisk spørsmål. Men som sagt, da jeg begynte som lærer, og viste fram slike regnestykker for elevene mine, da skjønte de logikken umiddelbart.

JON: Jeg merker det samme helt inne i privatsfæren. Nylig gikk jeg inn på nettet og undersøkte venner og venners familiers inntekt og formue samt skatteytelser. Informasjonen om norske borgeres inntekt og formue har jo alltid vært offentlig informasjon, og bør være det i et demokratisk samfunn. Men da jeg fortalte personer at jeg hadde undersøkt inntekten deres, blei de støtte, som om jeg hadde kikka ned i sjela deres. Det virka som om de mente at deres økonomiske situasjon var noe som ikke angikk offentligheten.

GJERSTAD: Jeg tror det budskapet Carl I. Hagen har formulert de siste 25 åra har begynt å spre seg for alvor, eller man kan si at det endelig har tatt klar form. Det skal bli interessant å se hvordan kulturlivet vil takle reduserte ressurser i åra som kommer. Allerede nå er det jo stor kamp om ressursene. Koalisjoner bygges og noen settes utafor. Dette vil nok bli enda verre. Overgangen blir stor, slik vi har sett i Danmark de siste par åra. Da vil vi nok få se at endel kulturelle uttrykk vil bli mindre synlige. Jeg synes at enkelte deler av kulturlivet ser ut til å bruke mye penger på å være råflotte og/eller upraktiske. Det kan være turneer som legges opp, der man må reise som en jojo mellom de ulike landsdelene. Med litt bedre planlegging ville man spart penger og miljø. Og kanskje ikke bli sett på med mistenksomhet av menigmann. Jeg undrer iblant på om uttryksbehovet i Norge er blitt større etter at kulturen fikk tildelt mer penger eller om det er penga som er magneten som drar folk mot kulturlivet? Visst har vi mange dyktige musikere i Norge idag. Men har vi noe å melde? Vi har det ypperste av teknologi og utdanning, men hvor er kjærligheten til det vi driver på med? Er vi blitt feite, velfødde og fornøyde med oss sjøl? Når det blir penger med i spillet, skjer det noe med oss. Særlig om det blir mye penger. De hyggeligste konsertene som jeg husker er ofte dem hvor ingen fikk betalt, men der folk snakka sammen og inviterte andre musikere til å være med å spille. Der det var en positiv og utvungen atmosfære, hvor musikken sto i sentrum.

JON: Det er slående hvordan du kan si dette uten å benytte et romantisk tonefall!

GJERSTAD: For mange er dette sikkert romantisk pisspreik, men for meg har alltid kjærligheten til musikken vært veldig viktig. Musikken har ikke vært et sted jeg kunne gå for å tjene penger. Men et sted som gav meg stor glede og iblant noen penger. Noen støttemidler går til folk som ikke bruker penga til noe konstruktivt. Det blir en sovepute. Uten større krav til prestasjoner. Kanskje er det ment som en form for belønning for lang og tro tjeneste. Men jeg blir litt provosert når jeg ser hvem som støttes og hvor mye de får. Jeg vet ikke om har du hørt om ensemblestøtten?

JON: Jo, fikk ikke du slik støtte nylig?

GJERSTAD: Jo, i fjor fikk trioen med Øyvind Storesund, Paal Nilssen-Love og meg sjøl tildelt 50.000 kroner av ensemblestøtte-potten, og for de penga var vi i stand til å lage 26 jobber, vi dro på turné til USA, Polen, Østerrike, Slovenia, Kroatsia. Vi hadde jo også andre midler for gjennomføringa, men det var støtten som genererte de andre penga, og muligheten for å dra på turne. Da vi gjorde opp regnskapet hadde alle tre tjent to tusen kroner hver per jobb; det er kanskje ikke et eksepsjonelt flott beløp, men jeg var veldig fornøyd med det. Det viktigste var sjølsagt at vi kom ut og fikk spilt, vist oss fram. Da det var ny tildelingsrunde fra ensemblestøtten i år fikk vi ingen penger, noe vi må godta. Men det jeg vil fram til er at noen klarer å generere stor kulturell aktivitet med små beløper, gjennom å være praktiske, andre får kanskje 100.000 kroner og lager småtterier som resultat. Jeg mistenker at det skyldes at noen syns synd på noen. Dvs utdelerne gir penger til de som ikke har fått til noe særlig, mens de som får til ting, som vi gjorde i fjor, vi er det ikke synd på, så vi trenger ikke mer penger. vi klarer oss alltid. Vi er dessuten en utfordring fordi vi kan klare å være effektive i vår pengebruk. Husk at norske band som kommer til utlandet har store problemer med å få betalt for jobbene. Dette skyldes bl.a. at utlendingene tror at alle norske band kommer med gull i lommene. For oss som må få til noe uten særlig støtte, blir det vanskelig. Vi behandles som om vi alltid har støtte. Det går mange rare historier i utlandet om norske musikere med feite lommebøker! Jeg bedømmer det slik at på sikt er bandstøtten et problem fordi den er for liten til at alle band kan få støtte. Samtidig er det slik at noen får, og de sprer et inntrykk av velstand som ikke er reell. Når alt dette er sagt er jeg fullt klar over at tildelinger alltid vil måtte være problematisk. Noen vil alltid føle seg forbigått.

JON: Mye av disse kulturpenga går vel også til festivaler.

GJERSTAD: Dette at festivalene sitter på en så stor andel av kulturpenga er jeg også ganske skeptisk til. Mange av disse penga går til utenlandske musikere. Sjølklart trenger vi å få invitert folk utenifra slik at internasjonale musikere blir presentert for norsk publikum, men – det er 360 andre dager i året som skal fylles med noe. Jeg skal ikke skjære alle festivalene under én kam, men noen av dem kjøper for eksempel en pakke fra en amerikansk produsent, og fem eller ti eller seks grupper koster halvannen million kroner, så slipper arrangørene å planlegge så mye. Det hele blir bare en stor butikk. Den økonomiske voks-deg-stor modellen er tilstede her. Man må bli større og større for hvert år, derfor ender Molde jassfestival opp med å kjøpe seg Bob Dylan. Fallhøyden blir enorm. Jeg trur det hadde vært mye bedre om vi hadde hatt mindre festivaler, for eksempel som «All Ears»-festivalen i Oslo, det er en type festival som koster nesten ingenting å lage, men som likevel gir en imponerende høy kunstnerisk kvalitet. og som spesialiserer seg innen et smalt felt. Slike modeller kunne blitt flytta òg, en sånn festival kunne til og med dratt på norgesturne.

De store festivalene må være folkelige for å kunne generere nok penger til å betale de dyre artistene som man tvinges engasjere for å trekke mange folk – slik at man kan betale regningene!!! Man lures inn i et spill der målet er å være størst, men der innsatsen kan bli at man mister helt identiteten. Jazzfestivalen i Molde har blitt en kjempebutikk, hele Storgata er full av alt fra frelse til hamburgere (mest hamburgere), og det gir en skikkelig kjip stemning syns jeg. Og kontrastene blir store når man samtidig snakker om en festival med høye kvalitetskrav. På hva da? Mat og utemiljø er jo festivalens ansikt utad. Og der har festivalen en lang tur å gå.

Det er forøvrig en annen ting. Mange folk lever av kulturbudsjettet, folk som ikke driver med kunst direkte, men som bare administrerer. Administratorene overlever uansett, ikke sant. Det er de utøvende kunstnerne som ofte blir den lidende part. Hvis vi kunne fått administrasjonsbiten bort eller kraftig effektivisert, trur jeg mye ville sett bedre ut. En svensk trombonist, Eje Thelin, gjorde en undersøkelse av de svenske rikskonsertene på 70-tallet, da fant han ut at for hver krone gikk 20 øre til musikk, de resterende 80 øre gikk til administrering. Dette bildet er neppe så forferdelig annerledes i dag. Det er ikke mange år sida man oppdaga at skatteinnkrevinga i Norge koster mer enn skattebeløpet i seg sjøl. Dvs egentlig kunne vi skippa hele personskatten og sjølangivelsen, det hadde vel vært en befrielse! Paradokser har vi nok av. Problemet er uansett at det er en god del folk som lever på, ikke av, kulturbudsjettet.

JON: Du gjør altså ikke det?

GJERSTAD: Jeg syns at jeg bidrar til kulturen fordi jeg sponser meg sjøl ved å arbeide som lærer ved siden av, hvis vi altså skal snakke rein økonomi. Jeg har jo en familie som jeg setter stor pris på og ønsker å beholde, men det hadde vært vanskelig hvis jeg skulle vært heltidsmusiker. Hvis jeg skulle vært heltidsmusiker hadde jeg tjent fryktelig lite penger. Tidlig i min såkalte karriere spilte jeg på teater og gjorde sånne jobber. Det var det mulig å leve av. Men jeg syns denne arbeidsformen var pyton, det trakk alt for mye energi og ga meg ingenting tilbake. Jeg synes at situasjonen min i dag, når jeg er lærer, treffer unge mennesker som stiller spørsmål ved ting, er mye mer givende enn å vært heltidsmusiker i pop- eller danseband. Jeg har kun lyst til å spille den musikken jeg sjøl syns er interessant, og for å kunne gjøre det må jeg ha andre inntekter ved siden av.

Del to av intervjuet kommer i morgendagens Ballade-utgave.

Publisert:

Del: