Frode Gjerstad: – For meg var det det mest naturlige uttrykket i hele verden

Frode Gjerstad i samtale med Jon Øystein Flink, del to:

Alle har en barndom, en ungdom, en personlig vei fra naivitet til profesjonalitet. Dette gjelder også Frode Gjerstad. Hva skyldes de at en nordmann som Frode Gjerstad blir hekta på en form for jazz som ikke engang kan sies å være jazz? Spørsmål som dette får meg til å konfrontere Gjerstad med sin historie, og jeg har lyst til å høre ham uttale seg om sjangeren fri-improvisasjon.

JON: Du er fri-improvisasjonens grand old man i Norge. Av og til omtales du til og med som en legende. Hvorfor endte opp med å spille akkurat den typen musikk du spiller?

GJERSTAD: Det er jo en lang historie.

JON: Tid og plass har vi nok av.

GJERSTAD: Ja, og kaffe òg, så det er vel bare å sette i gang. Jeg tror jeg var ca. åtte år første gangen jeg hørte jazzmusikk på radioen. Umiddelbart merka jeg at dette var en helt annen type musikk enn hva jeg var vant med. Faren min kjøpte en brukt grammofon, og der fulgte det med to Benny Goodman-plater som jeg spilte veldig ofte. Da jeg hørte den musikken var jeg overbevist om at denne musikken måtte være helt fri. På den tida spilte jeg i musikkorps og var vant til ompa ompa-musikk, mens dette som jeg hørte på grammofonen var noe helt annet; det rytmiske var deilig organisk, og når de spilte soloer føltes det som om musikerne kunne fly. Jeg trodde lenge at denne musikken var helt fri. Jeg trodde at de kom sammen og bare spilte utifra en begavelse som jeg ikke hadde tilgang til. Når de kom sammen, forestilte jeg oppi hodet mitt, oppso rein magi. Jeg husker òg en gang vi hadde øvelse med korpset og dirigenten måtte ta en telefon, da foreslo jeg at vi skulle spille en sånn jam session, at vi bare spiller sammen. «Men hvordan gjør vi det», spurte de andre. «Nei vi bare spiller», svarte jeg, og så gjorde vi det. Men så blei det jo ikke så magisk som det jeg hadde hørt på platene. Hvorfor nådde vi ikke den samme magien? Det skjønte jeg ikke. Jeg hadde ingen anelse om hva harmonier var for noe. Jeg hadde sjølsagt sett noen spille gitar, men at dette kaltes harmonier var helt fremmed for meg. Dette at musikk var organisert etter bestemte harmoniske mønstre og regler, det var jeg ikke klar over, og det tok lang tid før jeg forsto det. Da jeg forsto dette blei jeg imidlertid enda ikke overbevist om at det var her hemmeligheten bak god musikk lå. Den dag i dag har jeg egentlig enda ikke latt meg overbevise.

JON: Hvor gammel var du den gang?

GJERSTAD: Tja, jeg må ha vært en ni – ti år kanskje. Seinere, da jeg var 15/16-år, skulle jeg spille i Beatles-band. Jeg spilte sologitar med reiseradioforsterker. Problemet var at jeg ikke ante at sologitarstemmen skulle settes i forbindelse med de harmoniene rytmegitaristen spilte, det skjønte ikke jeg. Men jeg spilte solo likevel, og med den største selvfølgelighet fant jeg min egen måte å gjøre det på. Målet var at det skulle lyde fett, og det gjorde det kanskje òg. Da jeg var 17 år så jeg Ornette Coleman på tv. Da fikk jeg nok en gang bekrefta dette merkelige – han negeren som spilte fiolin, han sto og gnikka og lira av seg en helt voldsom energi, og det var nettopp energien som var hovedsaken. Jeg husker jeg kjøpte min første Albert Ayler-plate, det òg syntes jeg var helt utrolig. Klassekamerater skjønte ingenting av hva denne musikken dreide seg om, men jeg forfekta: Hør på energien i det! Jeg var helt fullstendig inni musikken. Andre syntes det var bare bråk, men for meg var det det mest naturlige uttrykket i hele verden.

JON: Hva med den mer, hva skal man si, flinkis-jazzen?

GJERSTAD: Jeg har vel også hatt mine perioder hvor jeg har vært interessert i musikk à la Herbie Hancock og Chick Corea. Miles Davis har jeg alltid likt. Han har jeg dessuten alltid forbundet med å være en av de helt frie musikerne i henhold til harmonier. Han kunne dette gamet. Det andre LP-plata jeg kjøpte var Milestones med Miles Davies, Cannonball og John Coltraine. På den tida visste jeg hva harmonier var, men da jeg hørte den skiva tenkte jeg wooow, for de løfta seg så langt over de harmoniske begrensningene jeg nå hadde hørt om. De hadde et så ubesværa forhold til det hele, og derfor fikk jeg stadig vekk den følelsen av frihet, det samme kicket jeg fikk første gangen jeg hørte denne typen musikk. Jeg blei så sugd inn i dette premisset at når du spiller musikk skal du ikke tenke, hjernen skal koples ut slik at man kommer i ekstase. Jeg tenker av og til på sånne halleluja-møter. Man tillater seg å reagere musikalsk uten at du legger intellektet, som er en sensurinstans, mellom kroppen og instrumentet. Sånn har jeg det i dag også. Det første jeg forsøker å gjøre når jeg går opp på scenen er å kople av hjernen. Deretter forsøker jeg å reagere så spontant som mulig på de lydene som er rundt meg, enten det er Lasse Marhaug som lager bråk eller om det er et stort band rundt meg. Jeg tvinger meg sjøl til å stole på min intuisjon og tar for gitt at mitt første valg er det beste valget. Og dette første valget vil føre meg videre til et neste valg etc. Jeg tror utrolig mye på en organisk musikk som er basert på dine egne erfaringer.

JON: Jeg vil gjerne snakke litt om fri-improvisasjonens konvensjoner.

GJERSTAD: I løpet av de åra jeg har spilt har jeg bygd opp en slags form for estetikk, noen ting synes jeg er flott, andre ting er ikke så flott. Etterhvert har jeg derfor fått et arsenal av triks hvis man skal kalle det det, etablert en slags stil, og i den stilen kan jeg hente fram ulike musikalske «objekter» som jeg velger spontant fra. Jeg kan godt si meg enig at såkalt «fri-improvisert» musikk ikke eksisterer, det er kun et tullebegrep. Fri-improvisasjonen har like mange konvensjoner som tradjazz eller barokkmusikk, bare at konvensjonene er helt annerledes. Regelsettet mitt er annerledes enn regelsettet innen andre musikksjangre, men det betyr ikke regler ikke fins. Når jeg står ved siden av Peter Brøtzmann og spiller, da kjenner jeg igjen hans måte å begynne på for eksempel, han har en måte å begynne på, og han har en måte å fortsette på, det gjør han på hver eneste konsert. Evan Parker, som jeg spilte med på «All Ears»-festivalen nylig, spiller jo på en måte den samme soloen hver eneste gang.

JON: Ha ha ha.

GJERSTAD: Misforstå meg rett nå. Det jeg mener er at han òg er en bestemt musiker med et bestemt sett av stilregler å forholde seg til. Forståelsen av dette kommer an på hvilke forstørrelsesglass du bruker. Hvis du ikke bruker forstørrelsesglass spiller han nøyaktig den samme soloen om og om igjen. Bruker du forstørrelsesglass type én så ser du litt nyanser i spillet hans. Bruker du forstørrelsesglass type 75 så blir soloene hans ekstremt nyanserte og du observerer en enorm variasjon. Når jeg spiller med ham er det alltid en vanskelig jobb, enten gjør han det han pleier å gjøre, eller så legger han seg i nakken min og forfølger hva jeg gjør; målet mitt er da å forhindre at han gjør noen av de delene, slik at jeg kan lokke nye nyanser ut av spillet hans. Poenget mitt er altså at alle store musikere innafor denne sjangeren har sine klare prosedyrer, og det gjelder like mye for Frode Gjerstad, Derek Bailay eller Evan Parker. Derfor er begrepet fri-improvisasjon en ganske dårlig betegnelse på denne musikken, kanskje vi burde kalle det spontanmusikk – eller, tja …

JON: «Intuitiv musikk» har jeg sett bli brukt.

GJERSTAD: Ja, det òg er blitt brukt. Hvis det skulle vært rein fri musikk måtte vi jo hyra inn barn som aldri har hørt om musikk eller musikkinstrumenter. På den annen side, hvordan skulle dette vært fritt når vedkommende ikke har en anelse om hva musikk er, da blir det jo ikke fritt likevel.

JON: Nettopp. Jeg er nødt til å påpeke at barn uten begreper aldri kan representere frihet. Innafor filosofien er frihet ofte et begrep som tilbakevises i disse dager, man snakker om determinisme. Men de få som påstår at det kan være meningsfylt å snakke om «det frie mennesket», påpeker at det motsatte av frihet er tvang, ikke forutbestemthet, eller regelpremisser. Derfor kan man godt si at fri-improvisasjon nettopp er en sjanger som søker å utforske alle de musikalske uttrykkene som ikke er underlagt tvang fra andre enn opphavsmannen som velger sjøl hva han vil spille.

GJERSTAD: Jeg leste i Morgenbladet nylig en artikkel av Henrik Hellstenius om en rekke utgivelser fra plateselskapet Sofa. Han snakket om «den uendelige strømmen av korte toner». Hadde han satt seg inn i det ville han kanskje forstått at dette er den engelske måten å spille fri-improvisasjon på, som Sofa-folka er veldig opptatt av. Kan du ikke snakke engelsk, er du ikke velkommen i Sofa (latter). Dette er en tradisjon som er blitt bygd opp av en jeg spilte i 13 år sammen med, John Stevens. Hans band, Spontanious Music Ensemble, besto av Derek Bailey, Dave Holland, Kenny Wheeler, Evan Parker og seg sjøl. De forsøkte å lage noe John kalte pygmemusikk. Har du hørt pygmeene synge?

JON: Ja, til tecknotoner.

GJERSTAD: De høres ut som tusen gresshopper som lager sine gresshoppelyder. I SMEs musikk er det slik at man ikke nødvendigvis kan skille det ene instrumentet fra det andre. Det er totaliteten som teller. Et kollektivt uttrykk. Ikke som i amerikansk jass med en solist og et komp. De driver på med slike bitte små musikalske elementer, med små små forandringer. Stevens kalte musikken deres også for Wall Paper Music. Musikk ingen bryr seg om, men som bare er der. Denne musikken lærte de seg sjøl ved å spille sammen, ved å stille hverandre kritiske spørsmål og ved å ha tillit til hverandre. Slik oppsto «den engelske skolen» innen improvisasjonsmusikken. Kort fortalt.

JON: Den engelske syken.

GJERSTAD: Det har den også blitt kalt ja. Det er forøvrig viktig å huske at disse musikerne var vel skolerte jassmusikere.

JON: Men det fins en annen tradisjon, jeg vet ikke om vi kan kalle den amerikansk. Går jeg rundt i en villfarelse hvis jeg tror at du er mer knytta til den, men med en tilhørighet til den tyske power-stilen vi ser hos Peter Brøtzmann?

GJERSTAD: Ja og nei. Den engelske tradisjonen var jo også svært påvirka av den amerikanske tradisjonen med Albert Ayler, Gary Peacock, Paul Bley, Ornette og Cecil Taylor. Det fins en annen gruppe i England, AMM. Disse tok en klarere avstand fra den amerikanske tradisjonen, begynte å lære seg kinesisk filosofi og språk for å få en helt annen måte å tenke på. Disse er ligger dessuten mye nærmere samtidsmusikkidealet. Brøtzmann som du nevner har igjen et annet utgangspunkt, men han ligger mye nærmere den amerikanske musikken, særlig fordi spillet hans er særdeles kraftfullt.

JON: En tysk avant garde-versjon av de mest ekstreme amerikanerne?

GJERSTAD: Men Brøtzmann er mye mer ekstrem enn amerikanerne som fikk hakaslepp da de fikk høre ham!

JON: Og du er en norsk versjon av det samme!

GJERSTAD: Det kan du godt si. Jeg har vært endel påvirka av alt dette. Men jeg er også veldig glad i Lee Konitz og Steve Lacy! Mitt første ordentlige møte med denne musikken som musiker var da jeg begynte å spille med John Stevens og den sør-afrikanske bassisten Johnny Dyani. Vi spilte musikk som av impro-folket ble sett på som jazz, men som jasserne kalte impro. Vi havnet mellom to stoler. Det vi gjorde var å bruke rytmer. Det er i visse impro-kretser forbudt. Men vi spilte ikke fire flate. Vi spilte rytmer som gikk på kryss og tvers av hverandre. Og vi var egentlig ikke særlig opptatt av den store energispillingen med fullt trøkk. Dette er en side som for meg har vokst fram over flere år. Det har noe med at musikk for meg er veldig fysisk. Kanskje har dette med at det er lettere å få fram en intensitet gjennom volum. At det krever noe mer å få intensiteten fram uten bare å bruke volum. John Stevens var en mester i å arrangere musikken mens vi spilte. Han styrte musikken slik at den fikk en form. Dette er det ikke alle musikere som forstår. Da vi turnerte USA sist høst, spilte vi i flere kunstgallerier som hadde veldig levende lyd. Vi måtte spille ekstremt lavt og det var en veldig stor utfordring. Vi måtte gjenoppfinne musikken. Og jeg tror vi spilte bedre enn på lenge. Så det kan godt tenkes at powerperioden går mot en slutt…

JON: Du har spilt med en del amerikanere. Når du treffer dem, merker du da at du ikke er amerikaner?

GJERSTAD: Det er det som er slående, jeg har blitt særs bevisst på at jeg ikke er amerikaner sjøl. Og det har vært svært godt å oppleve! Man så og si oppdager forskjellene. Og setter pris på dem! Og forsøker å gripe fatt i dem for å videreutvikle dem.

Del tre av intervjuet med Frode Gjerstad følger i morgen.