I denne tredje delen av Jon Øystein Flinks intervju med Frode Gjersted samtaler de bl.a. om fri-improvisasjon kontra kunstmusikk, bl.a. i lys av at støymusiker Lasse Marhaug i fjor ble tatt opp som medlem av Norsk Komponistforening. Gjersted snakker ellers om kommende prosjekter med Eivind Buene og Stavanger Symfoniorkester, betydningen av Blå, samt snobberiet i kulturinstitusjonene. – Det hadde vært flott med en kulturminister som kunne sagt: Nå fryser vi institusjonsstøtten et par år og gir alle friske penger til frigruppene, mener Gjerstad.

Frode Gjerstad (blå)

JON: Nå har du jo også begynt å spille sammen med folk som normalt ikke knyttes an til din «tradisjon». Jeg så deg i duo med støyartisten Lasse Marhaug, og det fungerte forbløffende bra!

GJERSTAD: Når jeg spiller sammen med Lasse Marhaug, så er det et bevisst valg. For det første er Lasse en veldig hyggelig fyr, slik at det har vært lett å etablere en kontakt med ham. Men når jeg spiller sammen med han så gir han meg ingen melodier, han gir ikke en slik feedback som kunne ført meg inn i et for meg konvensjonelt mønster. Lasse gir meg ingen musikalske klisjeer som trigger mine musikalske klisjeer. Han lar meg være i fred og jeg lar ham være i fred. Vi eksisterer side om side. Spiller vi sammen? Helt bestemt. Jeg opplever det som en veldig ren og åpen musikk. Men det er mye bedre enn å spille solo fordi vi har en interaksjon, men på et plan som jeg ikke har opplevd før. Jeg føler jeg meg veldig «fri» sammen med Lasse Marhaug. Nesten uansett hva jeg gjør, så svarer Lasse med noe jeg ikke hadde venta. Vi er da også foreløpig på et tidlig stadium i samspillet vårt. Men jeg har veldig lyst til å fortsette med dette, kanskje også fordi det er nødvendig for meg å klippe av noen tråder mellom meg og Amerika. Amerikanerne er dessuten alltid veldig knytta opp til jassen, enten det gjelder harmonier eller rytmikk, mens jeg, som nordmann, kan forholde meg mer avslappa til den store jasstradisjonen.

JON: Hva hører du helst på når du sitter hjemme?

GJERSTAD: Jeg hører bla. på The Meters, Bob Marley, Duke Ellington og Gil Evans. Evans er en av mine største favoritter, det høres kanskje rart ut, men sånn er det altså. . Det gir meg mye glede å høre disse musikerne, men jeg kunne ikke tenke meg å være en del av akkurat denne typen jass. Nå vet jeg ikke engang om jeg hadde klart å spille på den måten hvis jeg hadde prøvd, men jeg har aldri forsøkt seriøst å bli en Gil Evans eller en Duke Ellington.

JON: Da jeg snakka med deg i går kom vi inn på dette at Stavanger Symfoniorkester ønsker å spille med deg; i tillegg har komponisten Eivind Buene ambisjoner om å skrive et stykke for deg. Du ga uttrykk for at du var litt skeptisk til å gå inn i slike musikalske sammenhenger hvor du skal spille innafor verk som er komponert på forhand. Hva skyldes denne skepsisen, er det et moralsk spørsmål for deg å ikke bli forhåndsinstruert?

GJERSTAD: Det er overhode ikke et moralsk spørsmål. Altså … (tar av seg jakka) … nei, skeptisk og skeptisk, ikke egentlig. Klart jeg var redd for å spille i en satt setting, jeg liker ikke å spille med grammofonplater, men jeg har forstått at ikke alle komponister gir sånne premisser for framføring. Jeg er vant med at et signal fra én musiker skal gi noe til en annen musiker, og så er man i et reelt samspill. Men hvorfor skal ikke en komponist ta del i denne prosessen? Hvordan Eivind Buene kan løse dette problemet vet jeg ikke, men jeg er sikker på at han makter å skrive et stykke hvor interaksjonen ikke forsvinner. Nå har vel også klassiske musikere etterhvert skjønt at det er mulig å improvisere. Det var da heller ikke uvanlig i tidligere århunrer hvis jeg har skjønt rett. Kanskje tiden er nå moden for nye typer konstellasjoner innafor den konserttradisjonen. Historien med Eivind Buene begynte med at jeg fikk lyst til å spille sammen med et heavy metal-band. Derfor snakka jeg meg Morten Mølster, tidligere gitarist i September When, men han sa «Nei, nå må du holde opp … heavy metal-band!». Han foreslo at jeg heller skulle få noen til å skrive musikk for meg, og kanskje spille sammen med noen klassisk skolerte musikere. Skulle jeg først forholde meg til organisert musikk syntes han jeg burde velge dette feltet snarere enn rockeband-greia. I utgangspunktet tenkte jeg at dette ikke var noe for meg, men tanken svirra rundt i huet mitt, kanskje det kunne gå an å prøve likevel. Jeg har spilte jo i sin tid på Music Factory i Bergen, Morten Eide Pedersen hadde skrevet en stykekvartett som jeg spilte sammen med. Det var veldig hyggelig fordi musikerne var utrolig proffe. Én ting var at de leste noter som du spiser kavringer, og partituret var svært åpent, noe som musikerne takla briljant. Etterhvert begynte jeg å lure på om denne måten å skrive på kanskje ikke bare var Eide Pedersens genialitet, men at det fantes en tradisjon for denne typen komponering. Kanskje det fins en vilje blant klassiske musikere å forsøke å utvide horisonten sin, tenkte jeg. Nils Henrik Asheim kopla meg sammen med Eivind Buene, kanskje han var en ideell komponist til å skrive for meg. Jeg er ikke skeptisk, men tvert imot entusiastisk på veine av den typen prosjekter. Skeptisismen ligger ganske langt tilbake i tid. Jeg har dessuten blitt eldre. Situasjoner som jeg ikke trudde på før, har jeg et annet forhold til i dag. Nå kan jeg få kick av å oppsøke en musikalsk setting hvor sounden er annerledes enn den jeg er vant med. Det krever jo en del trygghet å tøre å gå inn i situasjoner en ikke har vært i tidligere.

JON: Hva med dette opplegget mellom deg og Stavanger symfoniorkester?

GJERSTAD: Ikke noe annet enn at de har sagt at de har lyst til å spille med meg, og det må jeg vel si at jeg har òg, lyst til å spille med dem altså. Spørsmålet er sjølsagt hva vi skal spiller, så langt har vi ikke kommet enda. Men jeg er tiltrukket av å skulle spille foran et helt orkester, for klangen derifra kan jo bli ganske massiv, for å si det sånn. Det er veldig viktig for meg å konfrontere den fysiske lyden. Jeg skulle helst sett at jeg kunne velge hva de skulle spille, eller instruert musikerene, kanskje til og med fått orkestermusikerne til å smile og le, for det gjør de jo aldri.

JON: Det fins vel knapt noe mer kjedelig enn å se på orkestermusikere!

GJERSTAD: Nei. En merkelig ting angående dette her er at det pågår en debatt for tida i Stavanger. Det handler om hvorvidt vi skal bygge nytt konserthus eller ikke. Jeg har tatt sterk stilling i den saken og mener det er idiotisk å bygge nytt konserthus fordi det vil gå på bekostning av de uttrykkene som ikke er knyttet opp mot institusjonene. Deretter blei jeg invitert til å spille med orkesteret (latter). Men jeg har ingenting imot symfoniorkesteret, og mange av de som spiller der er jo gode venner av meg. Men jeg syns fordelingen av kulturpenga ikke skal baseres på at noen institusjoner er freda når andre deler av kulturlivet sliter.

JON: Syns du det har gått snobberi i kulturlivet og i kulturinstitusjonene?

GJERSTAD: Ja, det syns jeg bestemt at det har gjort. Det at man skjermer institusjonene, akkurat slik man også gjør med teaterne, det gjør at frigruppene sliter og ikke klarer å komme videre, noe som er ekstremt synd for det er her det skjer interessante ting. Symfoniorkestra blir brukt til å spille de samme tingene om og om og om igjen. Og ærlig talt, det fins komponister som kan skrive ny musikk for dem, spenstig og nyskapende musikk, og mange av perlene i orkesterrepertoaret blir også sjelden spilt, som for eksempel Varèse. Det fins en masse ting, men likevel, vi har symfoniorkestre, hvordan skal de drives? Det hadde vært flott med en kulturminister som kunne sagt: Nå fryser vi institusjonsstøtten et par år og gir alle friske penger til frigruppene.

Jeg fikk en liste over hva innkjøpsordninga for fonogrammer. Der var alle ny-musikk-komponistene, de var kjøpt inn av denne statlige ordningen. Så var det to jazzplater, litt folkemusikk og slikt noe. Jeg kikket dessuten på en oversikt om hvem som får stipender. Hvorfor er det slik at noen får en hel haug med penger, mens andre ikke får noen ting? Jeg skjønner ikke dette. Hvor kommer dette skillet fra, skillet mellom én type kultur og en annen? Den døde kulturen, dvs. institusjonskulturen/finkulturen, kommer alltid forut for den levende kulturen (les de frie gruppene).

JON: Det kan ofte virke som om det offentlige ikke klarer å frigjøre seg fra det store verk-begrepet, som vel heller ikke komponistene har for vane å befri seg fra eller problematisere for mye.

GJERSTAD: Ja, og dessuten trur jeg det hjelper å vise til papirer som beviser utdannelsen din: Du har studert komposisjon i så og så mange år, ergo du er en offentlig komponist, ergo offentligheten gir deg penger. I den anledning er det en stor opptur å høre at Lasse Marhaug nå er å betrakte som medlem av Norsk Komponistforening. Vanvittig bra. Dette at Marhaug som ikke har noen musikkutdannelse, som aldri har lest en note i hele sitt liv, blir medlem av en sånn forening, som vel er svært sjølbeskyttende, syns jeg er ekstremt kult. Men det som gjenstår å se nå er hvorvidt hele medlemskapet kun er et alibi for komponistforeninga. Foreninga skal jo legitimere sin eksistens i 2003.

JON: Det har jeg òg tenkt på. At opptaket av Lasse Marhaug er et forsøk på å framstå mer vidsynte enn de egentlig er, at foreninga søker kred. Et stort definisjonsspørsmål oppstår etter Marhaugs medlemsskap: Hvis han er komponist, hvorfor er for eksempel ikke du komponist?

GJERSTAD: Ja, jeg venter jo på invitasjon! Helt seriøst!

JON: Mener du at du faktisk har vurdert det?

GJERSTAD: Jeg spurte en komponist følgende spørsmål nylig: Syns du jeg skal melde meg inn i komponistforeninga. Sjølsagt begynte hun å le. Men egentlig er det oppstått et problem. Lasse Marhaug jobber med lyder, og han improviserer; han legger nok opp hendelsesforløp i hodet sitt og benytter lyder han har lært seg, dessuten gir han ut cd-er, så på én måte kan man si han komponerer, men i stor grad gjør han ting i real time. Prinsipielt sett gjør jeg akkurat det samme som ham. Hvorfor er da han innafor og jeg utafor? Jeg mener ikke å si at jeg skal gjøre noe nummer ut av dette, og har ingen aggresjon i den retning. Men foreninga har lagd et problem for seg sjøl når de skal vurdere seinere medlemskaper.

JON: Det hadde vært artig å prøvd ut grensene. Kan du ikke sende inn en søknad om opptak?

GJERSTAD: Kanskje det.

JON: Men kanskje ville det vært uheldig òg det hele, noe jeg tenkte da Marhaug blei medlem. Jeg tenkte: Visst er det hyggelig og forsåvidt bra å slippe inn Marhaug, og på den måten problematisere hva en komponist er. Men hva med Lasse Marhaugs eget medlemskap, hvorfor vil han egentlig være medlem? Jeg mener ikke å si at han ikke burde gått inn, men er det ikke en like edel posisjon å stå utafor, særlig når han representerer en helt annen verkforståelse enn hva «tradisjonelle» komponister representerer. Kunne man ikke heller lage et nytt forbund?

GJERSTAD: Helge Steen blei jo spurt om å bli medlem, men han sa nei takk. Jeg har ikke spurt Lasse om hvorfor han sa ja til medlemskapet; men i utgangspunktet er jeg likevel positiv.

JON: Dette norske såkalte oppsvinget med improvisert eller intuitiv musikk de siste åra, hva trur du det skyldes?

GJERSTAD: Jeg trur det er ett ord som trengs for å besvare det: Blå.

JON: Det er så enkelt og så lite?

GJERSTAD: Jeg kan i hvert fall ikke forstå noe annet.

JON: Men har det egentlig vært en oppsving for improvisert musikk?

GJERSTAD: Det har alltid vært et slags publikum. Men det som har skjedd i de siste åra er jo at musikken har blitt synlig i media på en litt annen måte enn tidligere. Yngre og flere musikere spiller nå den musikken som før ble sett på som svært lite stueren. Og igjen, dette trur jeg skyldes Blå; her har man nå gjennom flere år stadig vekk presentert slik musikk, og det er etterhvert blitt normalt å gå på improkonserter der. På Blå er det helt stuerent å spille den musikken jeg spiller. En del jazzfolk har faktisk vært ganske sure fordi de ikke har fått lov til å spille på Blå, at de blir holdt utafor. Men som svar på det mener jeg de bør gå i seg sjøl litt, i Oslo har det i alle år vært jasssteder som aldri har latt sånne som meg få spille. Sånn er det fortsatt òg. Det er jo helt utenkelig at jeg skulle bli invitert til å spille konsert på Herr Nilsen for eksempel. Denne segregeringen de påpeker har alltid eksistert. Det faktum at vi nå har et sted hvor jeg kan spille en gang i året eller to, det er hyggelig. Jeg bor jo i Stavanger, så jeg merker ikke alle strømningene i Oslo. Men ta Paal (Nilssen-Love), som jeg har spilt sammen med i mange år, i perioder har han omtrent bodd på Blå. For han betyr det ekstremt mye å arbeide i og fra Blå. Det har kommet opp en ny generasjon med unge musikere, og det er svinebra at det fins en litt klubbaktig institusjon i Oslo som fanger opp europeiske strømninger og legger sitt forum til rette for denne typen musikk. Internasjonale bølger har nådd Oslo, og fått visse avstøpninger i Trondheim og Stavanger.

Publisert:

Del: