“Don’t quit your day job” er nettopp den setningen Erik Honoré ga bæng i. Nå betaler han husleia med musikken, og når han vil være alene gir han ut bøker. Sammen med Jan Bang er han også “festivalgeneral” for den største elektronikahappeningen i Kristiansand noensinne – Punkt05, som finner sted på Agder Teater i juni: – Denne festivalen er 100% basert på Jan sitt og mitt nettverk, og 90% av dem er folk vi har jobbet med tidligere. Men dette er ikke noe sånt nostalgisk slektstreff altså. Vi gjør det for å produsere en opplevelse for publikum – eller høres det ut som en reklamebrosjyre, kanskje?, spør Honoré. Dette store profilintervjuet med festivalmakeren, forfatteren og musikkprodusenten Erik Honoré er gjengitt med velvillig tillatelse fra Sørlandets fremste kulturavis, Stimuli.

Erik Honoré 2005(Foto: Tor Erik Schrøder)

Av Louis A. S. Holbrook

“Er der 15:07” piper det detaljert inn på mobilen. 15:08, litt pinlig berørt over det minuttet, treffer jeg en smilende og velstelt Erik Honoré. Før jeg får sukk for meg, er han på beina for å finne noe å drikke til oss et annet sted i den stengte lobbybaren vi sitter i.

Vi får satt oss ned, Forfatteren foroverlent med armene på bordet, og den ene hånda piller gradvis av merkelappen på colaflaska. En forfatter, hva gjør han egentlig?

— Jeg betaler jo husleia med musikken. Ikke mine egne ting da, selvfølgelig. Det er jo snakk om produksjon for andre. Jeg har jo jobbet med Jan Bang siden jeg var 18. Faktisk jobber vi med Wagner akkurat nå av alle ting. Vi fikk en henvendelse fra Tyskland der det skal lages en nyinnspilling av en del verker, samtidig som de vil ha med nye tolkninger av komponisten også. Så nå leker vi med biter av Wagner-temaer. Artig.

Dagjobben

Jo, Erik hadde faktisk en dagjobb tidligere. Han jobbet bl.a. i et firma som produserte musikk til websider. Men da de fant ut at det var en bedre bedriftsøkonomisk vurdering å slå seg på ringetoner, greide han ikke mer, og måtte slutte. Popverdenen har han også vært i, da med sitt eget studio. Dette hadde også begrenset levetid.

Du er ikke glad i ting som går “rundt”?

— Joda men til hvilken pris? Det ble rutine etterhvert, og det funker jo fett på kontoret. Men i musikkens verden funker det dårlig. Og at det er mye rutine der ute kan man jo høre.

Men det må vel være skummelt å bare kutte jobben på den måten? Er du en skikkelig tøffing?

— Hehehe… vet ikke dét akkurat, sier Erik, og titter opp, piller litt til på klistremerket og mumler noe før vi får vite at det selvsagt ikke er noe gøy å kunne miste en tredjedel av inntekten om noe skulle falle bort. Men Erik har ikke hatt noe valg. Det var dette han måtte gjøre.

— Det er noe litt buddhistisk over det. Jeg har bygget ned det borgerlige livet jeg begynte i, og nå gjør jeg faktisk akkurat det jeg vil. For de fleste tar det 10 år for å komme dit, iallfall når man gjør som meg og begynner å skrive når jeg er 34.

Skrivingen

For det er egentlig skrivingen vi først og fremst skulle snakke om, og nå er vi kommet dit. Erik har skrevet kortprosa siden han var 18-19 år, mest i sammenheng med bandtekster. En av bandtekstene fikk han trykket i “Vinduet” da han var et par og tyve. Men gjennom tyve-årene ble det lite skriving – da var det musikken som gjaldt. Det lå på is helt til han var mellom jobber et par måneder. I løpet av den tiden skrev han nesten hele sin debutroman, “Orakelveggen”

— Jeg holdt det helt hemmelig. Ikke engang samboeren visste at jeg skrev på en roman. I musikklivet prater folk generelt mye om prosjekter de skal gjøre og som ikke blir noe av. Så fallhøyden blir jo ikke fullt så stor når man holder munn. Men jeg har alltid vært sånn at jeg går hundre runder med meg selv før jeg slipper noe. Uansett var “Orakelveggen” idéer som hadde bygget seg opp over tid – de siste ti årene om du vil. Og den tiden var nødvendig, føler jeg.

80% av “Orakelveggen” ble sendt til tre forlag. Han fikk positiv tilbakemelding fra alle, men det var Gyldendal som var først ute og ringte opp til ham, tydelig tent. I tillegg stemte kjemien med redaktør Kari Marstein såpass at da konsulentuttalelsene fra de andre forlagene lå i posten, var dealen med Gyldendal allerede et faktum. Samtidig var andre roman på gang.

— Jeg var jo livredd for idétørke. Det er mange som har bare én bok i seg og så er det slutt. Men idéen til “Ubåten på Nørholm” fikk jeg mens jeg jobbet med “Orakelveggen”, så jeg kastet meg over den med en gang. Og sånn har det fortsatt egentlig. Jeg har allerede skisset på den neste. Det blir en historie om en far og en sønn, og historien er strippet for omgivelser – altså ingen faste steder og ingen referanser. Omgivelser har vært sentrale i det jeg har skrevet før, så jeg har lyst til å prøve noe nytt nå.

Kaprersanger

Erik sitter fortsatt i samme stilling. Han snakker lavmælt, litt stykkevis – litt som han ressonnerer mens han snakker. Ingen store ord, ingen store bevegelser. En god bit av merkelappen på flaska har løsnet nå.

— “Kaprersanger”, ja. Den handler om en person som ikke er videre begeistret for store ord og store følelser.

Er dette nok en klisjé om forfatteren som skriver om seg selv?

— Ja, selvfølgelig. Og nei, selvfølgelig. Den kommer jo fra meg, men jeg er jo ikke så dum at jeg utleverer mitt privatliv i en bok. Jeg tar mine ting, og setter det inn i fiksjon. Uansett var det nesten litt for gøy å skrive den. Hovedpersonen er jo ikke en udelt sympatisk fyr, og det var gøy å bruke ham for å sparke hit og dit. Men en skal være forsiktig med sånt da. Det kan fort bli lett underholdning og da ramler jeg av. Skriving er en ytterst alvorlig sak for meg. Man, eller jeg, er mye mer sårbar i skrivingen enn når det kommer til musikk – det er mye mer meg direkte, altså i den formen at et angrep på boken blir et angrep på meg. Det jeg ville i Kaprersanger var å fortelle om noe alvorlig med lette virkemidler. Noen vil kanskje bare lese overflaten,men da tror jeg man får problemer når man kommer til slutten.

Skriver du vanskelig med vilje?

— Jeg skriver for de som leser, og vil skrive annerledes enn andre. Du får meg ikke med på at folk er for dumme til å lese bøker, om det er dit du vil. Men skriver man annet enn pop og krim skriver man for annet enn “avkoblingsmodus.”Vi blir jo hele tiden fortalt at forenkling er noe å strebe etter, men forenklede sannheter gir et løgnaktig bilde av samfunnet.

“Holmgang” er et godt eksempel. Det er mange mennesker og institusjoner der ute som bruker tid og energi på å skape ting som ikke har noen verdi. .Alle har en tendens til middelmådighet, og for meg er det et poeng å stå imot.

Erik skriver ut bilder han har i hodet, bilder han har samlet opp over tid.

— Det hørtes kanskje litt pretensiøst ut?

Kanskje det?

— Men skriver jeg ikke blir jeg en frustrert og uspiselig person. Folk sier jo ingenting – de er jo så diplomatiske – men jeg merker det selv i perioder. For meg er skriving først og fremst ensomhetens arbeid. Med litt teamwork på slutten da. Der er det befriende fritt for innspill. Det er mitt og bare mitt. Musikken er jo helt omvendt – det er jo selve definisjonen på hvordan team funker. Når jeg blir lei av folk kan jeg trekke meg tilbake og skrive, og når jeg er lei av å være alene kan jeg holde på med musikk.

Knytter sammen

“Kaprersanger” inneholder imidlertid begge deler. Forøvrig – om en er en av de som lurer på slikt: Navnet kommer av at det skjer en flykapring parallellt med hovedhistorien, og så er det endel musikkreferanser i boken. Ikke mer hokus pokus enn dét. Med boken har det også kommet ut en CD — “Hijacker’s Songs” med prosjektet Elsewhere – en gitar-og vokal- affære med ham, samboeren Greta Aagre og gitarist Jørgen Rief.

Vi blir rådet til å bruke CDen som pausemusikk mellom kapitler i boken, selv om begge deler fint står alene hver for seg. Litt som en milepæl.

Elektronikamønstring i Kristiansand

Likevel: To parallelle løp knyttes sammen – musikk og litteratur. Samme er det når forfatterne Paal- Helge Haugen og Nils Christian Moe Repstad medvirker i festivalen han er med å lage – da får han brukt den litterære siden der også. Jada, han lager festival også.

Sammen med Jan Bang er han “festivalgeneral” for den største elektronikahappeningen i Kristiansand noensinne – Punkt05, som finner sted på Agder Teater i juni.

— Denne festivalen er 100% basert på Jan og mitt nettverk, og 90% av dem er folk vi har jobbet med tidligere. Dette er ikke noe sånt nostalgisk slektstreff altså. Vi gjør det for å produsere en opplevelse for publikum – eller høres det ut som en reklamebrosjyre, kanskje?
Historien er at Erik og Jan Bang satt seg ned en dag og tegnet et “slektstre” over alle musikerne de har jobbet med i opp igjennom. Der fikk de idéen om at de kunne invitere alle sammen til å lage en elektronikafestival der all musikken blir til der og da,med jazz, sampling og live remixing.

Samtidig skal alt spilles inn på CD der og da. Bang er “selgeren,” og den som jobber eksplosivt helt til han plutselig sovner. Erik jobber jevnt og trutt, og gjerne utover natten.

For å illustrere: – Da vi fant ut at det hadde vært fett å få med John Hassell til festivalen, hiver Jan seg på telefonen med en gang og fikser det. Også er det jeg som står for den formelle invitasjonen, for å si det sånn.

Avkoblingen

Men han har ingen ambisjoner om å forbli festivalgeneral. Punkt05 er slutt i juni, og da er det tilbake til bok og musikk. 4 bøker før 40, og da har han halvannet år på seg. Og avkobling, da.

Man skulle ikke tro det, kanskje, men Erik har et stort siste-gir som heter avkobling også. Der er han ikke særlig kresen. Det går i øl med venner, middels dyre restauranter, middels band på Oslo-klubben Mono på lørdag ettermiddag, og den samme Seinfeld-vitsen for tyvende gang på TV.

Toppen av lykke er skrivende stunder på kafé med 3 alkoholenheter innabords.

— Tre alkoholenheter er den mengden nordmenn trenger for å komme opp på sinnsstemning til en gjennomsnitts italiener.Var det ikke Finn Skårderud som påstod det? Det kan jo ikke være 4 iallfall, for det nærmer seg fest. Vel, man må jo bruke alle pengene man tjener i kulturbransjen på noe, smiler han.

Erik Honoré bruker tilsynelatende tid og energi på akkurat det han vil, og det han liker å holde på med. Jobbslaveriets lenker ligger mange mil bak.

— Jeg har egentlig vært priviligert. Jeg har ikke hatt så mye motgang egentlig, og når jeg møter motgang blir jeg kanskje litt deppa først,men så blir jeg fandenivoldsk etterpå og tar tak. Nå er det jo ikke alt som blir dritbra da. Det finnes nok et par crappy plater jeg har en finger med i der ute, men heldigvis har de ikke fått så mye oppmerksomhet. Jeg tror noe av nøkkelen er at jeg ikke bruker tid og energi på noe jeg ikke har tro på.

Arrogant?

— Hehe, alle tenker jo negative tanker da, men forskjellen er vel om man sier det? Nei, det er det ikke. En liten tenkepause, litt pilling til på merkelappen.

— Det er jo ikke noe gøy å være arrogant da. Hvem vil vel være det?
Han virker ikke slik heller, egentlig.

Erik bare gjør det han vil.

Denne artikkelen er tidligere publisert i sørlandets fremste kulturavis, Stimuli, og bringes videre på Ballade.no med velvillig tillatelse.

Publisert:

Del: