Medieaktørene spør ikke lenger hva vi trenger, men hva som selger, skriver Helge Iberg i dette innlegget i debatten omkring KORKs eventuelle nedleggelse. – Man kan godt spørre seg om norske kulturkonsumenter vil være tjent med å nedlegge et helt symfoniorkester og det spekter av kulturaktiviteter som knytter seg til en slik institusjon, til fordel for enda mer forloren kjendissladder og trøstesløse programledere med ekstremt høy harryfaktor i prime time Senkveld, skriver Iberg, og spør seg om Kringkastingsorkestret er den siste KORK’en i NRK-systemet som blokkerer for fri flyt av markedstanker.

Helge Iberg

Kringkastingssjef Bernander vil kvitte seg med Kringkastingsorkestret. – Det er umulig å begrunne hvorfor i all verden NRK skal holde seg med et slikt orkester på heltid, skriver Per Borglund i Avis1. Kringkastingsorkestret (Kork) koster 35 millioner i året (det er nesten like mye som det koster å markedsføre en ny sjokoladeis i våre dager). For at vi skal forstå denne hårreisende prioriteringen av lisenspengene våre gir Borglund oss en interessant innføring i symfoniorkestrets struktur. I tillegg til de 50 heltidsansatte musikerne har orkestret også en dirigent!( kan det være nødvendig) og en administrativ stab på 10 -12 personer.

Nå ja, forfatteren er sikkert vant til å skrive om næringslivssaker og vet av erfaring at en organisasjon krever styring for å fungere, men han har i tillegg oppdaget dype struktur-problemer i selve den orkestrale organisasjon. Blant annet har han funnet ut at 2. fiolinistene er så mange at de må ha en gruppeleder og at denne gruppelederen igjen har en innstepper, en alternativ gruppeleder. Det viser seg at det vrimler av slike gruppeledere i orkestret. Har de musikerutdannelse? Spiller de noe instrument? Har noen oversikt over hvor mange dette dreier seg om? Ikke nok med det, her er også en programkomité og et verneombud. Og endelig ser Borglund ut til å sense en smule fornuft i kaoset: Det er klart man trenger verneombudet pga. støyplagen (musikken).

Artikkelen konkluderer med at hvis ikke NRK-styret benytter budsjettproblemene til å vippe orkestret ned i grava (altså orkestergrava), vil i hvert fall TV2sjef Kåre Valebrokk le seg i hjel.

Jeg vil ikke påstå at TV 2 hadde blitt et bedre TV-alternativ om Kåre Valebrokk virkelig hadde ledd seg i hjel, men man kan godt spørre seg om norske kulturkonsumenter vil være tjent med å nedlegge et helt symfoniorkester og det spekter av kulturaktiviteter som knytter seg til en slik institusjon, til fordel for enda mer forloren kjendissladder og trøstesløse programledere med ekstremt høy harryfaktor i prime time Senkveld.

Logo please! – NRK som merkevare

Men medieaktørene stiller ikke lenger spørsmål om tjenlighet eller mening i en større sammenheng. De vil presentere det som er lett å selge, ikke det vi trenger.

Merkevarer er slike lettselgelige produkter. Da den nye k.sjef Bernander ble ansatt, karakteriserte han NRK som merkevare. Et spesifikt kjennetegn for vår tid er at kultur og informasjon blir varer på samme måte som peanøtter og bleier. Naomi Klein har med sin bok No logo ikke gjort merkevarebegrepet til et særlig lystelig symbol. Men la oss likevel ta Bernander og hans merkevareanalogi på ordet: En merkevare er et produkt som er bygget opp over tid slik at markedet har fått en tillit til den kvalitet som merket symboliserer. Man kan ikke opprettholde tilliten til en merkevare hvis man bygger ned de kvaliteter som merkevaren skal representere.

NRK som merkevare er bygget opp rundt et allment kulturbegrep som inneholder seriøs informasjon, debatt, litteratur musikk osv. Uten disse kjennetegnene er NRK som merkevare lite verdt, men kan stille og rolig la seg innrullere i en profilløs rekke av kommersielle tenåringskanaler som vi helst kunne vært foruten. Gamle Einar Førde ville selge merkevaren Kringkastingshuset til høystbydende. Det ville være en glimrende metafor for nedleggelsen av allmennkringkastingen og hele opplysningsprosjektet. Men han vet at kultursymboler ikke lenger er fylt med ladning. Kapitalistene sprenger ikke med dynamitt sånn som Thalibanistene i Afghanistan. Nei de kjøper kulturskatter til høyeste bud og lager McDonalds restaurant i den fine atmosfæren. Hvorfor ikke legge Stortingsbygningen ut på eiendomsmarkedet? Det kunne bli en glimrende plassering for enda en ”Planet Hollywood” opplevelsesrestaurant.

Den nye ufriheten.

Varetenkningen har antatt religiøse dimensjoner. Fordi den ønsker innpass på alle livsområder blir den totalitær og fundamentalistisk. Markedsmullaene forkynner sitt høystemte budskap om at utviklingen er noe utenfor oss, som krever at vi må bli globale og digitale. Hvis vi ikke retter oss etter denne grunnleggende metafysikk vil industri-Norge bryte sammen, svenskene vil komme og ta oss og Karsten O’Five bli helt i villrede.

I lys av denne totalitære visjonen må også kulturpolitiske idealer vike for den bastante kommersielle regnemåten. Og det er en stor selvmotsigelse. Kulturlivet er nemlig det området som skulle levere motforestillingene og korreksjonene til resten av samfunnet. Kultur er holdninger, mening og friksjon. Kulturen motarbeider de sentrifugale kreftene: Marked, ratinger og trender. Men politikerne er i ferd med å gi fra seg instrumentene for styring av kulturpolitikken. Den nye medieideologien er rent opportunistisk. Hvorfor aksepterer vi at de umusikalske økonomene med de nystrøkne hvite skjortene sine også skal få organisere kulturens område?

Svaret er utviklingen.

Utviklingen er nådeløs. Den er det som kommer enten vi vil det eller ikke. Den er de store internasjonale selskapene som gjør som de vil og Internett som kommer til å dominere alt og den nye lovgivningen i EU som snart vil være her og alle de unge som bare tenker individuelt og alle de gamle som snart er ute for ikke å snakke om den uoversiktlige teknologien og de nye formatene og så var det noe Jon Bing hadde sagt og hvis vi ikke ligger i forkant her så kan vi bare pakke sammen!

Før var det svært populært å angripe ufriheten i den Marxistiske historieforståelse mens vestens individualtenkning var frihetens garantist. Den nye ufriheten er kanskje ikke så konkret som den gamle i Østeuropa, men redselen for ikke å følge med i utviklingen er blitt den nye selvbekreftende ideologien som nærer avmakt og opportunisme.

Kringkastingsorkestret er kanskje den siste KORK’en i NRK systemet som blokkerer for fri flyt av markedstanker. Vi husker Europadebattene og hva som kom til å skje med Norge hvis vi ikke meldte oss på straks og uten motforestilinger og vi husker stakkars Tønseth i Kværner som måtte spise seg stor for ikke selv å bli spist, og vi lurer på om ikke kringkastingssjef Bernander må få lov til å nedlegge Kringkastingsorkestret for å være på den sikre siden. Dvs. utviklingen legger nok ned orkestret uansett hvis det er det den vil. Da er det like greit å komme den litt i forkjøpet.

Coda

Den geniale kulturdiagnostiker Egon Friedell, deler menneskets livsverden i en handlende, en tenkende og en formende del. Lavest på rangstigen står det økonomiske liv (det handlende mennesket) som omfatter alt som tjener til å tilfredstille våre materielle behov. Den tenkende, rasjonelle sfære er oppdagelser, vitenskap og teknikk; mens kunst, filosofi og religion tilhører den ypperste formende sfæren. Dette er ikke lenger en holdbar kulturforståelse sett i lys av vår tids oppfatning av verden som et nettverk med ”flat struktur”. Det er likevel slående at premissleverandørene i dagens samfunn har snudd Friedells skjema på hodet, med det handlende (bokstavelig talt) mennesket i sentrum, mens kunstens og kulturens område er redusert til et ubetydelig akvariumsprosjekt aller innerst på tørkeloftet.

Innlegget har også stått på trykk i redigert utgave som dagens kronikk i Nationen tirsdag 4. desember.

Publisert:

Del: