På grunn av en person som ikke møtte opp som avtalt, oppdaget Lasse Thoresen fransk spektralmusikk i Paris i 1985. Siden den gang har Thoresen vært en sentral kontaktperson mellom det norske og det franske komponistmiljøet. 30 år senere sluttes ringen når Radio Frances årlige samtidsmusikkfestival “Présences”, som pågår fra 30. januar til 14. februar i år, har valgt Thoresen som huskomponist, en posisjon han skal ha i hele tre år fremover. – Det er prisverdig hvordan Présences prøver å sette pluralisme på dagsorden i en musikkkultur som har vært ekstremt puritanistisk, sier komponisten i dette intervjuet med Ballade.

Lasse Thoresen, © Lisbeth Risnes

Av Hild Borchgrevink

Présences-festivalen er fransk radios samtidsmusikalske flaggskip og går over 14 dager hvert år i februar. Årets festival er den 14. i rekken. Konsertene er som oftest gratis, ut fra en folkeopplysningsfilosofi som henger sammen med at det er et statlig radiohus som er arrangør. Radio Frances egne ensembler – orkesteret og flere kor – er med på utøversiden i tillegg til anerkjente franske og utenlandske utøvere.

Etter at René Bosc tok over som kunstnerisk leder i 2002 har festivalen fokusert på en festivalkomponist hvert år, som i 2004 er franske Philippe Hersant. I tillegg har Bosc innledet et samarbeid med MAGMA, den årlige festivalen til de nordiske komponistforeningene. Dette har gitt Présences 2004 et nordisk fokus i tillegg til det øvrige programmet, og hovednavnet i denne sammenheng er Lasse Thoresen. 3. februar spilte fiolinisten Hélène Collerette hans verk YR for solo fiolin, og 14. februar fremfører BIT20 Ensemble og kvederen Berit Opheim verket ”Løp, lokk og linjar”.

Programprofilen René Bosc har valgt, har vært omdiskutert i Paris. Et større antall komponister og fagfolk samlet seg om en underskriftskampanje mot Bosc, og det ble spesielt uttrykt misnøye med valget av Hersant som festivalkomponist. Man mente at sentrale nålevende komponister var blitt forbigått og at programprofilen var slapp og utydelig og gav uforholdsmessig stor plass til tradisjonalistiske uttrykk framfor mer eksperimentelle. Men direktør for musikk i Radio France, René Koering, tok til motmæle og hevdet at de fleste av komponistene som hadde underskrevet protestlisten, var hyppig spilt og godt eksponert i andre sammenhenger og dermed etter hans mening hadde liten grunn til å klage.

— Det har alltid vært mange meninger om ting i Paris, smiler Thoresen. – Men jeg synes det er spennende å følge med på René Boscs forsøk å sette en pluralisme på dagsorden i en kultur som har vært ekstremt puritanistisk og ikke minst ekstremt polemisk. Det franske musikkmiljøet har vært organisert i adskilte leire som har gått til angrep på hverandre. Det grepet Bosc nå prøver å ta, kan gjøre ham ganske upopulær. Man blir ikke anerkjent i Frankrike av å ville være alles venn og ønske å være generøs og gripe over disse skillelinjene.

Samtidig forteller komponisten at han nå, både i Frankrike og her hjemme, opplever at det kommer en ny generasjon komponister som har fått nok av det regelstyrte og av innbitt avantgarde, men som heller ikke vil se bakover og skrive som Sjostakovitsj og Prokofiev. De arbeider i en blandingsestetikk som også anerkjenner bånd til det som foregikk før 1950. For Thoresen er dette vide blikket på historien viktig.

— Hvis jeg skal komme med et personlig manifest, sier Thoresen, – så klarer jeg ikke å kutte båndene til det musikalske materialet vi vokser opp i. Det er jo slik at vi lærer musikk før vi vet hva det er.

Denne oppmerksomheten om historisk sammenheng og kontekst gir seg også utslag i hvordan Lasse Thoresen arbeider med musikere. – Jeg forsøker å ikke diktere som komponist, å ikke komme utenfra og tre mine løsninger ned over hodet på musikere. Når jeg skriver musikk til noen bestemte utøvere, for eksempel en bestilling, så går jeg i et etablert forhold som allerede eksisterer mellom det enkelte ensemblet og publikum og skriver noe som ikke stiller ensemblet helt i feil lys, noe som korresponderer med hvem de er og hvor verket skal framføres, for eksempel i en abonnementsserie i et symfoniorkester.

Du er ikke redd for at du tilpasser deg for mye?

— Jeg har også grenser, jeg sier nei, forsikrer Thoresen. – Men for meg er stil et verktøy for noe jeg vil uttrykke, jeg bruker ikke stil som en personlig signatur. Jeg kan anvende ulike stiler avhengig av hva det er jeg vil ha sagt. Men derfor er min musikk også noen ganger min verste fiende. Jeg har nok skuffet de fleste av mine tilhengere, ler han. – De har ventet seg mer av noe de likte, og så har det kommet noe helt annet i neste verk.

Lasse Thoresens rolle som Présences-festivalens ”compositeur-en-résidence” skal vare helt til 2006. Hva innebærer dette?

— Det er ikke helt lagt ennå, forteller Thoresen. – Men de har sagt at de i 2005 vil sette opp mitt verk ”Les Illuminations”, et orkesterverk til og et kammerverk. I 2006 har Présences bestilt et større orkesterverk, og det er også snakk om at jeg skal skrive et pianostykke. Men det er altså ikke bare snakk om min musikk, men om norsk musikk, om et fokus på det nordiske.

Bak Présences’ ønske om å presentere både nordisk musikk og Lasse Thoresen ligger flere sammentreff, både tilfeldige og mindre tilfeldige som er resultater av Thoresens nære forhold til Frankrike og fransk musikk gjennom mange år. Komponisten trekker frem den norske ambassaden i Paris som en viktig aktør og samarbeidspartner i kontakten med festivalen. Men før det, for to år siden, var Lasse Thoresen gjesteprofessor i komposisjon ved Conservatoire Nationale Supérieure i Paris. Han hadde også hatt en utvekslingsstudent derfra som var hans elev ett år i Oslo, Bernat Vivancos.

— Bernat Vivancos fortalte meg en dag jeg var i Paris, at et av stykkene mine skulle spilles i Paris av en fransk pianistinne, på en konsert som var arrangert av den norske ambassaden. Jeg ble veldig nysgjerrig, for jeg hadde ikke hørt om konserten, så jeg ringte pianistinnen. Jeg bad om å få høre på det hun skulle spille, og det var ikke bra…. Jeg sa etter hvert til henne at jeg pleide å kreve i alle fall 80% treff på tangentene, og at dette ikke holdt, humrer Thoresen.

Pianistinnens reaksjon var at siden komponisten ikke var fornøyd, så ville hun avlyse konserten, i og for seg en grei avgjørelse. Lasse Thoresen ringte ambassaden, som overraskende nok takket for at han sa fra om kvaliteten og kvitterte med å invitere ham til et møte. – Ambassaden spurte om jeg hadde forslag til arenaer og mennesker i Paris som det kunne være interessant å samarbeide med. Jeg hadde blitt oppmerksom på Présences-festivalens programprofil og tenkte at her kan flere norske komponister passe inn. Så ble det til et møte mellom festivalens kunstneriske leder René Bosc, ambassadens Anne Rikter Svendsen og meg selv.

Deretter inviterte norsk UD René Bosc til urframføringen av Thoresens ”Løp, lokk og linjar” på Ultimafestivalen i Oslo. Bosc ble fascinert av festivalen og av det levende miljøet, gikk på konserter, møtte norske komponister og brukte lang tid på å studere partiturer og høre på norsk musikk.

Men historien slutter ikke her. Présences-sjefen fikk en omfangsrik CD-bunke med seg hjem fra Oslo, men hørte etter sigende ikke noe mer på musikk av Lasse Thoresen før Bernat Vivancos fikk en utmerkelse under Gaudeamus-uken for samtidsmusikk i Nederland i 2002. Han fikk prisen for stykket ”La ciutat dels àngels II”, som er dedikert til hans norske lærer. Bosc traff Vivancos og spurte ham hvorfor i all verden han hadde reist helt til Norge for å studere med akkurat Thoresen, og ble sendt hjem for å høre på CD-ene sine. Hvilket tydeligvis gjorde inntrykk, for ut av dette kom tanken om Thoresen som Présences’ huskomponist i tre år. ” ’Løp, lokk og linjar’ kan sammenlignes med ’Noces’ av Stravinsky koblet med ’Folk Songs’ av Berio”, skriver Bosc i Presences´ festivalprogram. ”Folkesangeren mestrer kvarttoner like godt som siste skrik i ringmodulatorprogrammer som kjører på Mac G5.” Til musikkmagasinet Classica fremhever han Lasse Thoresen som en mesterlig komponist, og Classicas journalist Bertrand Dermoncourt peker på Thoresen som en viktig stemme som må følges i tiden fremover.

Etter at Bosc hadde truffet Vivancos, kom UD igjen på banen og inviterte René Bosc til den første MAGMA-festivalen i Berlin høsten 2002, da komponistforeningene i de nordiske landene for første gang flyttet den tradisjonelle biennalen Nordiske Musikkdager fra sin vante runddans mellom nordiske hovedsteder, til Berlin. Her fikk Bosc en ny dose nordisk musikk, som førte til at Présences 2004 i tillegg til Lasse Thoresen som nordisk hovednavn, har et betydelig innslag av nordiske komponister og utøvere gjennom et samarbeid med MAGMA 2004.

— Det er interessant å se effekten av hvordan franskmennene administrerer musikklivet, sier Thoresen. – De praktiserer et slags ”opplyst enevelde”, hvor personer som sitter som kunstneriske ledere, virkelig får makt og økonomi til å ta kunstneriske avgjørelser. Fordelen er at store prosjekter som samarbeidet med MAGMA kan komme på bena, fordi det ikke skal igjennom flere lag med komiteer og flertallsavgjørelser. Ulempen er selvfølgelig at denne makten blir ekstremt personavhengig. Jeg har hørt komponistkolleger som plutselig har mistet alle forskningsmidlene sine fra en dag til den neste, fordi det kom inn en ny minister i kulturdepartementet.

Men dette årets Presences-festival og de to neste står i Lasse Thoresens tegn, hvis festivalsjefer og ministre holder seg på plassene sine. – Det er jo et slags klimaks av min frankofili, denne flotte muligheten, sier han. – I 1973 oppdaget jeg Pierre Schaeffers ”Traité des objets musicaux” og den elektroakustiske konkrete musikken. I 1978 inviterte jeg Pierre Schaeffer hit til Oslo. I 1981 underviste jeg i hans klasse i Paris, og 1984 ble musikken min første gang spilt i Radio France.

Året etter fikk han en bestilling fra samme sted, og det var denne som ble til Thoresens første mikrotonale verk, fordi en mann han hadde avtalt å møte på IRCAM i Paris, aldri kom til avtalen. – Dermed ble jeg stående og høre på en slags jukeboks de hadde inne i resepsjonen på IRCAM, med musikk av forskjellige nålevende franske komponister. Jeg hørte Desintegrations av Tristan Murail, og kontaktet ham sporenstreks etterpå. På det tidspunktet holdt jeg på med fiolinkonserten min, hvor jeg jobbet med klang, men utfra konkret musikk. Det å møte Murails innfallsvinkel til dette, den computerbaserte analysen av lyd, forandret mitt stykke. Siden har jeg drevet import av fransk musikk og det franske miljøet til Norge. Men det er ekstra interessant at det nå viser seg å være et mottakermiljø og en åpenhet for den norske musikken i Frankrike!

Publisert:

Del: