Når hiphopen stagnerte, måtte man tenke nytt. Løsningen ble å rappe om farskap, sosial angst og “Macern”-måltider, mener rapforsker Even Igland Diesen.

Vår naturlige usikkerhet / den spiser seg helt inn til det innerste av meg / og livet starter med en kjærlighet / fri fra betingelser.

Slik begynner låten Runaway Deathcar, på begynnelsen av 2015-albumet 666 Mer av bergensrapperen Lars Vaular.

Og tenk på det, hvis du setter kursen mot barndomshjemmet og familiejul senere denne uken. At uansett hvor mye foreldrene dine irriterer deg nå, var ditt første møte med verden disse menneskene som trolig elsket deg uansett hva. Betingelsesløs kjærlighet, som du slapp å tvile på.

Hvor ble det av bravadoen?
Om dette kjennes oppløftende, er de videre konnotasjonene av Vaulars refreng heller mørke: voksenlivet er fylt av en altoppslukende tvil og usikkerhet på menneskene rundt deg. Brutalt ærlig, vil noen si.

Og så langt unna hiphop man kan komme, ville nok andre hevde – i det minste for noen år tilbake.

Hvordan har vi egentlig havnet her? At sjangeren som inntil relativt nylig var preget av selvskryt og egoer på størrelser med tinntallerkener, av å tøffe seg og bruse med maskulin bravado, nå har rom for slik tematikk?

Even Igland Diesen Foto: Høgskolen i Innlandet

Ballade tok en prat med en mann som har viet flere år av livet sitt til akkurat dette spørsmålet: Even Igland Diesen, som sist måned disputerte for sin doktorgradsavhandling om norsk raplyrikk.

Trange forståelsesrammer
Du har levert fra deg et stykke veldig interessant lesning. Men, vi må jo spørre: Hvorfor ble det avhandling om raplyrikk?

– Det finnes det flere svar på. I utgangspunktet har jeg i lang tid hatt en interesse for sjangeren, og jeg kjenner deler av det norske rapmiljøet, forteller Diesen.

I løpet av studietiden begynte han å se undersøke hva slags akademisk litteratur det egentlig fantes om hans musikalske lidenskap

– Jeg fant ut at det eksisterer en etablert tradisjon for å behandle rap og andre hiphoputtrykk innenfor African American Studies. Men svært mange av de forståelsesrammene som eksisterte der, stemte dårlig overens med det jeg syntes jeg hørte i dagens norske rap.

Fagfeltet er veldig sterkt knyttet til sosiologi, forklarer han.

– Etablerte forskere på sjangeren forstår derfor rap i forbindelse med viktige sosiale kategorier som kjønn og rase osv. Men jeg syntes dette ble for stramt.

– Det finnes fortsatt få estetisk orienterte lesninger av raputtrykket. Man lager noen rammer og noen mønstre å forstå det uttrykket innenfor, og typisk er man opptatt av sjangerens fokus på autentisitet. Dette mener jeg at jeg har klart å bryte ut av.

Avhandlingen plasserer seg primært innenfor norsk litteraturvitenskap. Men Diesen poengterer at den er tverrvitenskapelig, et valg som også ledet til interessante spørsmål fra opponentene under disputasen.

Hva kan en mer teknisk orientert analyse tilby, kontra tekstorienteringen som lå til grunn denne gangen? Og er de to perspektivene forenlige?

Det utviklet seg først og fremst til en interessant dialog, uten noen klar konklusjon, forteller han.

Et nytt rom for sårhet
Folkene på TV sier kordan eg skal leve. (…) Eg vikje være i din verden, eg har min egen
– Store P i Vikje være i din verden (2014)

I avhandlingens femte kapittel analyserer Diesen noe bergensrap: nevnte Runaway Deathcar og Det ordner seg for pappa, begge av Vaular, og Vikje være i din verden, den tematisk løst beslektede hiten fra kompisen Store P.

Her setter han tradisjonelle hiphopverdier, og det subkulturelle, opp mot mer universelle verdier.

– Er det et moderne fenomen med slik tematikk i hiphop? Er det et særskilt norsk fenomen, eller noe vi finner i utlandet også?

– En ting man kan påpeke med Vaular, er at han representerer en sårhet som det ikke har vært rom for i rapen tidligere. Dette mener jeg riktignok speiler en internasjonal tendens. Den subkulturelle representasjonen er blitt svakere, og dette innebærer en vending mot subjektet fremfor kollektivet.

– Det du kan finne paralleller til i utlandet, er at de tradisjonelle idealene blir utfordret etterhvert som norsk rap utvikler seg. Og denne videreutviklingen innebærer disse overskridelsene som jeg ser på i oppgaven min.

Totusentallets stagnasjon
Når vi svinger inn på macern gjør vi det på ordentlig!
Rick Ross – BMF, Jaa9 & Onkl P remix (2010)

I avhandlingens konklusjon skriver Diesen at “så lenge hiphopen var en subkulturell motkultur, holdt det å være hiphoper for å innta en outsiderposisjon.” Nå kan man trygt si at hiphop og rap har blitt mainstream, også i Norge.

Videre konkluderes det med at artistene som er blitt analysert gjennom avhandlingen rebellerer mot hiphopkultur innenfra. Fra trønderrapperen Soinner og Lillehammer-duoen Jaa9 og Onkl Ps kritikk av, og lek med, typiske hiphopidealer, til bergenske Vaular og Store Ps sårbarhet og barndomstematikk.

– Hva blir det neste? Eller avhenger det av hva neste trekk er for hiphop i utlandet? Rebellerer de mot tropes fra amerikansk hiphop, eller norsk?

– Jeg tror det er begge deler: det rebelleres mot det generelle og det spesifikke samtidig. På det generelle planet vil jeg si at man forholder seg til en generell rap-tradisjon internasjonalt, og på det spesifikke planet til en slags særnorsk variant av denne.

Tidlige eksempler på norsk rap var en mer direkte adopsjon av musikk fra utlandet, mener Diesen.

– Slik jeg ser det, var den norske rapen veldig lenge veldig opptatt av å skille seg lite fra internasjonal tradisjon forøvrig.

– Men så er det noe som skjer i både norsk og internasjonal rap, på midten av 2000-tallet. Både formen og det lyriske stagnerer veldig, og man idoliserer et golden age of hiphop-ideal. Reaksjonen som følger dette er det jeg er opptatt av. Den både forhandler med, og og forandrer, det hiphop-idealet som opprinnelig ble adoptert inn i den lokale varianten.

En fullstendig ny situasjon
Eg vil bare leve mitt liv. (…) Radioen sier meg ingenting om mitt liv.
– Lars Vaular i Det ordner seg for pappa (2015) og Lovløs (2009).

Personlig må jeg innrømme at jeg dessverre alltid har slitt med å relatere meg til raplyrikken i USA. Jeg kan sette pris på det musikalske i både Kendrick Lamar og Lars Vaular, men synes førstnevnte “sier meg ingenting om mitt liv”.

– Jeg er enig i det du sier. Og allerede på det tidlige 2000-tallet hadde vi noen vesentlige lokale navn som skilte norsk rap fra amerikansk rap og amerikansk virkelighet på ganske distinkt vis, men disse var nok ennå så sterkt knyttet til den subkulturelle representasjonen at det ble opplevd som omtrent likt, argumenterer Diesen.

Det er ikke lenger tilfelle, mener han.

– Det er ektheten og den tradisjonsorienterte tilnærmingen som man har brutt fullstendig ut av nå. Og denne nye bølgen representerer slik i mye større grad både det personlige og det universelle, fremfor det subkulturelle. Og da blir det jo nettopp enklere å relatere seg til for flere lyttere. Dessuten blir det mer interessant, mer relevant og mer variert.

Publisert:

Del: