Jørgen Langdalen hadde gjemt en joker mellom sidene da han ga ut sin rapport Musikkliv og Musikkpolitikk nylig: Begrepet “ensemble” som inntil nå har vært assosiert med jazz, samtids-, klassisk- og verdensmusikk, bruker Langedalen om alle sjangre, også pop og rockband. I utredningen, som har fått ros fra et nærmest samlet musikkmiljø, går han også inn for å vurdere musikk ut i fra profesjonalitet, i stedet for det gamle begrepet “kunstnerisk kvalitet”.

Norsk kulturråd (logo)

“Denne boken klarer opp i det som var diffust i Populærmusikken i Kulurpolitikken”, har undertegnede fått høre fra minst åtte forskjellige hold – og ikke bare fra pop- og rock-leire. For om de ovennevnte endringene kan virke trivielle ved første øyekast, kan de legge viktige føringer på hvordan politikere, lobbyister og ikke minst kulturrådet stiller seg til de ulike musikkgenres status her på berget. Pop og rockeband vil, hvis denne rapporten blir tatt til følge, kunne søke på de samme støtteordningene som tidligere var ansett forbeholdt de “kunstnerisk høyverdige” genrene.

Mens kunstnerisk kvalitet er et begrep som ofte er forbeholdt “høykulturen”, gir begrepet “profesjonalitet” likere forutsetninger. Eller som Langdalen sier det på side 21: “Den kunstneriske kvaliteten er det nærmeste vi har kommet et kriterium for profesjonalitet. Den kunstneriske kvaliteten defineres ulikt fra genre til genre og fra miljø til miljø. Men innenfor hver enkelt felt er det ofte en stor grad av konsensus…med “profesjonelle ensembler” mener vi derfor kort sagt ensembler som for de relevante aktørene holder et høyt kvalitetsnivå.

Langdalen mener selv at han ikke har redefinert noen ting: – Jeg har heller tatt innover meg den fulle bredden av begrepet.

GramArt er blant organisasjonene som alt har satt seg inn i rapporten, og omtaler den som potensielt “revolusjonerende”. GramArt-styremedlem Bjørn Boge uttalte til Dagsavisens Øyvind Holen: – Rapporten tar jo et kraftig oppgjør med politikken som har vært, og peker ut en ny retning for fremtiden. Vi vil helt sikkert gå videre med dette, og vil bare få takke Kulturrådet for kruttet.

I et senere innlegg til Ballade skriver han: GramArt vil oppfordre til en saklig og faktabasert debatt basert på forskningsresultater og analyser. Kun på denne måten kan man dreie politikken i en retning som speiler virkeligheten, og ikke opprettholde skiller som kun er basert på foreldet retorikk.

Langdalen presiserer at han ikke har ment at det må gå mer penger fra statskassen til pop og rock, men at han samtidig håper at utøvere fra disse genrene kommer til å få nytte av rapporten:

— Jeg har fått mange hyggelige tilbakemeldinger fra rockemiljøet, som synes det er positivt at boken er utformet i et ikke diskriminerende språk som også inkluderer dem. Selv kan jeg bare håpe at jeg her bidratt til gjenkjennelse, og at de som bør vite noe om de kulturpolitiske ordningene i musikken kan finne nyttig informasjon. På kulturrådets hjemmesider ligger også en samling av de over 80 tabellene som presenteres i boken, der de aller fleste statlige tilskudd i 2001 er nevnt med navn, antall kroner, og hvem som fikk støtten. På denne måten kan de som er interesserte gå inn og finne ut om det enkelte tilskudd er noe de selv kan kvalifisere for.

Selv om Langdalen stort sett er fornøyd med rapporten, påpeker han at den har viktige begrensninger:

— Som alltid er det vanskelig å oppnå både tilfredsstillende dybde og bredde – i dette tilfellet valgte jeg det siste. Sånn sett skulle jeg gjerne hatt mer statistisk underlag. Dessverre finnes det forsvinnende lite bakgrunnsmateriale til bruk i en slik rapport. Fordi ensemblene er så forskjellige har det også vært vanskelig å finne spørsmål som var allmenngyldige nok til at det kunne forsvare de høye kostnadene det ville innebære å bestille egen statistikk.

De som har signalisert mest misnøye med utredningen, er kormiljøet, som er skuffet over at de bare ble tildelt en skarve side av totalt 319 i boken.

— Jeg forstår at de er frustrerte, og er enig i at det må skje en satsing på kor, med friske penger. Samtidig har musikkpolitikken i Norge generelt vært preget av skippertak, uttaleleser som “det er på tide med et krafttak for….”, er betegnende. Så nedsetter man en komité, og setter igang statlig entreprenørvirksomhet for å skape noe. Jeg tror dette er å begynne i feil ende.

Langdalen henviser med dette blant annet til lokaliseringsdebatten som har eksistert i kjølvannet av planene om et nasjonalt kor. Alle var enige om at et slikt kor hadde vært av det gode, men hvor skulle man legge det til? Oslo? Bergen? Trondheim? – eller kanskje en av de mindre byene? Der strandet hele debatten.

— Jeg mener det er feil å opprette eller nedsette slike kulturinstitusjoner rundtom. Jeg tror det er langt sunnere og mer ansporende om staten kommer inn reaktivt.

For på den måten å slå ut hele lokaliseringsdebatten, og heller belønne de som gjør noe aktivt?

— Nettopp. Det var en tid da musikklivet trengte at staten gikk in som entreprenør i nye tiltak, men slik er det ikke lenger. Hvis man i stedet kan gå inn å støtte livskraftige kor igjennom målrettet bruk av ulike tilskuddsordninger – generell ensemblestøtte, reisestøtte, aspirantstøtte, platesinspillingsstøtte og så videre – kan man løfte ett eller flere ensembler over profesjonaliseringsterskelen, sier Langdalen.

Publisert:

Del: