Linda Vidala spiller etter noen egne hip-hop-regler.

– Det er mange som har vanskeligheter for å tro det var meg som laget Bængshot, sier sanger, låtskriver og produsent Linda Vidala.

Vi er et stykke ut i en samtale som skulle handle om stedstilhørighet og autensitetskrav i norsk hip-hop. Forestillingen «Blokk til blokk» har gått noen uker på Det norske teatret. Der ble musikkuttrykket, og kulturen det går inn i, behørig plassert i drabantbydelene i Oslo Øst.

Vidala kommer fra den andre siden, fra Bærum. Hun er i tillegg en av ikke for mange damer som har markert seg innen sjangeren de siste årene. Ballade møter henne passende nok på Litteraturhuset, like ved Slottsparken i Oslo, for blant annet å snakke om hva hennes bakgrunn har å si for hip-hopen hun spiller og om hun kjenner seg igjen i teaterstykkeuttrykket.

– Jeg føler at jeg ikke trenger å spille etter deres hiphopregler. Jeg spiller etter egne regler.

– For det er et sett med regler?

– Ja. Det er jo kanskje det. Jeg har jo aldri vært så inne i disse spillereglene. Men det er klart at det er noen regler gutta følger. Men det var også kanskje enda viktigere for de eldre gutta. Og det er nok uansett litt viktigere når man er kar.

– Jeg forholder meg ikke til det, annet enn jeg tar i litt ekstra noen ganger. Du må gjøre det, særlig som jente, for å bli sett. Men sånn er jo også hele hiphopkulturen. Du skal flekse litt.

Og flekse gjorde hun altså med Bængshot. Låten, som hun laget sammen med King Skurk One, ble Spellemannsnominert i kategorien Årets låt, den toppet strømmelister, var a-listet på P3 og ble behørig omtalt og til dels kritisert gjennom fjorsommeren for sin ordbruk. Etter at vi møttes har hun sluppet singelen Fjernlys, co-skrevet med en svensk stjerneprodusent.

Mot sommeren kommer en låt til, som hun forteller at hun har gjort sammen med en venninne, og til høsten helst et album.

– Hva er det med hip-hopen som tiltrekker deg?

– Jeg har alltid vært veldig glad i rytmer. Jeg er gammel trommis. Det var sånn det startet, med trommer. Jeg liker beats. I 13 års alderen begynte jeg å høre på Eminem, Outkast og Kayne West og syntes det var veldig kult. En beat i hip-hop er jo gjerne en grunnrytme, og så legger du samples eller andre instrumenter på. Det var hele sjangeren og lyden av hiphop, og kanskje det at de var litt lovløse som tiltrakk meg. Det var lov å si fra, lov å være mot ting, være rampete og fri.

– Det ble en slags pønk. Før hiphop var jeg en supergrønsjdame og hørte på Nirvana, jeg spilte i rockeband, gikk med naglebelte. Men jeg føler alltid at de uttrykkene går litt hånd i hånd. De er ikke så langt i fra hverandre selv om musikken er veldig forskjellig.

– Men trommis, det er ikke så mange damer som velger det instrumentet?

– Nei. Jeg ble tvunget til å gå i korps av faren min. Han spilte trompet da han var liten. Han sa: Du skal gå i korps, men du skal få velge hvilket instrument. Da gikk vi en 17. mai i skolegården for å se korpset spille. Der så jeg en dritflink jente som tromma og var helt rå. Hun spilte på kantene av tromma og gjorde mye ut av dette å spille på en skarptromme. Da ble jeg helt: Jeg skal spille trommer.

– Det er kjempekult i dag. For hun jenta jeg så spille da, er Sol Heilo, fra Katzenjammer. Vi møttes på Trondheim Calling i begynnelsen av februar og snakket om det. Det er gøy at en dame jeg så i skolegården da jeg var liten, og tenkte hun var flink, hun ser jeg opp til; Og så driver begge med det samme i dag. I hver vår sjanger. Sånt er veldig kult.

– Enn produsent, det er jo egentlig samme historie med få damer…

– Når man spiller trommer i korps så må man sitte mye og vente på de andre instrumentene. Da hører du jo forskjellige grupperinger inn i et musikkstykke. Det var sånn jeg følte beatforståelsen kom til. Jeg hørte alle deler av en låt. Og så har jeg har alltid holdt på med det. Jeg har hatt keyboard der jeg kan legge på forskjellige rytmer, justere tempo, og forskjellige ting. Det har utviklet seg.

– Jeg hadde også båndopptaker da jeg var liten med mikrofon og to kasettspillere. Jeg kunne klippe og lage egne ting. Jeg har alltid vært veldig teknisk anlagt og liker å nerde med ting. Det tror jeg man må være for å trives med å lage beats. Man sitter veldig mange timer i studio, og du blir jo blind til slutt. Det er krevende arbeid.

Linda Vidala Foto: Per Heimly

Det er heller ikke bare som kvinne hun representerer et mindretall i hip-hopen. Vidala har thailandsk mor og norsk-russisk far. Det er, som hun sier selv, mange med ulik bakgrunn i denne delen av musikkbransjen, men det er få asiater.

– Min bakgrunn er absolutt en fordel. Og jeg har ikke blitt behandlet noe annerledes, kanskje siden snakker jeg flytende norsk. Det er også bare en fordel generelt at man har erfaring fra forskjellige kulturer. Man får et litt annet syn på ting hvis man har hatt muligheten til å se flere sider av verden.

Popstjernedrømmen
Selv om fjoråret bød på det store gjennombruddet har musikken vært med henne lenge. Først altså korpset, som ungdom skulle hun tilbringe timevis, eller døgn i studio til relativt kjente hip-hop-produsenter, møte opp på alle de riktige festene og utestedene, for å få nettverket. Det er denne tiden hun tilskriver sin tilgang til hip-hop-miljøet på den måten hun har det i dag. Hun hang rundt, og gav seg ikke. Hun ville bli musiker, eller artist, eller drive eget selskap og gi ut andres musikk. Det siste har hun gått bort fra, men resten er der. Fra hun gav ut sin første singel så langt tilbake som i 2012. Det var imidlertid langt fra hip-hopen. Det var en ren poplåt, på engelsk.

– Hva skjedde med popen?

– Jeg forsøkte å være popstjerne. Jeg ville nå ut til hele verden. Men så hang jeg jo bare i studio med musikere som stort sett drev med hiphop. Jeg skjønte etter hvert at det der med pop bare ikke var meg. Det er kanskje her Bærum kommer inn; det å være snill pike, høre på de voksne, ikke si nei. Det jeg følte med hiphopen, det var et fristed hvor jeg kunne blåse ut alt. Ikke tenke på konsekvensene, fordi det er musikk. Og også tørre å gå i den litt sassy, in-your-face rollen.

Det jeg følte med hiphopen, det var et fristed hvor jeg kunne blåse ut alt.

Poprollen opplevde hun som noe annet. Og om det ikke helt var et brudd med hele uttrykket, så endret hun retning etter en periode med videoinnspilling til nevnte popmateriale. Hun ordnet det meste selv, fikk tatt bilder, og skulle stille for filming i det hun kaller stæsja kjoler og høye hæler.

– Jeg tenkte: Hva er det jeg prøver på her? Jeg går jo ikke i høye hæler til vanlig. Nå gir jeg litt mer faen, og så er jeg meg selv. Jeg ga jo også litt opp jaget etter å bli noe når jeg bestemte meg for at kanskje det ikke er engelsk jeg skal gjøre, kanskje det er norsk — og jeg skal rappe og gjøre den greia der. Jeg har bedre ordforråd på norsk. En av tingene jeg måtte jobbe med i studio var uttalen på engelsk, og jeg syntes det det ble litt slitsomt til slutt. Hvorfor skulle jeg jobbe med denne uttalen, når jeg kan uttale det helt fint på norsk, hvor jeg har flere ord?

Les også: Urban Ungdom

– Jeg sluttet å legge så mye i ting, og fokuserte på musikken, bare gjøre det jeg skulle gjøre og kose meg med det. I stedet for å stresse. Da skjedde det jo bare plutselig.

Det som faktisk skjedd var at låten EMMA fikk oppmerksomhet av majorselskap. Både Universal og Warner kom med tilbud. Nå har hun en lisensavtale med førstnevnte.

– Hvordan jobber du ut en låt?

– Jeg mekker som regel beaten først, og starter med trommene. Jeg har egentlig aldri noen særlig plan for hva jeg skal lage. Det tar jeg etter at jeg har satt meg ned og kjenner etter på hvilket humør jeg er i, og spør meg: Har jeg lyst til å lage en låt som går fort, eller en låt som går sakte. Jeg kommer jo til å sitte å jobbe med den en del timer på kvelden.

– Så legger jeg på mer, lag for lag. Jeg drøsser egentlig på til jeg har mange, mange lag. Etter det pleier refrenget å komme, og har jeg det ganske kjapt, så arrangerer jeg opp låta. Har jeg ikke det så lar jeg kanskje låta ligge, og begynner å lage en ny beat.

Linda Vidala Foto: Stine Raastad

Inspirasjonen til tekstene finner hun i eget og andres liv. Og så spriter hun dem opp med litt humor, og i blant drøye referanser, for rett og slett å sjokkere.

– Jeg synes det er viktig at folk ikke tar livet så høytidelig. Jeg liker å sjokkere litt. Jeg synes det er gøy å skrive ting som er sånn her: ”hæ, sa hun det”, hihihi. Det synes jeg er kjempegøy. Det er også sånn når jeg står i studio. Kan jeg si det? Ja, jeg kan si det. Og så gjør jeg det bare.

– Du er mye i studio, hvor viktig er det?

– Jeg produserer og skriver låtene. Da er det veldig viktig, og det er viktig å gjøre det selv når du føler deg demotivert, eller at du ikke får til noen ting. Det å fortsatt sette seg ned, å gjøre noe uansett. Bare du gjør noe, så vil det komme et eller annet.

– Nå for eksempel har jeg hatt en periode der jeg har følt at jeg lager litt kjedelige beats som høres litt like ut. Jeg får mange sånne selvdestruktive tanker. Men jeg setter meg ned, og får jeg ikke noe nytt til, så går jeg inn i en gammel beat jeg har holdt på med før, og prøver å høre hva jeg kan jeg fikse på den. Det er veldig typisk kunstnere å i blant føle at man er udugelig og ikke kan noe… Så må man nullstille seg, og huske at man er faktisk ganske heldig som får drive med det man driver med.

Bena på jorda
Det hun driver med er i tillegg til musikken å drifte eget selskap. Hun kaller det en 360-jobb, der hun gjør det aller meste selv, fra hjemmestudioarbeid til fordeling av avregnede rettigheter til co-låtskrivere. I fjor fikk hun statens kunstnerstipend for å kunne jobbe kreativt på heltid, og hun håper på mer.

– Egentlig er jeg veldig glad for at suksessen ikke kom tidligere. Det hadde nok vært litt enklere å påvirke meg, og jeg ville nok kjørt meg selv litt mer. Nå er det enklere å slappe av. Det er det viktigste. Særlig at det ikke skal gå deg til hodet, men ha bena plantet på jorda.

– Det her er en låt som har gått bra. Men det er fortsatt bare én låt. Det er ikke ferdig. Du må fortsatt vise at du har noe. Det er veldig sunt, det å fortsette, etter at du har vist at du har klart det.

Publisert:

Del: