Musikken spiller en viktig rolle når Nobels Fredssenter forteller den fascinerende historien om borgerrettighetskampen i USA fra Rosa Parks og Martin Luther King, jr.

Av Carl Kristian Johansen

”It’s been a long long time coming, but I know a change is gonna come, oh yes it will”, sang Sam Cooke i 1964.

I Chicagos Grant Park, i 2008, da Barack Obama møtte folket i sin hjemby etter valgseieren, erklærte han: ”It’s been a long time coming, but tonight, because of what we did on this day, in this election, at this defining moment, change has come to America.”

Det er åpent for tolkning om Obamas formulering er en respons på Cooks spådom, på samme måte som det er åpent om forandring virkelig kommer til USA med Barack Obama som president. Men Obama-kampanjens bevisste bruk av populærmusikk i forskjellige faser av valgkampen er så tydelig at man ikke kan avfeie Cook-linken som en tilfeldighet.

Fotoutstillingen i Nobels Fredssenter på Vestbanen i Oslo, med navnet Fra King til Obama, tar for seg tidsepoken som starter med Martin Luther King, jr og ender med Obamas innsettelse. Utstillingen starter med Rosa Parks, den svarte kvinnen som i 1955 nektet å oppgi sitt sete på bussen til en hvit mann, og ble arrestert for det. Dette utløste en bussboikott som varte i over ett år og ledet til en serie hendelser og mønstringer som har preget og endret USA. Det var King som var talsmann for boikotten i Montgomery, Alabama, og han ledet bevegelsen fram til han ble skutt i 1968.

Fra Montgomery ledes publikum videre gjennom borgerrettighetskampen via fotografier av avgjørende øyeblikk og konfrontasjoner, gjennom film og lyd, primært som taler. Ole Moen, historiker med USA som spesialfelt, har forfattet tekstene som ledsager bildene og til sammen får vi et riss av utviklingen fra 1955 og fram til i dag.

Nobels Fredssenter har originalt nok tatt på alvor den nære sammenhengen mellom den store folkebevegelsen som borgerrettighetskampen er og har vært, og lydsporet til den. Det er rigget til lyttestasjoner flere steder i utstillingslokalet, og det finnes også en egen øy der publikum kan fordype seg i musikken som har ledsaget borgerrettighetskampen.

Allan Lewis’ ”Strange Fruit”, gjort kjent av Billie Holiday på plate i 1939, er kanskje den mest betydningsfulle av sangene som ledsaget USAs antirasistiske kamp i konfrontasjon med Ku Klux Klan-terror og segregerings hard-linere fra ”the deep south”. “Strange Fruit” er selvsagt mulig å lytte til på utstillingen, og vi kan også finne protestgospelsangen ”We Shall Overcome” i Joan Baez-tapning og Mahalia Jacksons ”Precious Lord, Take My Hand” skrevet av Thomas Andrew Dorsey, begge helt sentrale sanger i den King-ledede, Gandhi-inspirerte anti-vold bevegelsen.

De ledsagende tekstene er forfattet av Audun Molde, og Molde tar hovedsakelig for seg Obama. Han skriver om Chicago som sentral musikkby for sjangere som jazz, blues, gospel og house, og Molde hevder at Obama i motsetning til mange politikere er genuint interessert i musikk. Måten Obamas interesse ble synlig på i valgkampen kan kanskje gi Molde rett i det. Det er ikke mange amerikanske presidentkandidater som har latt seg intervjue av Rolling Stone Magazine.

Molde skriver videre at Obama hadde et svært bevisst forhold til hvilken musikk som ble brukt for å profilere hans budskap. Obama liker jazzlegendene Charlie Parker, Miles Davis og John Coltrane, hans favorittartist er Stevie Wonder og annen old-school soul som Marvin Gaye og Temptations. Samtidig skriver Molde at Obama skapte et bånd til sine hvite velgere ved å flagge artister som Bruce Springsteen og Bob Dylan. Båndene ble knyttet andre veien også; Springsteen støttet kampanjen til Obama, og spilte inn ”We Shall Overcome” for sitt album We Shall Overcome: The Seeger Sessions i 2006.

Disse artistene er bevisst 60-tallets svart/hvit-problematikk i sin musikk på en raffinert og lite kontroversiell måte – helt i tråd med Obamas image og arven etter King. Obamas hiphop-smak går ikke lengre enn Jay-Z og Kanye West (for materiell og vulgær?), country & western er muligens forbeholdt forgjenger Bush etter iPod-lekkasjen i 2005 (som Joe Levy, sjefsredaktør i Rolling Stone, karakteriserte som “a little bit of taste for hard core and honky-tonk”). 60-tallsjazzens utslag i retning av ”black power”-bevegelsen og svart nasjonalisme, som ikke er vanskelig tilgjengelig om man graver dypere en Miles og Coltrane, er fraværende i multikulturalisten Barack Obamas offisielle smaksunivers (for kontroversielt?).

Fra King til Obama problematiserer ikke i hvilken grad Obamas smak er strømlinjeformet av omdømmeeksperter og ”spin doctors” for å passe til kampanjen han førte, men det er kanskje ikke oppgaven, eller intensjonen, til denne utstillingen som kaller en spade for en spade.

Moen/Molde skriver også om King og Obamas bruk av call and response og gjentakelse i sine taler, som er typisk for blues og afro-amerikansk musikk. Kings mantra ”I Have a Dream” er kanskje det 20. århundrets mest kjente tale. Obama tok patent på ”Change” og ”Yes, we can” i sin kampanje, og han var ikke minst i direkte dialog med publikum gjennom å spørre “Fired up?” og “Ready to go!” i sine taler.

King mottok Nobels fredspris i Oslo i 1964, og Obama er nominert i 2009. Et nytt musikalsk kapittel i den amerikanske borgerrettighetskampen kan få en interessant tvist om Obama vinner (han er ikke nevnt blant favorittene), fordi Nobelkomiteen har booket Toby Keith til Nobelkonserten. Keith støttet Bush og invasjonen av Irak, men har skiftet side og stilte for Obama i fjorårets kampanje. Vinneren annonseres førstkommende fredag.

Utstillingen står fram til 11. april 2010 i Nobels Fredssenter i Oslo.

Dette er listen over musikk man kan lytte til, og laste ned, på utstillingen:

— We Shall Overcome – Joan Baez
— This Land Is Your Land – Pete Seeger
— Let’s Dance – David Bowie
— This Little Light oif Mine – Sam Cooke
— A Change Is Gonna Come – Otis Redding
— Black Man – Stevie Wonder
— Dancing in the Street – Martha and the Vandellas
— Happy Birthday – Stevie Wonder
— Signed, Sealed, Delivered, I’m Yours – Stevie Wonder
— To be Young, Gifted and Black – Nina Simone
— What’s Going On – Marvin Gaye
— Blackbird – The Beatles
— The Times They Are A-Changing – Bob Dylan
— Blowin’ in the Wind – Bob Dylan
— Acknowledgement – John Coltrane
— City of Blinding Lights – U2
— The Rising – Bruce Springsteen
— Pride (In the Name of Love) – U2
— Respect – Aretha Franklin
— People Get Ready – The Impressions
— Precious Lord, Take My Hand – Mahalia Jackson
— Say It Loud – I’m Black and I*m Proud – James Brown
— Strange Fruit – Billie Holiday

Publisert:

Del: