Kim Myhr ønsket å bryte med den europeiske musikktradisjonen han er oppflasket med. Til det hentet han inspirasjon fra Australia og New York.

Kim Myhr_stående (Foto: Carl Kristian Johansen)

Av Carl Kristian Johansen

Da Kim Myhr fikk Jazzstipendet på 250.000 kroner under fjorårets Moldejazz ble det i begrunnelsen referert til hans arbeid med “kammer- og improvisasjonsmusikk som lever på et lavt lydnivå”. Snart skal resultatet av ett års arbeid, med et orkester han har satt sammen selv, eksponeres for publikum.

28 år gamle Myhr har tidligere fått dokumentert sine ferdigheter som komponist gjennom utgivelser med Kilombo (2004) og Spin Ensemble (2006). Men konsertene på sommerens jazzfest i Molde og Olavsfestdagene i Trondheim vil representere en foreløpig kulminasjon i Kim Myhrs komponistkarriere.

Den Berklee College of Music-utdannede komponisten og gitaristen har siden avsluttede studier i 2005 hatt bopel flere steder i Europa. Men det var i 2007, i Sydney, Australia, at Myhr fikk ørene opp for det han oppfattet som en ny tilnærming til improvisert musikk.

Denne hendelsen har ledet fram til et album som nylig er gitt ut på det lille kresne selskapet and/OAR. “Systems Realignment” er en duoplate med den australske saksofonisten og fløytisten Jim Denley, som har en gudfarlignende status i australsk improvisert musikk.

Det var en Denley-konsert i en bunker utenfor Sydney som åpnet Myhrs ører, og som innledet en ny retning i hans eget syn på improvisasjon.

— Det var en helt annen måte å spille på enn det jeg har hørt før, sier Myhr.

— Du kan si at Jim tok avstand fra en eurosentrisitet som dominerer og har dominert veldig mye av kunst- og musikkverdenen. Han har stilt spørsmålstegn ved hvorfor han skal lage den samme musikken som lages i Europa, og han har prøvd å finne en musikalsk identitet uavhengig av europeisk musikktradisjon. Han har vært veldig opptatt av rollen musikk har hatt gjennom årtusener og i aboriginersamfunnet i Australia, fortsetter Myhr.

Enkelte kritikere har framhevet de “lokale” elementene på “Systems Realignment”, og beskriver musikkens subtile og knapt hørbare nikk mot opprinnelige australske tradisjoner. Didgeridoo-lignende lyder og etterligninger av dyrelivet i den australske fauna trekkes også fram som del-elementer.

I motsetning til den ekspressive og utadvendte “Machine Gun”-improvisasjonsmusikken i tradisjonen etter den tyske saksofonisten Peter Brötzmann, er lydbildet på “Systems Realignment” tatt mange knepp ned, og føles på mange måter mer organisk, flytende og prosessorientert.

Myhr trekker selv paralleller fra idégrunnlaget bak “Systems Realignment” bakover i tid og til et annet vestlig kontinent, nemlig etterkrigstidens Nord-Amerika. Han nevner komponistene Morton Feldman og John Cage, og de abstrakte ekspresjonistiske malerne i New York-skolen, som Jackson Pollock og Mark Rothko.

– De definerte seg selv ut fra at de ikke ville male og lage musikk slik de gjorde det i Europa, hvor man har så vanvittig mange år med tradisjoner å forholde seg til.

— Jeg opplever den samme uavhengigheten i Australia i forhold til europeisk musikktradisjon. Jeg har studert klassisk komposisjon og er dermed skolert i europeisk musikktradisjon. Det er Jim også, men gestene, bevegelsene og lydene som kom ut fra måten han spilte på virket veldig naturlig og mindre akademisk enn det jeg hadde hørt før, sier Myhr.

En samtale med Myhr kan fort bli en samtale om Morton Feldman. I likhet med bunkerkonserten med Denley i 2007 representerer første gangen Myhr hørte Feldmans musikk (i 2004) et musikalsk vannskille for den unge musikeren.

— Feldman kom seg bort fra den typiske retorikken i europeisk klassisk musikk. Han jobbet med flate strukturer, og tok avstand fra typiske gester og det teatralske drama. Jeg får mer direkte kontakt med Feldmans musikk, og i lytteprosessen tenker jeg ikke på hans musikk i relasjon til annen musikk. Det vil i så fall være av sekundær interesse, sier Myhr.

Myhrs første møte med Feldman var etter lengre komposisjonsstudier, og universet ramlet litt sammen for Myhr.

— Jeg følte at jeg satt med veldig mye kunnskap som jeg ikke hadde bruk for. Kunnskap som jeg hadde lært noe av på et eller annet vis, men når det kom til at jeg skulle spille noe så var det kunnskap som jeg på en eller annen måte følte var overflødig. Jeg måtte kvitte meg med en del ballast.

— Så jeg gikk gjennom en periode i 2004 og 2005 der jeg nesten ikke spilte noen ting da jeg spilte konsert. Jeg brøt ned vokabularet mitt til det jeg hadde bruk for, og det var veldig få ting, sier Myhr, litt nølende.

— Jeg var veldig opptatt av å komme til kjernen i lyden, og var opptatt av enkle lyder og ikke så veldig komplekse lydbilder, fortsetter han.

Han beskriver den perioden som en smertefull, men viktig. Tittelen “Systems Realignment” spiller på Myhrs post-Feldman-prosess og Denleys tilpasning til naturen. Kanskje “Systems Realignment” kan kalles et kompromiss?

— Det skjedde veldig naturlig, sier Myhr om samarbeidet med Denley.

Myhr har gjort flere turneer i Europa med Jim Denley og flere står for tur. Utvidet med perkusjonist Ingar Zach utgjør Denley og Myhr tioen Mural, som til høsten kommer til å gjøre en konsert i Rothko Chapel i Houston, USA. Noen kjenner kanskje Feldmans komposisjon til ære for sin malervenn Mark Rothko og det økumeniske kapellet som bærer hans navn.

Men først står sommerens bestillingsverk for tur, et bestillingsverk som representerer en stor utfordring. Med 250.000 stipendkroner til rådighet har Myhr fått samlet 12 musikere han mener har utviklet en egen identitet på sitt instrument, blant dem finner vi Sidsel Endresen, Christian Wallumrød, Jim Denley, Ingar Zach og Eivind Lønning. Sammen utgjør de Myhrs versjon av Trondheim Jazzorkester.

— Jeg synes det ville vært veldig kunstig hvis jeg skulle presset et partitur på dem. Det viktige for meg er å få bruke dem på den måten de er best, og de må få ta sine egne valg. Utfordringen er å få deres valg, og deres identitet, til å passe inn kollektivt.

Myhr har skrevet fragmenter og figurer som han vil at orkesteret skal jobbe med, men er veldig bestemt på at de kollektive løsningene og mulighetene for spontan interaksjon skal sitte i førersetet.

— Det vil føre til at resultatet blir litt forskjellig hver gang, men forhåpentligvis vil det holde seg innenfor rammene jeg setter. Jeg prøver ikke å binde noen fast, men grunnideene er så tydelige at folk skal skjønne hvordan de skal spille, sier Myhr.

Myhr foretrekker å komponere i direkte kontakt med musikerne som i stor grad er med på å forme musikken.

— Jeg trives ikke helt med den cerebrale måten å gjøre det på, sier Myhr og peker på sitt eget hode, jeg er ikke opptatt av å ha en visuell representasjon av musikken i form av et partitur. Hvis jeg kan slippe det, og kan lage musikk der jeg kan forholde meg direkte til lyden, er det den beste måten å jobbe på for meg, sier Myhr.

Kan du gi en karakteristikk av musikken vi kommer til å høre med Trondheim Jazzorkester i sommer?

— Det er hva slags opplevelse folk har av musikken som teller. Hvis de kan få en direkte opplevelse og at assosiasjonen deres ikke går til annen type musikk, men direkte til dem som mennesker, blir jeg veldig fornøyd, avslutter Kim Myhr.

Kim Myhr og Jim Denley kan oppleves på Kongsberg Jazzfestival i sommer, under paraplyen sic! Besøk Myhr på denne siden.

Publisert:

Del: