I kveld spiller Ralph Myerz and the Jack Herren Band i Texas, på den store, amerikanske Bransjefesten South by Southwest. Neste måned starter de Norgesturnéen, for så å sette kursen mot Europa. I denne siste delen av intervjuet snakker bandet om viktigheten av å kunne improvisere, elektronika-genren, og innspillingen i Abbey Road Studios.

Ralph Myerz and the Jack Herren Band (scooter) 2003

Av Knut Steen

Ettersom en genre blir mer vanlig, har den en tendens til dele seg opp i mer eller mindre forståelige subgenre. Har elektronikaen i Norge kommet til denne skilleveien, eller er den enda for ung?

— Denne musikken ble veldig raskt populær, for to år siden var det nesten ingen andre enn DJer og klubbfolk som visste hva det var, sier sjefen sjøl, Ralph Myerz, eller “Ralfæn” (uttales med skarre-“r” og lang “æ”- red.), som de andre i bandet kaller ham. Ralfæn har akkurat blitt far, og kommer rett fra et annet intervju.

— Jeg tror ikke mannen i gata vet hva som er hva innenfor elektronika, men det kommer sikkert, mener både Ralfæn og Thomas. Spørsmålet er om de er noe flinkere selv – for på spørsmål om hvilen subgenre de tilhører, blir det ganske tyst.

Noen beskrev musikken deres som “groovy dub/cinematic sounds”…

— Det høres fint ut, spesielt hvis du dropper “Groovy”, det får være grenser for hvor trend-cheesy man skal være. For de som ikke kjenner genren så godt, pleier vi bare å si at vi spiller elektronisk musikk med et organisk sound, som ofte blir improvisert frem.

Øver på ramme alvor
At Ralph Myerz and the Jack Herren Band begynte som et sterkt improvisasjonsbasert liveorkester, bør de fleste ha fått med seg – men hvor mye er planlagt når bandet går på scenen i dag?

— Jeg burde sikkert ikke si dette, men vi har ikke øvd mer enn tre ganger, sier Ralfæn.

— Sånn sett blir det mye improvisasjon, samtidig som det er blodig alvor når vi først plukker opp instrumentene. Men etter at vi slapp “Nikita” på singel, vokste interessen for musikken, og folk ble interesserte i å høre låter, noe de kan høre på hjemme også.

— Men det betyr ikke at vi ikke har rom for improvisasjon på scenen, hvis noen har lyst til å dra en trommesolo som bare ikke tar slutt, er det ingen som blir sure, sier Thomas, og begynner å fortelle om fjorårets Roskilde-konsert:

— Vi hadde med Mads Berven bass og gitar, men han hadde ikke øvd med oss i det hele tatt før konserten. Det er liksom testen vår – kan du spille godt på Roskilde uten å ha øvd, da er du inne.

Elektrokræsj
— Vi fikk faktisk ganske god kritikk for den konserten, selv om elektronikken plutselig skar seg, og trommene måtte gjøre jobben til den fungerte igjen – så du kan godt si at improvisasjonen er et viktig element for bandet, sier Ralfæn, før han unnskylder seg og går til neste intervju.

Det har ikke manglet på samarbeidstilbud for det populære bandet. De mottar stadig forespørsler, og har så langt remixet låter for Felix the Housecat og de mindre kjente Madredeus. Bandmeldlemmene har etter eget sigende flere prosjekter på gang, men det vil de ikke snakke om – enda.

Retroporno og retroteip
De vil mye heller snakke om inspirasjonen bak det musikalske uttrykket som gjør Ralph Myerz and the Jack Herren Band lette å kjenne igjen – for her er det mye 70-talls kitsh:

— Navnet kommer fra puppefilm-legenden Russ Meyers, som var Erlend “Ralfæn” Sellevolls DJ-pseudonym, så da kunne vi andre like godt ta navnet til Meyers’ kameramann, sier Thomas.

Ellers er det litt Startsky & Hutch, litt retroporno…

— Å ja, mer porno enn Startsky & Hutch, men vi er veldig inspirerte av hele 70-talls feelingen, sier Tarjei, som får nikkende samtykke av Thomas:

— Vi starta ikke akkurat dette bandet for å spille folkemusikk, og vi har alltid vært åpne for lyd fra 70-tallet. Derfor har vi også brukt mange gamle synther og gammel type teip da vi mastret albumet i Abbey Road Studios.

— Denne plata ble laget på gammelt utstyr og mikset av gamle gutter, forteller Tarjei, som godt husker reaksjonen til lydmannen da “jyplingene fra Norge” kom trekkende:

— Han hadde stilt inn alle knotter og instrumenter på “fin og ren lyd”, så da vi fortalte ham at vi ville bruke “de gamle greiene” og ha en autentisk analog 70-talls lyd, ble han over seg av glede. Derfra gikk det meste knirkefritt, han viste oss til og med rundt på hele området, mens han kvitret om alle berømthetene som hadde vært innom.

Moby-faktoren
Ralph Myerz and the Jack Herren Band her blitt vant til at veien foran dem blir til mens de går, og til tross for at de for tiden lydlegger åpningsekvensen på den amerikanske situasjonskomedien “Dharma & Greg”, har de ingen planer om å gå til filmen med sine “cinematic sounds”.

Vi har ikke tenkt på filmmusikk i det hele tatt, men kommer det et godt tilbud – hvem vet? Ellers er vi ikke særlig bekymret for å ende opp som “det derre Dharma & Greg-bandet” – se bare på Moby, musikken hans har vært lisensiert ut til en hel masse rart, uten at han har tapt verken kred, fans eller penger på det. Jeg tror “Dharma & Greg” kommer til å øke gjenkjennelsesfaktoren vår på en positiv måte, mener Thomas.

Noe som sikkert kan komme godt med – bandet skal nemlig tilbringe mesteparten av våren og sommeren i nok en nightliner.

Bergen best
— I mars skal vi spille litt i Norge, før vi drar til Texas og SXSW på den 14. Etter det kommer vi tilbake, og turnerer resten av Norge til begynnelsen av mai. Etter det skal vi fortsette utenlandsturneringen, sannsynligvis England, og før eller siden USA – men det er det litt deilig å ikke vite noe om, sier Thomas.

Men uansett hvor mye ros man får, og hvor mange utenlandske scener man skal stå på, forblir Bergen og miljøet rundt fremdeles viktig:

— Jeg har aldri mistet Bergensfølelsen, det må være verdens beste by, mener Tarjei, som snakker drømmende om kjæresten, rekkehus, labrador, stasjonsvogn og stakittgjerde. – Jeg gleder meg til å bli skikkelig satt, men det ligger nok litt frem i tid – enn så lenge går dette alt for bra til at noen kan sette på bremsene.

Fullstendig turnéliste for Ralph Myerz and the Jack Herren Band finner du her.

Publisert:

Del: