Kan frikjennelsen i Stairway to Heaven-saken være et tegn på at plagiatjusen er på vei opp av grøfta? Det må være lov å håpe, ikke minst på vegne av mer rimelige tyverianklager.

Illustrasjon: Wikimedia commons

Det var plagiatjurist man skulle vært. Om musikkbransjen vokser, i det minste i noen land, så er det fyll fyr i ymse krav om erstatning for gjenbruk av musikk.

Etterkrigstidens pophistorie er full av plagiatkrangler. Mange vil bli overrasket over hvor mange veldig kjente låter fra veldig kjente band som ligner veldig mye på tidligere låter.

Det er det som regel ingen grunn til verken å hisse seg opp over. Grensen for hva man regner som tyveri og hva man ser på som en naturlig videreutvikling av kunsten å lage musikk, tuftet på det som er gjort før, er ikke klart definert. Avgjørelsene er basert på skjønn. Om det overhodet kommer så langt som til en konflikt, handler det som regel om hvorvidt det er penger å hente.

Som musikken, utvikler rettspraksis seg. Og jo større inntekter det blir på toppen av pyramiden, desto mer er det å få ut av en seier i en plagiatsak.

Siste episode handler om alle heavy-balladers mor, låta Stairway to Heaven, med sitt ikoniske gitartema. Men vent nå litt, ligner ikke det veldig på… Jo, da, det ligner på både det ene og det andre. Saken, som for bare noe dager siden ble (foreløpig?) avsluttet i en rettssal i Los Angeles startet med en anklage om at nettopp denne gitarfiguren, som har vært gitt i lekse til nær sagt alle aspirerende gitarstudenter siden 70-årene, var stjålet fra instrumentallåta Taurus, skrevet av bandet Spirits gitarist Randy Wolfe i 1967.

Som ofte i slike saker brukte saksøkerens advokat mye tid på å forsøke å bevise at Jimmy Page og Robert Plant hadde hørt Taurus før de laget Stairway to Heaven. Avgjørelsen, at sistnevnte ikke var noe tyveri, setter forsøkene på å bevise dette kjennskapet i et interessant lys. For det var nettopp kjennskap til både Taurus, en annen låt fra 50-tallet og flere hundre år gammel musikkarv, som til slutt fikk juryen til å konkludere med den slags temaer ligner fordi de er en del av musikkarven.

Å stjele en bit er omtrent som å skjære en halvkilo av låret hans.

Autorparadigmet
Den underliggende ideologien bak mange plagiatsaker synes å være omtrent slik: et stykke musikk er et uttrykk for opphavsmannens sjel. Som sådan er den en bit av hans eller hennes sjel. Å stjele en bit er omtrent som å skjære en halvkilo av låret hans. Denne romantiske ideen har festet seg så til de grader at vi har vanskeligheter med å se den andre, og historisk sett mye viktigere, modellen for å forstå musikken: den er et språk.

Alternativt: den underliggende ideologien er at jus kan brukes til å få en bit av kontoen til noen som har gjort penger av popmusikk, men mer om det senere.

Nye verktøy
Den som går tilbake og graver litt i plagiathistorien vil finne noen virkelig opplagte eksempler på tyveri. En liste, som for eksempel den på Wikipedias engelskspråklige side om musikkplagiater, er spekket med eksempler på hele eller halve låter som noen bare har tatt med seg og gitt ut på nytt, under eget navn. Mange av historiene vitner dessuten om at det ble betraktet som gangbart i London eller Liverpool på 60-tallet å bruke svarte, amerikanske artisters blues- eller rock and roll-låter uten hensyn til opprinnelig opphav.

Nå har en blanding av teknologi, grådighet og kreativ jus flyttet de plagiatjuridiske merkesteinene til et sted de ikke burde stå. Flere og flere saker bunner i likheter som er funnet i halve takter av en melodi eller en liten bit av et bassriff.

Et godt, og ofte nevnt, eksempel stammer fra 2015 da Robin Thicke og Pharrell Williams ble dømt for å ha stjålet fra Marvin Gaye da de skrev “Blurred Lines”. Erstatningen endte til slutt på 5,3 millioner amerikanske dollar.

Dessuten er det noe nesten fint i det faktum at ikke bare en melodi, men også en trommegroove oppheves til åndsverk og dermed kan beskyttes av loven.

Jay Rosenthal sa etter saken til New York Times at “en gang var det melodi og tekst som lå til grunn for disse sakene, nå er det blitt mer uklart… Blurred Lines har åpnet døren for at rytme og “feeling” kan beskyttes”.

Både gjennomlysning og sammenligning av innspilt musikk er blitt mye lettere med moderne, elektroniske hjelpemidler. Som på alle andre felter i vår teknokratiske tid øker detaljnivået. Dessuten er det noe nesten fint i det faktum at ikke bare en melodi, men også en trommegroove oppheves til åndsverk og dermed kan beskyttes av loven.

På den andre siden truer plagiatjusen med å ødelegge musikken.

Opplagt, men uoppgjort
Fortsatt finnes det opplagte saker, og en av det siste tiårets er norsk. Den handler om den norske låta Circles, skrevet av to av medlemmene i bandet Fountainheads, og gitt ut i 2005. Den som googler den polske artisten Dodas låt “To jest To” vil raskt høre at det er samme låt.

Saken ble kjent da noen i Polen begynte å lure etter å ha oppdaget en japansk versjon av samme låt. Den japanske artisten Miz hadde, ærlig og redelig, kjøpt den av de rettmessige opphavsmennene, mens Doda kom i skade for å spille den inn uten klarering, etter å ha fått tillatelse fra en svensk produsent.

Etter hvert viste det seg at han slett ikke satt på rettighetene. Dodas selskap ga til slutt ut albumet hennes igjen uten To jest To. Alt så tilforlatelig og opplagt ut. Likevel, og til tross for at det ble lagt ned betydelige ressurser fra både opphavspersoner og Gramart i saken, kom det ikke mer ut enn fattige 10 000 kroner, som NCB fikk hentet ut som avregning.

Aller viktigst for låtskriver Ola-Per Ekblom var det imidlertid at tyveriet aldri ble direkte innrømmet. Overfor Ballade gir han i dag uttrykk for saken for hans del aldri fikk noen konklusjon til tross for pengene som kom via NCB. Den siste mailen Ekblom sendte om saken stammer fra 2013.

I det minste førte saken til at NOPA, Norsk Komponistforening, Musikernes Fellesorganisasjon, GramArt, Norsk Artistforbunddet og TONO i 2012 opprettet «Musikkbransjens rettshjelpsfond» for å kunne støtte rettighetshavere som må gå til rettslige eller utenomrettslige skritt for å stanse krenkelse av egne rettigheter.

Saken illustrerer at det ikke bare er vedkommende anklagen rettes mot som må ha penger for at det skal være lurt å reise plagiatanklager. Hvis saken føres mot størrelser som d’herrer Page og Plant kan “oppsiden” være stor, men risikoen likeså.

I 2009 sa advokat Jon Wessel-Aas til NRK at “Siden man innen musikk som i alle andre kunstformer drikker av samme kilde som forgjengerne, bør hvert nytt bidrag oppfattes som et uttrykk for en evig kjede av gjensidig inspirasjon. Det skal derfor svært mye til før en låt kan kalles et plagiat”.

Det lover dårlg for en fortsatt fri utvikling av popkunsten dersom stadig mindre generiske virkemidler skal få beskyttelse

Det er å håpe at han får rett, men de siste årenes trend innen plagiat-jusen går dessverre i retning av at mange saker vil være veldig mye mindre opplagte enn den nevnte Fountainheads-saken.

Det lover dårlg for en fortsatt fri utvikling av popkunsten dersom stadig mindre generiske virkemidler skal få beskyttelse.

Det som var
All kunst ligner. Popkunst ligner popkunst som var, Rock and roll ligner. Punk ligner Samtidskunstmusikken ligner. Og så videre. Kommunikasjon er kulturens drivstoff. Fra scenekanten og ut til publikum, og ikke minst fra det som var til det som blir. Når ligner noe så mye at det blir tyveri? Hvordan skille mellom tyveri og tilfeldighet? Det er ikke mulig å sette absolutte grenser for hvor mye noe skal ligne for at det skal være stjålet. Da blir det å dømme på basis av en blanding av sundt bondevett, et skolert øre, graden av troverdighet og ikke minst tidligere saker.

Alt ble litt lysere da Stairway to Heaven ble frikjent, men ta en kikk på avsnittet “Cases” her, og kjenn etter om du ikke blir litt dyster likevel.

Publisert:

Del: