DEBATT: – Det er et tankekors at Dagbladet som er så opptatt av at andre skal utfordre tradisjonene ikke selv kan ta et oppgjør med egne forstokkete holdninger, mener professor i folkemusikk Tellef Kvifte i denne kronikken. Han ser på Dagbladets mottagelse av Valkyrien Allstars’ siste plate. – Hvorfor er det så få anmeldelser av jazzutgivelser som starter med ”endelig noen som tør å utfordre jazzpolitiets normer for hva som er riktig jazz”, spør Kvifte.

Valkyrien Allstars_CDcover

Av Tellef Kvifte

Valkyrien Allstars har gjort den sjeldne bragd å trenge i gjennom i hovedstadsmedia med hardingfele og folkemusikk, og få sin debutplate anmeldt i hovedstadspressen, deriblant Dagbladet. Men heller ikke Valkyrien Allstars klarer å få Dagbladet til å avvike fra det som ser ut til å være en urgammel tradisjon i redaksjonell linje, nemlig å vinkle enhver omtale av folkemusikk i forhold til temaet ”endelig noen som tør”. Dette er en tradisjon som i hvert fall ikke Sven Ove Bakke har turt å utfordre i anmeldelsen 2. oktober. Anmeldelsen er i sin helhet bygget rundt ideen om de unge fryktløse som utfordrer ”tradisjonen”, og Bakke gjør et slags forsøk på å vise graden av fryktløshet ved å plassere Valkyrien Allstars et sted mellom Gåte som er ”spinnville” og Knut Buen som ikke er så ”kompromissløs”.

Det finnes selvsagt sure gubber i alle aldre i folkemusikkmiljøet. Spørsmålet er imidlertid om disse gubbene er viktigere å få frem i anmeldelser enn deres kolleger i jazzmiljøet eller blant såkalte seriøse musikere. Hvorfor er det så få anmeldelser av jazzutgivelser som starter med ”endelig noen som tør å utfordre jazzpolitiets normer for hva som er riktig jazz”? Det er mulig Dagbladet synes folkemusikkpolitiet er sterkere enn jazzpolitiet; min erfaring er heller motsatt. Men uansett hva man måtte mene om det, er det i lengden ganske kjedelig å ikke få andre perspektiver på musikken.

Til og med produksjonen klarer Bakke å få inn i det samme perspektivet – den er ”uærbødig”. Med det menes visst mangfold i uttrykksmidler (”åpner dørene både hit og dit”), antagelig underforstått at folkemusikere heller lukker dørene. Det kan sies mye godt om produksjonen, og Valkyrien Allstars har åpenbart fått god og profesjonell hjelp til mye i innspillingen. Men en produksjon som ikke tør å beholde noe av Valkyriens harpiks og råhet i felelyden er etter mine begreper ikke ”uærbødig” men heller ”engstelig”.

Et alternativt perspektiv for Dagbladet kunne jo i denne sammenhengen vært at “populærmusikk åpner seg gradvis for folkemusikken”. Nå ville ikke det vært noe særlig mer korrekt enn den vinkelen som er valgt (altså at “folkemusikken åpner seg gradvis”), for utvekslingen mellom genrene er like gammel som genrene selv. Man kunne kanskje minne om at det ikke var Edvard Grieg som oppsøkte Knut Dahle da Grieg laget sitt senere så berømte opus 72, som i stor grad er ren avskrift av feleslåttene slik Dahle spilte dem – det var Dahle som oppsøkte Grieg. Hvem åpner seg for hvem?

Det er et tankekors at Dagbladet som er så opptatt av at andre skal utfordre tradisjonene ikke selv kan ta et oppgjør med egne forstokkete holdninger. Eller handler det bare om at Dagbladet synes folkemusikk er så uvesentlig at man uten videre kan slippe løs anmeldere som ikke har et tilstrekkelig fagkunnskap i form av genrefortrolighet og genrehistorie til å skrive om noe annet enn sure gamle gubber?

På den annen side: Tatt i betraktning den minimale plass seriøs omtale av folkemusikk – artister, konserter, fonogrammer, arrangementer – i Dagbladet, er det selvsagt fint at Valkyrien Allstars i det hele tatt anmeldes og omtales. Om dette er et tegn på at Dagbladet gradvis åpner seg for folkemusikken er det jo glimrende. Derfor er det synd at avisas musikkredaksjon gikk glipp av så vel årets Landskappleik som årets Folkelarm, som til sammen ville gitt avisa et crash-course i bredden i artister, publikum og stiluttrykk som preger dagens norske folkemusikkscene. Da ville de kanskje også oppdaget noe av det profilerte svenske konsertarrangører og musikere ga uttrykk for under det sistnevnte arrangementet, nemlig at det norske miljøet i dag er betydelig mer vitalt og nyskapende enn det svenske, som har vært internasjonalt ledende i så måte i mange år. Og det hadde vel vært en mye morsommere vinkel enn den mulige fortvilelsen for disse “strenge tradisjonalistene” som Dagbladet ser ut til å ha så god kontakt med?

Tellef Kvifte er professor i folkemusikk ved institutt for musikkvitenskap ved Universitet i Oslo.

Dette innlegget er hentet fra siste utgave av Spelemannsbladet, og gjengitt med deres og forfatterens velvillig tillatelse. Les mer om Spelemannsbladet her.

Publisert:

Del: