Første helg med Ultima 2002 bød på en rekke til dels svært forskjellige konserter og tildragelser, som til sammen understreker den store verdien til festivalen. Og det er selvsagt et kvalitetstegn ved en hver festival at man hele tiden må velge bort potensielt sterke opplevelser.

Ultimalogo 2002

Ultima 2002 byr på en ganske så tettpakket perlerad av slike opplevelser. Sent fredag kveld tok Ballade turen innom det ennå ikke ferdigstilte Parkteatret på Olaf Ryes Plass, som skal fungere som festivalens “late night”-scene. Her fremførte SISU og POING to kryssklippede avdelinger, der SISU la mest vekt på det performanceaktige, og lot lyden av ild og vann danne en ganske så trolsk og naturnær innledning, der en hvitkledd Hild Sofie Tafjord gjorde en meget vakker gjesteopptreden på konkylie i John Cages “Inlets” fra 1977. POING fremførte verker av Áki Ásgeirsson, Seung-Ah Oh og Jexper Holmen, og viste seg nok en gang som svært dyktige musikere, som denne gangen kan hende la litt vel mye vekt på insider-aktige pussigheter i fremføringen. Det absurd lange pausestikket i Bendik Hagerups “Le Regard de Orphee” ble i beste fall bare en pastisj på en provokasjon, mens de nokså provisoriske forholdene, med bråk fra baren og til tider fullt hørlige samtaler fra den dårlig skjermede foyeren, dessverre var med på å bryte ned noe av magien som SISU hadde lyktes med å bygge opp. Parkteatret bør likevel ha et stort potensial, og fungerte f.eks. utmerket som en setting for POINGs avsluttende fremføring av Raymond Ingar Berges humoristiske “Reproduction of Beethoven’s 5th Symphony, 1st Movement, Allegro con brio”.

Også Kulturkirken Jakob lørdag kveld med Ensemble Alter Ego var noe preget av forstyrrende lyd utenfra, særlig under det vâre, natur-mystiske og svært elegiske stykket “La perfezione di uno spirito sottile” for sopran og fløyte. I annen avdeling ga Alter Ego oss musisering på meget høyt internasjonalt plan – der musikalske hviskener og pregnante pauser brått ga etter for flerrende eksplosjoner. “Jeg prøver å knekke overflaten til en hver sikkerhet”, har festivalkomponist Sciarrini uttalt, og understreket selv det nakent konsentrerte ved forestilingen ved en enkel, men svært effektiv lyssetting.

Søndag satte Ballade-medarbeideren av til fire Ultima-innslag, vel vitende om at man bare de foregående to dagene alt hadde gått glipp av formodede høydepunkt som “Tsalal” med Verdensteatret, Bit 20 Ensemble og Berit Opheim, 242. Pilots og Kreutzer Kommando, samt de japanske støymusikerne på Blå. I Oslo Konserthus ga Beijing Opera både en familieforestilling og en full opera-oppsetting denne dagen, der barneforestillingen var overraskende lite besøkt, men særlig “Der tre veier møtes” bød på akrobatikk av høy klasse, noe som åpenbart gledet den yngre generasjonen. Under hovedforestillingen “Farvel, min konkubine” ble det igjen et fascinerende møte med fargerike kostymer, stilisert scenografi, samt innslag av så vel dans som kampsport – og en definitivt fremmedartet musikk, som i høy grad er dramatisk-perkussivt drevet. Det ble alt i alt et feiende flott møte med en gammel tradisjon, som Ultima skal ha mye ære for å ha bragt til landet for første gang på 20 år.

I mellom de to forestillingene var det akkurat passe tid til å fordype seg i Stenersenmuseet, der man fant to Ultima-relaterte installasjoner: Det svært morsomme mental-spillet “Brainball” – og Grimm Torstensens meget vakre “Rommet og mennesket”, som min egen toåring ble totalt trollbundet av, i sitt vekselspill melom malerier, farger, dans og musikk, der lydbildene av Helge Sten fremstår som buede bølger fra behagelig burende basskraftverk. Og herved anbefalt som et attraktivt besøksobjekt for alle Ballade-lesere som befinner seg i Osloområdet i løpet av Ultima-perioden.

Helgens store Ultima-høydepunkt ble likevel konserten med Evan Parker Electro-Acoustic Ensemble i Lindmansalen sent søndag kveld, der spilte instrumenter, live elektronikk og real time-lydbehandling skapte en svært fascinerende og informasjonsladet verden. Denne kvelden var et bestillingsverk av Evan Parker, som har jobbet med improvisert og spontan elektronisk musikk siden 60-tallet, og var arrangert av NOTAM i samarbeid med Ultima selv. Parker og hans åtte musikere, der flertallet kontinuerlig bearbeidet og viderebehandlet hverandres lydkilder, inntil komplekst futuristiske landskaper av lyd bygget seg opp til tårn, trapper og sjakter som på alle vis matchet Kjetil Bjørengens ledsagende videobilder.

“Og hvor var du på slutten av lørdagskvelden?”, spør det greske koret. – På en ganske så gnistrende konsert med Computorgirl, Zensor og Apoptygma Berzerk på Rockefeller, svarer skribenten. – Samtidsmusikk kan da være så mangt.

Publisert:

Del: