Vår anmelder så popartisten både på Over Oslo og Roskildefestivalen i sommer.

Sigrid på hovedscenen under Over Oslo, © Aslaug Olette Klausen

“Er du anmelder? Tommel opp, du må gi tommel opp”

Hun er et sted rundt 21 år, den unge danske damen som prikker meg i skulderen. Fire tomler holdes i været. Venninnen stemmer i med det samme. Rundt oss er det høystemt jubel for Sigrid; tre låter ut i det timelange settet på Avalon, Roskildefestivalens tredje største scene denne varme lørdagskvelden i juli.

Teltet er altfor lite til å romme alle som vil høre den norske popartisten. Nesten like mange står utenfor, som inni, og det skjer ikke for ofte, selv ved en festival som denne. Sannsynligvis kunne hun fylt en halv gang større Arena, og eid denne med samme sjarmerende selvsikkerhet.

Kontrasten er på mange måter stor fra jeg så henne på Grefsenkollen under Over Oslo rundt to uker tidligere. Ikke nødvendigvis i form av fremferden til artisten selv. Men mottakelsen, den er en ganske annen fra de fremmøttes side.

Det er riktig nok noen nordmenn i Avalon-teltet, som ofte når en norsk artist finner veien til Danmark. Disse har imidlertid kommet for å oppleve Sigrid, ikke bare hygge seg i en skråning med strålende utsikt, med musikk til. Det var ikke lett å telle, men da hun ba om en håndsopprekking på nasjonalitet var inntrykket at minst like mange dansker, kanskje flere, var til stede. Uavhengig av opprinnelsessted var det mange som kunne teksten, på omtrent alle låtene.

Hør også: Kakkmaddafakka: ”Allerede på vår første konsert var vi gode”

Over Oslo var i så måte mer av en arbeidsseier for Sigrid. Lite kom uoppfordret. ”Kom igjen. Denne kan dere. Syng med.” kommanderte hun til et publikum som tok henne fattet på ordet. Det jallet ikke akkurat utover byen. Men hun hadde taket, så mye at det ble humret da hun roste Oslo, men ikke på bekostning av ”fineste Sunnmøre”. Slikt skal det mot til. Men så stilte hun da også moteriktig kledd for anledningen i rød anorakk på scenen. Det var en av kveldene før varmen virkelig tok grep på Oslo. Og i klesveien matchet publikum henne fullstendig. Så mye at hun også kommenterte det, og spurte om de hadde gått tur opp åsen, alle sammen.

Sigrid på Over Oslo Foto: Aslaug Olette Klausen

Jakken var kastet på Roskilde. De subtile stikkene til vertsbyen også, de var erstattet med en smittende glede over å få være tilstede, for å oppleve den danske stemningen. Takknemligheten for publikums applaus ble ikke bare symbolske høflighetsfraser. Gjentakelsen av ordene ”tusen takk” virker ekte, som så mye annet i hennes scenepersonae.

Omtaler av artisters antrekk, gjøres ofte i form av mer eller mindre umotiverte kommentarer til avkledning og kropp snarere enn til påkledning. I tilfellet Sigrid mener jeg imidlertid det er relevant å nevne klærne, fordi disse understreker, og underbygger, en form for naturlighet.

På Roskilde er hun like ”casual” som de fremmøtte, uavhengig av kjønn, eller de som henne, og med det går hun inn i rollen som nabojenta; ”the girl next door”. Et inntrykk som forsterkes, gjennom tonen i den hele tiden pågående allsangen. Dette er ikke bare fandom: Det er gjenkjennelig gjenklang når publikum synger tekstene: en innlevelse som om Sigrids ord likner erfaringer fra deres egne liv: I større grad er det tilfellet i Roskildeteltet, enn for det i hovedsak litt eldre publikummet på Grefsenkollen.

Sigrid har fortsatt ikke gitt ut noe debutalbum. I den musikalske bagasjen har det nå blitt to EPer, men låtmaterialet er fortsatt ikke fyldig, hverken i mengde eller innhold. Popen er lett og fengende. Budskapet i tekstene er en enkel forlengelse av det visuelle uttrykket. Eksempelvis fra tittelkuttet på EP nummer to RAW — tredje låt ut i Danmark — og den første som tok skikkelig tak i Oslo-publikummet:

No, I could never fake it / Like players always playing / Arrest me if I hurt you / But no apologies for being me.

Instrumenteringen under ordene er av samme streite popkaliber som teksten. Det er lite fiksfakserier, og desto flere enkle, effektive elektropopharmonier, tilforlatelig like på de fleste av hennes komposisjoner. Innspilt låter «Raw» noe spinklere enn de andre låtene, men i live-versjonen øses det på med bass som får litt overvekt i Oslo, men som balanserer lettere ut av høytalerne på Avalon.

Likheten i låtstrukturene er både en styrke og en svakhet. På sitt beste understrekker den både stemme, artist og selve musikkens ganske genuine personlighet. Det blir samsvar mellom innhold og image. Men mangelen på variasjon viser også at det er et lite stykke igjen til Sigrid har nok materiale til at enkeltdelene holder samme nivå som de helhetlige konsertopplevelsene.

Backingbandet, som hun behørig roser og presenterer mot slutten, velger å la stemmen hennes høres som det fremste instrumentet fra scenen, uavhengig av konsertsted. Uferdigheten i den bygger, sammen med det visuelle uttrykket, opp under inntrykket av det naturlige — selv om Sigrid selvsagt også bærer i seg en pop-polert-ungdommelighet: med passelig beregnede doser av musikalsk nostalgi og oppstemt tilgjengelighet.

Denne nesten naivistiske nostalgien er tydeligst i settet i Oslo, som til tross for å være energisk likevel er hakket mer satt. Dels kan det tilskrives det litt mer sedate publikummets mildere trøkk mot scenen, men utøverne selv opptrer ulikt under de to konsertene. Det spilles med en større livlighet og vilje, og med dette forslitte begrepet; nerve, i Roskilde: Det låter som spillejobben rett og slett betyr mer her. Og resultatet blir blant annet at låtene fristilles mer fra sine innspilte utgaver.

Sigrid på Avalon-scene under Roskildefestivalen Foto: Aslaug Olette Klausen

Det friske tilslaget forsterker den ungdommelige autoriteten i både bevegelsene og det musikalske. Unntaket er hennes eneste ballade; ”Dynamite”. Over Oslo fikk den introdusert med fortelling om at den ble skrevet en av de tristeste, mørkeste kveldene. Mottakelsen som fulgte kom av forståelse. I Avalon-teltet kom den som et ikke fullt så motivert stilbrudd, uten introduksjon, og ble fulgt av en beklagelse for å ha dratt ned stemningen. Dette ble møtt av et brøl om at den slett ikke var ødelagt, men sårheten som ble Grefsenkollen til del, den glapp.

Hennes første store hit ”Don’t’ Kill My Vibe” fikk også en annen introduksjon i Oslo. I bakken til venstre for scenen sto Martin Sjøli, som skrev den med henne. Hun pekte ham ut for publikum, og fikk dem til å klappe for ham, og senere underveis i låten. Låta ble likevel både heftigere fremført og mottatt i Danmark. Der tok publikum seg av deler av refrenget, også uoppfordret. Smilene som ble Roskildepublikum til del, var nok også litt bredere, dansen litt lødigere og vinkene fra scenekanten spontant flere.

Les også: Himmelstormaren – om tekstuniverset til Susanne Sundfør

”Strangers” som fikk æren av å avslutte begge konsertene var det nærmeste Over Oslo kom å nå det som skjedde på dyrskuplassen et par uker senere. Tempo ble dradd opp, lekenheten som hadde ulmet underveis slapp seg løs. Det var nesten som hun både ga litt f— og ga opp, eller bare ga langt mer. Sistnevnte, med hva det hadde å si for fengende driv var i hvert fall resultatet.

Det tangerte imidlertid ikke avslutningen på Roskilde. Både vers og refreng ble løftet av allsang, så det bare så vidt var mulig å høre Sigrid selv. Alle rundt meg hopper som om det er både Sigrid og seg selv de feirer.

Tilbake til de danske jentene. De tok kontakt flere ganger. Ba om nettadressen. De ville lese, om det så sto på norsk. Så stort var det å se Sigrid. Så viktig var det at noen – et medium – skrev om henne. Kanskje sier det litt om et annet forhold til anmeldelser. Men mest er det et anekdotisk bevis og fortelling om en norsk artist som når lenger, flere, sterkere ute, enn hun gjorde i Oslo.

Publisert:

Del: