Paperboys, Mathias Faldbakken, Håkon Helstrøm og Gatas Parlament er noen av de som har fått advokater på nakken etter at TV2, Dagsavisen, Tono osv offentlig har “sladret” på deres uklarerte bruk av “samples” fra andres verk. Journalistene og musikkorganisasjonene går i samme felle som en tilskuer i salen under “Anne Franks dagbok” som skriker til Gestapo-skuespillerne; “Hun gjemmer seg på loftet!”, skriver Lars “Lasarus” Mørch Finborud i dette innlegget til Ballade.

Uro-cover

Av Lars Mørch Finborud, alias Lasarus fra hip hop-gruppen Uro:

Saken handler om to ting; plateselskapers innsnevring av åndsverkloven for å tjene spenn, og et skifte i musikerollen som musikkorganisasjoner og journalister ikke tilpasser seg.

De “nye” musikerne spiller ikke et eneste instrument; de programmerer musikk på data med en sampler. Noen av de største og nyskapende musikkformene de siste 10 årene som hip-hop, house, elektronika, trip-hop, R`n`B osv er sterkt samplebaserte, alt fra The Streets, Robbie Williams, Eminem, Basement Jaxx, Røyksopp, Timbaland, og Miss Dynamite samler i bøttevis. De “nye” musikerne er ikke imot åndsverklover som forhindrer piratkopiering av musikk, men imot åndsverkslover som hindrer en i å bruke tidligere kunstverk i nye selvstendige kunstverk.

Alle generasjoner har brukt/samplet den forrige generasjons musikk, de siste tjue årene har vi fått teknologi og musikalske muligheter som gjør at vi bruker arven på en mer direkte måte; på seksti og syttitallet lagde man stjal man melodier, riff og rytmer; idag sampler man. Et nærliggende eksempel til dagens sampling er dadaistenes og popart sin bruk av rettighetsbeskyttede logoer, merkevarer og bilder i egne verk. Ifølge holdningene til Tono og journalister hadde dette vært “simpelt tyveri” og Absolutt Underholdning hadde ringt opp Cambells advokater og sendt Andy Warhol tilbake til Ruthenia. Det de ikke ser er at om nulltoleransen på sampling hadde vært i bruk for tyve år siden hadde vi ikke sett musikkformer som hip-hop, elektronika, trip-hop, house komme opp; flere av 90 tallets klassiske album inneholder mengder med uklarerte samples.

De multinasjonale plateselskapene sitter på rundt 80% av backkataloger av all innspilt musikk og har innsett hvilken gullgruve disse er i fremtiden. Ved å viske ut begrepet “fair use” fra åndsverkloven sikrer de seg enorme inntekter. “Fair use” regelen er at man kan bruke en begrenset mengde av et annet åndsverkslovsbeskyttet verk i sitt eget lovlig, men det finnes ingen definisjon på hvor mye. I åndsverklovens § 4. står det; “Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.”

Det mest kjente eksempelet på plateindustrien kamp for å slette “fair use” er Negativland saken. Negativland var et musiker/kunstnerkollektiv som ga ut låta “U2” som inneholdt samples fra U2`s “I still havent found what I’m looking for”. Plateindustrien fikk som følge av dette gjennom en lov som gir dem rett til å dra til platetrykkeriet og ødelegge mastertapen og alle trykte kopier av en plate som inneholder uklarerte samples pluss at de kan saksøke både artistene og platetrykkeriene. Dette medfører at åndsverk kan ødelegges før publikasjon, før man for prøve saken i en rettsal.

Paperboys brukte en 8 sekunders gitar sample fra en glemt Lisa Ekdahl i låta “Barcelona”, la ned tempoet på sampelet, skrudde om lyden, la på en nye trommer, skrev ny tekst, la på ny vokal og melodi. Er ikke dette langt innenfor åndsverkloven § 4. ? I coveret til Røyksopp plata Melody AM søker de etter rettighetshaverne til et sample som de har prøvd å oppspore uten hell. Med dagens tolkning av åndsverkloven kunne rettighetshaveren om han gikk inn for det, med åndsverkloven i ryggen kreve alle Røyksopp plater ulovlige, tatt ut av butikkhyllene og knust og krevd en svær erstatningssum fra albumets inntekter og sendt Røyksopp tilbake til gutterommet i Tromsø. Åndsverkloven går fra å handle om beskyttelse av intellektuelt tankegods til finansiell kontroll. En utvisking av “fair use” begrepet virker hemmende på nyskaping innen alle kunstformer og kan hemme og ulovligjøre kritikk, kommentering og harselering idag hvor den kommersiell og samfunnets kultur går i ett.

Dagens organisasjoner og lover for musikk er tilpasset tromme/bass/gitar/vokal band. Alle har det siste året hørt coverlåter aus hell som Marilyn Mansons “Tainted love”, Wyclef Jeans “Wish you were here”, Anti-Aids Allstars “What`s going on” og Atomic Kittens “The tide is high”; disse trenger ingen klarering fra plateselskapet eller originalartisten, de kan spille inn låta til faste regulerte satser fra Tono og tjener spenn fra platesalg og Gramo.

Slike lave faste satser gjelder ikke når man sampler. Siden det ikke finnes noen faste satser eller regler for sampling må f.eks Paperboys ha klarering fra plateselskap og artist. En sampleklarering koster fra 40 000 kroner til 400 000 kroner og i tillegg må man gi den samplete artisten deler av tekstforfatter, utøver og platesalg royalties, pluss betale store summer til et sampleclearingsbyrå om man ikke vil vente flere år på klarering. Dette gjør det umulig klarere samples på 99% av alle utgivelser i Norge. Norske musikkjournalister burde være mer opptatt av de totalt manglende kunnskapene sine på 60- og 70 talls musikk som må være grunnen til at de ikke har oppdaget samples før, ser de ikke motsigelsen når de den ene dagen hyller album for utsøkt bruk av klarerte samples som Jay-Z og Avalanches, mens de dagen etter sladrer på bruk av uklarerte samples og kaller det tyveri?

Er en låt et bedre kunstverk om man har betalt hundretusen for å klarere et sample? På Tono konferansen for to måneder siden satt halve musikkbransjen og gaula i kor at “sampling er tyveri!!!!”, mens de grublet over hvorfor innføring av spillelister til Dj`s ikke fungerte. Istedet burde musikkorganisasjoner som Gramo, Gramart, NKF og Nopa og plateselskaper sette seg ned å lage satser og regler for sampling på linje med coverversjoner og compilations; både selskapene og artister vil tjene penger på det når de innser hvilken flora av uklarerte samples det finnes p.g.a urimelige regelverk. Om ikke vil de “nye” musikerne fortsette å ta ut forskudd på arv.

Lars Mørch Finborud

Publisert:

Del: