Ballades redaktør og kritiker svarer på nyMusikk Bergens kritikk.

Ballade-kollasj hos nyMusikk Bergen i forbindelse med en debatt om musikk-kritikk og kritikerens rolle, datert januar 2007. Se artikkelen i venstre marg, © nyMusikk Bergen

Tilsvar – innledning ved redaktør Guro Kleveland

nyMusikk Bergen etterlyser Ballades redaktørs reaksjon i deres kronikk “Inkonsekvente krapyl?”, datert og publisert 25. februar. Jeg har valgt å inkludere min reaksjon i denne teksten som en innledning til Maja Skandings tilsvar, som følger rett under her.

Kronikken var et svar på Ballades kritiker Maja Skandings anmeldelse av arrangementsserien Krapyl, Inkonsekvent innstilling til musikk for barn, publisert her 21. februar.

Ballade skal være en arena for å synliggjøre, løfte, diskutere og kritisere norsk musikk og musikkliv.

Ballade skal være en arena for kritikkutøvelse i ulike former, og skal romme både den undersøkende kritikken som går over lengre tid og den som er et mer umiddelbart uttrykk av en opplevelse og erfaring.

Ballade skal være en arena for meningsbrytning.

Jeg er glad for at ledelsen i nyMusikk Bergen har engasjert seg og svarer på kritiker Maja Skandings anmeldelse.

Jeg er også glad for at nyMusikk Bergen anerkjenner at både kritikeren Skanding og mediet Ballade er opptatt av å arbeide grundig med kritikk av musikktilbud til barn.

I Skandings utdypende svar som følger under her forteller hun om hvordan formen akkurat denne kritikken har er utradisjonell, og hvordan tekstens form kan ha forvirret mottakeren.

Kritikeren skal ha avstand, og kritikeren skal ha frihet.

Dette burde jeg som redaktør ha sørget for at vi formidlet tydeligere innledningsvis i Skandings tekst, slik at premissene for anmeldelse i denne formen var tydelige for leseren.

Jeg er selvsagt dypt uenig i nyMusikk Bergens påstand om at kritiker Maja Skandings anmeldelse er dårlig journalistisk håndverk.

Skanding har gjennom et halvt års tid fulgt Krapyl-serien. Hun har beskrevet, vurdert og begrunnet hvordan serien med arrangement for barn i regi av nyMusikk Bergen oppleves for henne som anmelder, og for henne som publikum.

Skanding har levert et begrunnet, nyansert og presist tilsvar til nyMusikk Bergen, som jeg stiller meg bak.

Guro Kleveland, redaktør av Ballade

 

Kritiker Maja Skanding svarer nyMusikk Bergen
At styrelederne for nyMusikk Bergen svarer på teksten min om formidlingsarbeidet foreningen gjør for barn er både forståelig og gledelig.

At de beskylder meg for dårlig journalistisk håndverk forkledd som kunstkritikk er ikke like hyggelig.

Jeg kan forstå at formen på teksten Inkonsekvent innstilling til musikk for barn kan ha vært forvirrende.

I og med at teksten innledet med en lengre skildring av et komponistverksted for så å ta en mer vurderende form, var den verken en typisk anmeldelse eller en typisk reportasje, men mer en kommentar.

Min intensjon var å se nyMusikks arbeid for barn både fra innsiden og utsiden, ved at jeg observerte komposisjonsverkstedet på nært hold og deretter besøkte den tilhørende konserten og en rekke andre arrangementer som vanlig publikummer. Dermed er det naturlig at jeg ikke har intervjuet nyMusikk om alle sider ved virksomheten deres.

Det publiseres altfor få anmeldelser av kunst for barn i norsk presse, og min erfaring er at mange aktører innen feltet derfor er uvante med annen mediedekning enn koselige reportasjer. Dersom nyMusikk ønsker seriøs kritikk av produksjonene sine, bør de også erkjenne premissene for en slik kritisk granskning.

En kan ikke forvente at en kritiker dybdeintervjuer alle aktører hen anmelder. Dette ville til og med kunne anses som problematisk, ettersom kritikeren da risikerer å bli mikrofonstativ og miste den kritiske avstanden til det hen skal skrive vurderende om.

Kritikeren skal i sin tekst vurdere produktet og resultatet, og selvfølgelig gjerne ta en debatt med arrangøren i etterkant – helst i en saklig tone.

En kan heller ikke forvente at en kritiker skal be om innsyn i styredokumenter for å kunne komme med en kunstnerisk og kulturpolitisk vurdering av resultatet publikum får se.

Når jeg skriver at det å booke samme konsert for barn som for voksne fremstår som en fruktbar måte å lage budsjett på, gjør jeg ikke dette for å komme med en insinuasjon, slik nyMusikk hevder, men nettopp for å understreke hvordan en slik booking kan fremstå for publikum.

I sitt avsnitt om budsjett setter nyMusikks skribenter kolon og bytter målform, og gir dermed inntrykk av at de siterer meg, men gjør i stedet meningsbærende endringer i formuleringen min.

Min setning ”For meg fremstår dette mindre som en fruktbar musikkformidlingsidé, og mer som en fruktbar måte å lage budsjett på, der en kan søke om penger fra flere ulike støtteordninger til samme booking ved å klemme inn en ”barnekonsert” i tillegg til voksenkonserten” er i nyMusikks innlegg blitt til ”nyMusikk Bergen arrangerer barnekonserter for å kunne søke penger fra flere ulike støtteordninger til samme booking ved å klemme inn en ”barnekonsert” i tillegg til voksenkonserten”.

Her feilsiterer nyMusikk meg – like etter å ha beskyldt meg for dårlig journalistisk håndverk.

Jeg ser at jeg i arbeidet med teksten kunne henvendt meg til nyMusikk med spørsmål om budsjettet.

Dette endrer likevel ikke oppfatningen min om at ordningen med dobbeltkonserter kan være en nyttig økonomisk løsning, uansett om foreningen har mottatt midler øremerket barnekonsertvirksomhet eller ikke.

Inntrykket jeg og andre publikummere jeg snakket med sitter igjen med, er at en slik booking tar mer hensyn til de voksnes behov enn barnas. Som kritiker skal jeg være på publikums side og skildre det publikum opplever.

Det er bra at nyMusikk ønsker å ha en åpen innstilling til hva musikk og musikkformidling for barn kan være, men med NoXaS-konserten fungerte ikke denne tilnærmingen: Forsøkene på formidling gikk over hodet på barna, og lydnivået var skadelig høyt.

Det faktum at konserten fant sted på biblioteket, gjør saken mer alvorlig. Biblioteket skal være et sted for lavterskelarrangementer, og mange i publikum hadde antagelig stukket innom noterommet fordi de tilfeldigvis var på biblioteket, uten helt å vite hva de gikk til.

Samtidig mener jeg det ikke nødvendigvis er et tegn på en åpen innstilling å bruke begrep som ”barnediskriminering”, og å hardnakket hevde at en har nøyaktig samme utgangspunkt ved arrangementer for barn og arrangementer for voksne.

Krysningspunktene mellom kunst og pedagogikk er et tema jeg stadig vender tilbake til som anmelder både i Ballade og Periskop.

Det finnes ingen fasitsvar for hva som kjennetegner en god produksjon for barn, og et overordnet mål for enhver kritiker må være å alltid stille seg åpen overfor ulike formidlingsmetoder, uansett målgruppe.

Det bør imidlertid være mulig å stille spørsmål om hvilke tilnærmingsmåter som er hensiktsmessige uten å beskyldes for å ha fastlagte forestillinger om hvordan noe må være.

Som jeg skriver, har jeg stor respekt for dugnadsarbeidet nyMusikk gjør.

Når jeg trekker en parallell mellom nyMusikk Bergen, Borealis og BIT20, er jeg fullt klar over at de to sistnevnte har et helt annet økonomisk utgangspunkt for sitt arbeid.

Min sammenligning handler utelukkende om innstillingen de tre institusjonene har til formidling og publikumskontakt.

Her mener jeg Borealis og BIT20 lykkes langt bedre med å vise den åpenheten nyMusikk hevder de streber etter, både i programmeringen og i måten de henvender seg til publikum på i ulike sammenhenger.

Det at nyMusikks virksomhet til en stor grad bygger på dugnadsarbeid, legitimerer heller ikke manglende samkjøring av tidspunkter for konserter.

Det er også et paradoks at en forening som baserer seg på frivillig arbeid hadde så liten oppslutning fra sine egne under jubileumsfestivalen.

Vi er alle interessert i at formidlingsarrangementer og konserter som retter seg mot barn skal være av stort omfang og høy kvalitet. Vi erkjenner nok også alle at debatten om hva som er god kunst for barn er kompleks.

Når konkrete faktorer som organisatorisk arbeid og lydnivå ikke holder mål, er det min plikt som anmelder å påpeke dette – i tillegg til å stille spørsmål ved kunstneriske valg.

Maja Skanding (f. 1981) har studert språk, litteratur og musikkvitenskap, og har jobbet som lærer og oversetter. Hun skriver også for Periskop, et tverrfaglig tidsskrift om kunst for barn og unge.

Publisert:

Del: