Den 18. desember skal FONO feire sine tyve første år på utestedet Blå i Oslo. Ballade har slått av en prat med Larry Bringsjord, som har sittet som styreformann siden 1998. Her forteller han om sin personlige bakgrunn, om historien til plateselskapet Mind The Gap – og om vyer og viktige arbeidsområder for FONO i tiden fremover.

Larry Bringsjord

Larry Bringsjord driver til daglig MTG Productions, som har en musikalsk spennvidde som omfatter utgivelser innen både heavy metal, rock, pop, hip hop, klassisk og filmmusikk.

Larry Bringsjord beskriver seg selv som “en typisk norskamerikaner”. Han vokste opp i Chicago, der han bodde frem til han var elleve år, og opplevde en brå overgang da foreldrene flyttet til det vesle stedet Lyngdal.

— Vi ungene var jo først rasende. Her hadde vi vokst opp på gatene i Chicago, der vi drev med baseball, basket og fotball. Så kom vi til denne lille bygda på Sørlandet, og fikk fullstendig natursjokk. Men jeg tror vi fikk med oss sansen for det visjonære og det litt storslagne fra USA, samtidig som Norge ga oss et mer jordnært og staut perspektiv på ting. Alt i alt ble det en fin ballast å ta med seg.

Larry Bringsjord fikk sin første gitar som niåring, og hørte i tidlige år på band som Beatles, Roling Stones og Genesis. I ungdomstiden var han med i det lokale skolekorpset, og var også med på å starte et band som het Skjerf. Senere ble det musikklinjen på videregående i Sandnes, samt kor- og band-virksomhet. På universitetet i Oslo fullførte han etter hvert hovedfag i musikk, samtidig som han var produsent på flere kassettutgivelser.

— Jeg skrev hovedoppgaven min om den idealistiske platebransjen i Norge. Og så kom jeg til et veiskille, der jeg måtte bestemme meg for om jeg skulle bli musiker eller noe annet.

Starten på MTG
Det ble noe annet. Bringsjord kom i kontakt med filmkomponisten Ragnar Bjerkreim, som akkurat hadde skrevet ferdig musikken til den norske spillefilmen “Camilla og tyven”, der Morten Harket spilte en av rollene.

— Jeg begynte å fable om å gi musikken ut på plate. Jeg fikk ordnet med penger, og dro ens ærend til Los Angeles for å få godkjennelse fra Harkets manager, som jeg ringte opp fra en telefonkiosk utenfor kontoret hans Kort tid etter satt jeg med min første utgivelse, der både Oslofilharmonien og Norges største popstjerne medvirket.

Også Bringsjords neste utgivelse ble en suksess: denne gang med Bjerkreims musikk til “The Kon-Tiki Man” – en dokumentarfilm om Thor Heyerdahl som vakte internasjonal interesse. Larry Bringsjord fikk telefon fra BBC om at de ønsket et møte.

— Ragnar måtte låne meg penger til flybilletten, husker jeg. Men det ordnet seg, og albumet ble sluppet over hele verden. Jeg fikk to fulltreffere med en gang, og en desto større nedtur ved tredje forsøk.

Tredje utgivelse på Larry Music – som det het den gangen – var et svært så påkostet album med Stavangergruppa Home By The C, der bl.a. musikere og korister til Quincy Jones og Madonna ble hyret inn.

— Jeg hadde hatt fullt hus på pressekonferansene til de to forrige utgivelsene, og bestemte meg for å slå på stortromma denne gangen også. Det kom til slutt to skribenter. Albumet endte vel opp med å selge rundt to tusen eksemplarer.

Siden har det både gått opp og ned. Men det har blitt 78 plateutgivelser på ti år, og Bringsjord regner med å kunne feire MTG-utgivelse nummer hundre alt i 2002.

— MTG står for Mind The Gap. Hele filosofien vår går ut på ikke å falle ned i det gapet som platebransjen kan være, samtidig som vi også skal fylle et gap i musikktilbudet her hjemme. Vi er åpne for mange typer artister, og holder oss stort sett bare unna jazz og danseband-musikk. Det med jazzen skyldes bare at jeg ikke kan nok om markedet.

FONO: en organisasjon med tyngde
Også FONO, der Larry Bringsjord altså ble styreformann for to år siden, står for et svært så allsidig utbud av artister, komponister og stilarter.

— I det siste har vi fått stadig flere medlemmer fra den rock-relaterte delen av platebransjen her hjemme. Alle kan i utgangspunktet bli medlemmer av FONO: vi forlanger i grunnen bare at man har gitt ut minimum to plater, og søker oss pent om å få være med. Som regel ordner det seg greit.

FONO er en svært viktig organisasjon i norsk musikkliv, og innehar en ikke ubetydelig makt og påvirkningskraft. Nettopp derfor synes Bringsjord det er viktig å understreke foreningens demokratiske plattform.

— På generalforsamlingene til FONO har hvert medlem én stemme, uansett hvor stort eller lite selskap man driver. Samtidig husker jeg at jeg selv strevde litt for å komme med i styret – det gjaldt å overbevise de mer erfarne medlemmene at jeg ikke bare var en døgnflue. Men det er bra for bredden og kreativiteten til FONO at vi både har med oss selskaper med lang erfaring og yngre krefter.

Bringsjord karakteriserer FONO som en forening som stadig er i utvikling, samtidig som hovedmålene ligger fast.

— En av de viktigste kampene våre er å få en høyere andel av norsk musikk spilt i radio og TV. Det er en like aktuell problemstilling nå som da vi ble stiftet, samme hvor mye mediasituasjonen har endret seg på den tiden.

Men er FONO en forening for kommersielle aktører – eller en sammenslutning av formidlere av viktig, norsk kultur?

— Begge deler. Og begge aspektene bør gis like mye vekt. Vi skal være en forening både for de storselgende plateselskapene her hjemme, og for dem som ikke har like lett for å nå ut til et større publikum. Vi har selskaper hos oss som driver med alt fra samtidsmusikk til death metal. Hos oss skal det ikke være noen favorisering.

Bevisstgjøring rundt norsk musikk
Bringsjord forteller at det å utvikle bevisste holdninger rundt norsk musikk er en viktig del av arbeidet til FONO.

— Politisk sett skal vi være en aktør for det totale norske musikklivet. I tillegg til rock-, pop-, hip hop- og death metal-medlemene våre, skal også folkemusikk-, korps- og kor-miljøer kunne bli hørt gjennom oss. Vi jobber mye med å bevisstgjøre de politiske og bevilgende myndighetene. Hele platebransjen blir ofte “glemt” av kulturpolitikerne, så da blir det vår oppgave å fortelle dem at det finnes prosjekter det er vel verdt å støtte. Innkjøpsordningen har for eksempel stått på stedet hvil i ti år nå, så det må vi klare å gjøre noe med.

Larry Bringsjord mener det er viktig at det finnes grunnlag for en lokal plateindustri i Norge.

— Spesielt i vår tid, med en stadig økende internasjonalisering og amerikanisering, er det utrolig viktig at vi klarer å bevare den norske musikkulturen. Vår oppgave er å ivareta, utvikle og stimulere norsk musikk på alle felter, noe vi blant annet kan gjøre via internasjonalt samarbeid.

Impala og Phonofile
Larry Bringsjord er nylig blitt med i styret til IMPALA, som er en tverr-europeisk organisasjon som bl.a. forsøker å demme opp for noe av det norsk-amerikaneren kaller “overhøvlingen fra amerikansk musikkindustri”.

— IMPALA jobbet for eksempel veldig aktivt i forhold til EU, da spørsmålet om fusjonen mellom Warner og EMI kom opp. Warner-EMI ville rett og slett blitt et firma med altfor mye makt.

FONO blir i media ofte presentert som “motparten” til IFPI – som er den norske sammenslutningen av de store, internasjonalt eide plateselskapene.

— Det hender det blir stridsspørsmål, men vi er også ofte enige om ting. Vi samarbeider når det faller seg naturlig, som i arbeidet med Spellemannprisen og det nystartede Music Export Norway. Det siste er for øvrig et utmerket eksempel på at det kan lønne seg å trekke enkelte lass sammen. Så vi respekterer hverandre, men det er nok et godt stykke igjen før det kan bli aktuelt med én forening for hele platebransjen i Norge, slik det ble foreslått fra IFPI-hold i FaroJournalen for et år siden.

I det siste har FONO bl.a. engasjert seg tungt i Phonofile – en nettbase for nedlasting av musikk som etter kort tids drift inneholder mer enn 23.000 verk og låter av norske opphavsmenn og artister. Foreløpig er Phonofile bare tilrettelagt for profesjonelle brukere, men det er ikke lenge til den også vil åpnes opp for vanlige musikkinteresserte.

— Phonofile er på sikt et fantastisk verktøy for norsk musikkbransje – både med tanke på eksportmulighetene og hjemmemarkedet. Foreløpig er ikke noen av IFPI-selskapene gått med, men jeg håper det er ting på gang der – spesielt hva det norske repertoaret deres angår.

En noe utvidet utgave av dette intervjuet står på trykk i FaroJournalen nr. 33, 2000.

Publisert:

Del: