Fra punkrocker til elektronika-artist: Hvordan går Sverre Knudsen frem når han skaper tekst og musikk?

Sverre Knudsen Foto: Frode Fjerdingstad

Nesten førti år etter sin første Spellemannspris, mottok artist og forfatter Sverre Knudsen igjen den gjeve prisen i februar. Denne gangen som årets tekstforfatter for albumet ”Vi”.

Den første prisen fikk han sammen med ”The Aller Værste!” – et sentralt band i den første punk- og new wave-bølgen i Norge – for ”Materialtretthet”, et album som han også hadde produsert. Noen år senere startet Knudsen bandet Løver & Tigre, et musikalsk samarbeid med blant annet Hot Club de Norvége, der jazz ble flettet sammen med punk og new wave.

Mye har skjedd siden slutten av 70-tallet. Fra å være en pionér innen punk, som spilte løkkefotball og var på nattklubber med The Clash i London, har soloartisten Knudsen beveget seg inn i et nytt musikalsk landskap. Selv karakteriserer han musikken som elektronika med skygger av trip hop, dubstep, hiphop og litt jazz.

– Jeg synes det er spennende å gå inn i områder som er uprøvde for meg, sier han. – På en eller annen måte føler jeg større frihet desto bedre jeg kjenner samtidens musikalske uttrykk. Derfra prøver jeg å gå mine egne veier.

– Hvordan starter du arbeidet med et nytt album?

– Jeg tror jeg lager musikken på tre forskjellige måter, eller en blanding av disse, svarer han:

– Enten lager jeg den over akkordrekker, eller over riff eller temaer. En tredje innfallsvinkel er å ta utgangspunkt i et lydlandskap eller ”ikke-musikalsk lyd”. For eksempel pratende, lesende stemmer eller opptak av natur eller kultur. Albumet ”La det brenne” er temmelig riffbasert, mens “Vi” er mest akkordbasert. Men i startfasen er det stort sett tekstene jeg jobber med.

Egen skrivestrategi
Til tross for at han er en garvet tekstforfatter, med åtte album, 26 bøker, 60 oversettelser og over 150 manus for TV bak seg, kjenner også Knudsen til utfordringen i å starte med et blankt ark. Derfor har han utviklet sin egen strategi for å gjennomføre låtskrivingen.

– Det hele starter jo faktisk med at det er noe jeg gjerne skulle ha uttrykt. Akkurat hva vet jeg ikke alltid helt nøyaktig når jeg setter i gang, og det endelige resultatet overrasker meg ofte. Men jeg liker å jobbe med flere tekster parallellt, og bruker et A4-format på datamaskinen. Det ”arket” deler jeg igjen i fire. Her fyller jeg inn ideer og skisser mest mulig ukritisk.

Løver og Tigre Foto: Raymond Mosken

Knudsen forteller at hvert felt i utgangspunktet føles som én mulig låt, og han jobber gjerne med tjue slike felter samtidig.

– Etter hvert slår jeg gjerne sammen felt, og før eller senere har noen felt mange nok skisser til at jeg kan jeg sette meg ned og begynne jobben med én låt av gangen, sier han.

– Hvis jeg starter med bare én enkelt låt-tekst, og fokuserer kun på den for lenge, synes jeg ofte den snart virker banal eller meningsløs, og forkaster den. Jeg er dessverre en ekstremt rastløs person med stor sans for skippertak, så det med å kaste halvferdige ting er noe jeg tyr til altfor lett. Men når tekstskisser ligger i en bunke sammen med femten-tjue andre, så er det av en eller annen grunn lettere for meg å gjennomføre, og ikke stryke noe. I stedet klipper jeg og limer, flytter skissene rundt, slik at de dårligste etter hvert kommer mot slutten og de beste i begynnelsen. Samtidig som de blandes og splittes i stadig nye kombinasjoner.

Inspirert av hiphop
På albumet ”Vi” har Knudsen ulike måter å bruke tekst på. Mest gjennomgående er det at han selv synger på låtene, men man kan også høre andre stemmer. Lars Vaular leser opp tre korte prosatekster, mens stemmene til Einar Gerhardsen, Kong Haakon, Steinar Opstad, Tor Ulven, Einar Økland og mange flere er samplet inn på andre spor.

Da Knudsen begynte arbeidet med ”Vi”, så var hip hop og beslektet musikk en stor inspirasjonskilde.

– Jeg elsker Kanye West og Frank Ocean. Og Knowles-søstrene og mange flere av disse sværingene. Disse folka arbeider ofte med sære produsenter og artister som Oneohtrix Point Never, Hudson Mohawke, The XX og James Blake, og jeg liker denne kombinasjonen av gutteroms-minimalister og store amerikanske hiphop-ere, sier han.

– Men for tiden er det kanskje Arca jeg setter aller mest pris på av disse.

Arcas musikk blir gjerne omtalt som eksperimentell elektronika, med spanskspråklig, opera-inspirert vokal.

– Jeg synes hans samarbeid med Bjørk er spennende, men liker enda bedre soloskiva hans fra i fjor. Noe av det er kanskje litt kjølig eksperimeterende, men særlig låtene han synger på er utrolig vakre, og mer organiske enn det jeg har hørt med kun akustiske instrumenter. King Krule må også nevnes; en fantastisk hybrid av skitten swingjazz, gammel soul og seig hip hop. Og Jlin, med sine utrolige rytmekonstruksjoner som føles både minimalistiske og maksimalistiske på en gang. Scott Walker må ikke glemmes. ”Tilt” 1995 høres fremdeles fresh og utfordrende ut, og han lager stadig nydelige og sære ting. Og Jenny Hval, selvfølgelig, som også både klarer å utfordre og skape noe vakkert. Hennes siste, ”Blood Bitch” er spesielt vakker musikalsk sett, mens tekstene skaper en slags tvetydig uhygge, sier han.

– Det er sikkert mye mer som burde nevnes. Særlig de senere årene har det skjedd mye spennende når nyskapende elektronika, eller for eksempel jazz og gospel, flyter sammen med hiphop. Dette gjorde det utrolig inspirerende å dykke ned i elektronika-verdenen.

The Aller Værste!s første konsert i Oslo, 1979 på klubben Lysthuset i Pilestredet

Bryter opp det tradisjonelle
Samtidig som han lar seg inspirere av andre, så har Knudsen et ønske om å lage noe helt nytt.

– Både på ”Vi” og på den kommende skiva ”Gud”, som er under innspilling, har jeg jobbet mye med basser uten beat. Hvor det bare er forskjellige grader av bassete støy som kommer i bølger eller ruller, i stedet for å markere rytmen, forteller han.

– Jeg jobber mye med å forsøke og bryte ut av den jevne beaten til bass, gitar og trommer.

– Hva er tanken bak dette?

– Som veldig mange andre er jeg temmelig lei av tradisjonelt pop-komp. Av vanlig bruk av bass og trommer, og akkorder som legges oppå av gitar eller en form for tangenter. Det kan være fantastisk når det funker, men jeg synes ikke det skjer så ofte lenger.

– Jeg prøver å jobbe med et lydbilde der hvert enkelt element kan høres noe abstrakt ut, men som sammen med andre elementer kan danne en helhet Dette gjør jeg blant annet ved å fordele enkelttonene i akkordene mellom instrumenter, samples og sang, slik at de samlet former en akkord. Og så prøver jeg å la disse elementene flyte inn og ut, av og på, og rundt hverandre. Jeg elsker følelsen av at hele det musikalske byggverket er i ferd med å falle sammen, og så tar det seg inn akkurat i siste liten.

– Som veldig mange andre er jeg temmelig lei av tradisjonelt pop-komp.

Knudsen forteller at han ofte synes de fineste elementene oppstår litt tilfelding.

– Jeg har også et helt naturlig anlegg for slurv, så ofte prøver jeg å gjøre én ting, litt for fort eller uten å vite helt hva jeg driver med, og så ender det opp som noe helt annet.

Sta som få
Når noe viser seg å være annerledes enn først antatt, er altså ikke Knudsen den som snur i døra. Det viste han også den gangen han trodde han meldte seg inn i en Kung Fu-klubb, men i stedet hadde involvert seg i den ulovlige sporten MMA.

– Det var en ganske tøff gjeng, og jeg fikk utrolig mye juling, men jeg fikk gitt litt juling også, forteller han.

– Det var nok bare pur stahet som fikk meg til å fortsette treningene. Når jeg først hadde satt i gang, så kunne jeg ikke slutte bare fordi det gjorde litt vondt. Jeg var der et halvt år, så det var ikke noe livsverk, men jeg tror det tok enda et halvt år før jeg begynte å gå rett igjen.

YouTube som hjelpemiddel
Staheten har nok kommet godt med i det musikalske livet, for når Knudsen først bestemmer seg for å gjøre noe, så gjør han det ordentlig.

– Du har gjort det meste rundt albumproduksjonen selv?

– Jeg følte at hvis jeg skulle lage en ny skive, så måtte jeg komme ordentlig inn i alle sidene ved skriving, innspilling og produksjon. Jeg har gjort alt sammen helt siden før TAV!-tiden, men følte meg langt på etterskudd da jeg begynte med ”Vi”.

– Jeg tenkte at jeg trengte ett år bare på å lære meg innspillingsteknikk, moderne samplere, synther og plugins, og ett år på å lage og spille inn musikk. Jeg brukte masse tid på å se utallige opplæringsvideoer på YouTube, parallelt med at jeg skrev låter og testet dem ut i forskjellige arrangementer og mikser underveis, forteller han.

Knudsen spiller selv alle instrumenter på albumet, noe han sier er mest av praktiske årsaker.

– Jeg hadde jo ikke hatt mulighet til å henge i studio og jobbe med folk som skulle hatt betaling for det. Støykunstneren og min medprodusent Lasse Marhaug har bidratt med det han kaller ”ekstra støy”, som kan være alt fra ekstrem manipulasjon av mine lyder til enkelte partier han skaper med sine maskiner. Men det som er av instrumenter på ”Vi” er ting jeg enten spiller selv, eller samples som jeg har behandla. Men på ”Gud” har jeg med den fabelaktige Anja Lauvdal, og det er en åpenbaring.

Sverre Knudsen på Studentersamfundet i Trondheim, 1984. Foto: Sudentersamfundet

Teori når det trengs
Til tross for at han fremdeles gjør det meste selv, er ikke Knudsen noen skolert musiker.

– Det pleier å bremse opp når jeg prøver å lære meg musikkteori og harmonilære. Jeg kan jo noe etter hvert, men mangler system og oversikt. Fremdeles kan jeg ikke sette meg ned og spille en låt på piano – sånn på nachspiel, liksom. I studio spiller jeg gjerne inn beat for beat.

Teori leser han seg kun opp på dersom han trenger det til noe spesifikt. Dette gjelder også utenfor musikkens verden.

– I år 2000 fikk jeg for første gang ideen om å prøve å tjene mer penger enn det jeg trengte fra måned til måned. Slik jeg stort sett har levd hele livet. Jeg kan være ganske god på timing, og tenkte ”hva med å prøve å være børsspekulant?”, forteller han.

– Jeg er sosialist, så grunnleggende sett var det ikke min greie, men jeg hadde også et behov for å skjønne hva aksjemarkedet og -spekulasjon i bunn og grunn handler om. Så jeg klarte å få 200.000 i lån som jeg investerte i aksjer, og jobba med det på heltid i nesten et halvt år. Det var utrolig morsomt i rundt en måned, men så ble det snart som å spille Monopol. Og grunnleggende kjedelig i lengden, siden alt i bunn og grunn bare handler om å tjene penger. Fortjeneste som eneste drivkraft tror jeg ikke er særlig konstruktivt for noen.

Aksjeeksperimentet endte med at Knudsen gikk et par, tre millioner i pluss, og fikk muligheten til å betale studielån, restskatt og til å investere i en tomt på Gran Canaria. Der har han etter hvert bygget seg eget hus som han bruker som skrivestue og studio.

At en tidligere punker skulle velge Gran Canaria som bosted nummer to skulle man kanskje ikke tro, men så er heller ikke Sverre Knudsen den forutsigbare typen.

– Det er fred og ro og fantastisk vakker natur her oppe rundt min knøttlille landsby, sier han.

– Jeg går mye i fjellet, og det kan gå årevis mellom hver gang jeg møter en turist. Eller en annen turist, må jeg kanskje si. Jeg er ikke helt fastboende ennå.

Til stede gjennom musikken
– Hva betyr det å lage musikk for deg?

– Når jeg føler meg noenlunde på plass i dagens musikk, så føler jeg meg til stede i verden på en helt spesielt intens måte. Jeg føler meg i dialog med andre musikere, og det er som om musikken drar meg ut i verden og lar meg delta i noe større. Og det handler ikke bare om musikken som musikk, men også om det sosiale ved musikken – og ikke minst det politiske. Musikk er politikk også, understreker han.

– Min musikalske reise er å være med eller ikke være med. Det er musikken som gjør reisen, ikke jeg, men jeg henger meg på. Av og til.

Publisert:

Del: