– Det er med stor interesse og ikke så rent lite undring jeg leser Per Olav Reintons innlegg om samtidmusikkens selvdiggende eksklusivitet. Spesielt interessante finner jeg hans mimrende sekvenser om Ny Musikks virksomhet på 50 -og 60 tallet, skriver komponist og president i foreningen Ny Musikk, Lars Petter Hagen. – Det eneste Reintons kommentar oppnår er å så tvil om smale kunstarters eksistensberettigelse, og jeg håper både for P2s og resten av verdens skyld at det ikke er deres redaksjonelle agenda, mener Lars Petter Hagen.

Lars Petter hagen

Av Lars Petter Hagen

I følge Reinton “brakte og gnistret” det rundt Ny Musikk på 50-tallet, i motsetning til dagens øredøvende stillhet rundt samtidsmusikken. Men etter denne glanstiden” kapslet en musikkgenre, med det håpløse navnet samtidsmusikk, seg inn i en nisje, og erklærte selvhøytidelig all annen musikk annenrangs”. Som president i Ny Musikk har jeg tilgang til protokollene fra den gang og kan dermed underholde Ballades lesere med følgende statistikk om antall konserter i regi av foreningen i årene 1950 til 1959:

1950: 0
1951: 3
1952: 2
1953: ISCM festival i Oslo. En rekke konserter,men fant ikke nøyaktig konsertoversikt.
1954: 2 (2 private konserter)
1955: 0 (1 privat konsert)
1956: 2
1957: 0 (4 private konserter)
1958: 1

Til sammenligning hadde Ny Musikk 128 arrangementer i 2002, det vil si i gjennomsnitt over 2 arrangementer i uka. På disse ble det fremført over 360 verk. I tillegg driver Ny Musikk idag et plateselskap og gir ut tidsskrift. Foreningen har vært en drivkraft i Norge for å utforske grenselandet mellom improvisasjon og notert musikk gjennom ulike konsertserier og pedagogiske verksteder. Virksomheten er spredt over hele Norge – og verden, gjennom ensemblet Cikadas turnevirksomhet – og favner elektronika, støy og lydkunst såvel som strykekvartetter og musikkteater. Det har de siste årene vært jobbet aktivt for å fornye og utfordre konsertformen for bedre å komme nye publikumsgrupper i møte.Vi har prosjekter for barn, amatører, studenter og profesjonelle, og inviterer regelmessig internasjonalt anerkjente kunstnere til Norge.

Dette arbeidet er ikke unikt for Ny Musikk. Det er en inkluderende holdning som gjennomsyrer samtidsmusikken idag. Og dette brede arbeidet har gitt resultater. Reinton kan føle hva han vil, men samtidsmusikken har et voksende publikum, primært av yngre mennesker. Og lykkelig uvitende om at Reinton lengter tilbake til det gnistrende 50-tallet, søker disse menneskene nye opplevelser på tvers av den massekulturen de får tutet ørene fulle av hver dag.

Det er uklart for meg hvor Reinton ønsker seg med dette innlegget. Han liker åpenbart å mimre, og drømme seg tilbake til den tiden da hans favorittmusikk hadde ubestridt verdensherredømme. Det er i en slik situasjon imidlertid alltid en fare for å romantisere fortiden, noe den innledende statistikken skulle være med på å anskueliggjøre. Det eneste Reintons kommentar oppnår er å så tvil om smale kunstarters eksistensberettigelse, og jeg håper både for P2s og resten av verdens skyld at det ikke er dere redaksjonelle agenda.

Jeg skal la Reintons øvrige påstander og sammenligninger stå ukommentert, ettersom de fleste er så søkte at det er forståelig at ikke engang mannen selv har tatt seg bryet med å prøve argumentere for dem. Jeg er ikke bekymret over at Reinton ikke husker hvordan det var på 50-tallet. Heller ikke at han ikke klarer å følge med på hva som skjer idag. Det er ikke tvil om at samtidskunsten generelt har potensiale når det gjelder arbeidet for å formidle sine budskap, men det økende publikumstallet vitner om at vi er på rett spor. Min bekymring er derfor mest av alt at Midt i Musikken anser dette meningsløse utspillet som representativt for sin redaksjonelle linje. Hvis Midt i Musikken ønsker å gjenspeile hva som skjer i dagens musikkliv bør de kvitte seg med slike spøkelser og fokusere på den allsidigheten og nysgjerrigheten som er representativt for dagens musikkliv, om enn bortenfor Reintons begrensede horisont og selektive hukommelse.

Publisert:

Del: