Ballade presenterer her del to av intervjuet med plateaktuelle Food, der de snakker om betydningen av musikalske sjansespill og rollebytter. – Den frie musikken vår kommer jo ikke ut av ingenting, sier bandets britiske medlem, saxofonisten Ian Ballamy, som endelig også får anledning til å få Kenny G.-vitsen sin ut til en større publikum.

Food: "Last Supper", 2004 (Rune Grammofon)

Av Kyrre Tromm Lindvig

I sommer kom Nils Olav Johansen inn som erstatter for Arve Henriksen, noe som i stor grad påvirker bandets sound. De sier at de eksplisitt ikke ville ha inn en ny trompetist, fokuset lå på å få inn en person som har en egen og særpreget stemme.

— Vi er vel i ferd med å finne et slags nytt lydbilde nå, i og med min inntreden i bandet. Det er ikke noe press på meg å erstatte Arve, jeg gjør akkurat hva jeg vil. Mye av jobben i dette bandet består i å servere idéer til hverandre, gi de andre ting som de kan spille på, sier gitarist og keyboardist Johansen.

Slikt sett kan altså Food plutselig bli duoer og trioer underveis i løpet av en konsert og det hender også at tre slutter en låt, mens fjerdemann fortsetter, finner en ny idé, somigjen gir opphav til nye duoer og trioer og kvartetter.

— Så hender det at man hopper inn på noe og ødelegger det, det er alltid et sjansespill. Men en viktig del av dette går ut på at vi er veldig åpne på hvilke roller instrumentene skal ha. Vi har ikke den tradisjonelle inndelingen, hvor trommer og bass er komp og de andre spiller solo over, her bytter alle på alle roller, forklarer trommeslager Thomas Strønen.

Ian Ballamy er enig i beskrivelsen.

— Du vet, hver gang en saksofonist spiller, er det enten solo eller melodi. Jeg har lyst til å gjøre andre ting, spille lange linjer, små ting som ligger i bakgrunnen og heller fylle ut lydbildet med en tone her og der enn å hele tiden ligge over det og dominere det, legger han til.

Men hvordan blir det låter av denne frie innstillingen? Hvordan blir det plater?

— Vi finner det ut underveis, kanskje vi allerede har tatt opp neste plate, humrer Ballamy.

Det viser seg at de fire, og da særlig Ballamy og Strønen, hører på alt de tar opp. I denne prosessen merker de seg også hva de syntes fungerte og ikke.

— Den frie musikken vår kommer jo ikke ut av ingenting. Vi tar jo med oss den musikken vi har spilt før, som vi har latt oss inspirere av og bruker den kunnskapen her. Men poenget er at vi setter det sammen fritt, i øyeblikket. Dessuten så må vi teste ting på nytt hver gang. Det er et nytt lokale, en annen lyd, et annet publikum. Dette må vi forholde oss til og har veldig mye å si, sier Ballamy.

I en slik sammenheng, blir lyd et avgjørende element. Johansen forklarer at de er veldig lydvare.

— Vi er utrolig opptatt av det. Som sagt, så er det ikke helt fritt det vi spiller, men vi har et visst språk som musikere, som vi setter sammen. Det avgjørende er måten vi hører lyden på, sier han.

Bandet er samstemte i sin ros av lydman Simen Scharning, som har en meget tøff oppgave å få et enhetlig lydbilde ut av de fire improviserende musikerne.

— Han er som vårt femte medlem. Han kan fremheve noe lydmessig, og så reagerer vi på det igjen, og så videre. Og ikke minst å høre godt på scenen er avgjørende i en slik sammenheng som vi spiller i, påpeker Eilertsen.

Et særpreg ved “Food” er blandingen av elektroniske og akustiske instrumenter, noe som ikke alltid er lik enkelt.

— Det er alltid vanskelig å få en saksofon inn i et elektronisk landskap, men jeg synes vi får det til. Vi gjør nye ting hele tiden, prøver ut nye effekter, og forkaster dem etter hvert, sier Johansen.

Praten går livlig videre over Bristols fyldige kakaokopper, og da temaet begynner å nærme seg en viss amerikansk saxofonist, spør Ballamy meg om jeg vil publisere hans vits om Kenny G, noe jeg litt nølende går med på:

“Du er ute i ørkenen og har en pistol med to kuler i. Over sanddynene ser du Adolf Hitler, Saddam Hussein og Kenny G. komme gående mot deg. Hva gjør du? Svar: Skyter Kenny G to ganger, så du er sikker på at han er død!”

— Free playing is an attitude, avslutter bassist Mats Eilertsen, og det både musikalsk og verbalt hardtslående bandet “Food” begir seg ut i verden på nye eventyr.

Publisert:

Del: