– Redaktør Thomas Talseth bommer på ballen, og setter isteden inn en solid sklitakling mot mannen i sitt svar på kritikken av Spirit og P3s kåring av tidenes beste låt. Innlegget hans understreker samtidig hovedproblemet med kåringa: Det som kunne og burde ha vært en avstemning som fortalte oss noe nytt om hva slags musikk ungdom i dag egentlig liker, er redusert til en kåring der rammene er satt av P3s musikkprofil og platesamlingene til Thomas Talseth og Håkon Moslet, skriver Øyvind Holen i dette svaret.

Øyvind Holen 2004

Av Øyvind Holen

Thomas Talseth er ikke overraskende misfornøyd over at jeg kritiserer kåringa av «tidenes beste låt» i regi av Spirit og NRK P3 for å gi et skjevt og nærsynt bilde av den norske pophistorien. Istedenfor å drøfte kritikken, virvler Talseth opp en rekke avledningsmanøvre der han konsentrerer seg om min person. Jeg er gammel, leser ikke Spirit, hører ikke på P3, har skrevet i Jan Eggums pop- og rockleksikon og ikke bare det: Da jeg leverte inn min liste over tidenes beste norske album, var det eldste bare fra 1981. Skrekk og gru.

Med sitt røykteppe av irrelevante argumenter klarer Talseth på egen hånd utmerket å vise hvor snevert og tanketomt utvalget av de 100 nominerte låtene i kåringa har vært. For denne debatten handler ikke om min, hans eller Håkon Moslets personlige musikksmak. Personlig synes jeg lista over de 100 låtene er et flott utvalg norsk musikk, og hadde jeg orket å sette sammen en liste over mine egne favoritter hadde jeg nok endt opp noe mistenkelig likt. Problemet er at både jeg, Talseth og Moslet er musikkjournalister født tidlig på 1970-tallet, mens denne kåringa er ment å være en leser- og lytteravstemning – og ikke en liste styrt av musikkjournalister, slik Spirits kåring av tidenes norske album var.

Egen platesamling

Spirit og P3s liste over de 100 beste låtene er sterkt preget av at den er satt sammen av folk som ble musikalsk kjønnsmodne til tonene av Knutsen & Ludvigsen og The Kids, ble vekket for alvor av deLillos, Jokke og DumDum Boys og siden har fulgt det norske musikklivet med journalistiske trendnissebriller. Lista er også så sterkt tilpasset P3s musikalske profil av i dag at de som skal stemme må gjøre det med begge hendene bundet på ryggen. Kåringa er ikke et forsøk på å finne ut hva P3s lyttere faktisk liker av norsk musikk, men hva de liker av musikken som allerede er god tone på kanalen. Moslet og Talseth vil gjerne ha sitt publikum til å si sin mening om norsk musikk, men de lar dem bare mene noe om plater som er plukket ut fra herrenes egne platesamlinger.

En ting er at lista ikke rommer en eneste låt utgitt før 1980. At 1990- og 2000-tallet er tyngst representert på lista er grei skuring, men utvalget kunne tatt høyde for at artister som Lillebjørn Nilsen, Alf Prøysen, Erik Bye og Jan Eggum fortsatt kan ha et publikum under 30 år. Dette er, som Talseth påpeker, først og fremst en avstemning av og for folk født etter 1975, og en slik kåring både må og bør bli preget av musikalsk ferskvare. Men her snakker vi om resultatet, men i denne kåringa er lista over de nominerte så dominert av alders- og smaksmessig apartheid at den ikke en gang åpner for muligheten for at noen av dagens 20-åringer faktisk foretrekker D.D.E., Hellbillies og Odd Nordstoga framfor Rune Lindbæk, The Margarets og Equicez.

Jeg ønsker på ingen måte at noen låter skal ekskluderes fordi de er for unge, men fordi de er uvesentlige i en kåring av tidenes beste norske låt. «Å nominere Jan Eggum og Wenche Myhre til vår kåring ville kanskje tilfredsstilt landets leksikonforfattere, men det ville også vært irrelevant, for de ville ikke hatt den fjerneste mulighet til å vinne.» Hvis «mulighet til å vinne» er et kriterium, hvorfor er da musikkpolitisk korrekte ikke-hits som «Live From Pass It» av Equicez, «Endless Love» av Frost, «Where Are You?» av Moonflowers, «All I Know» av Anneli Drecker, «Ok, kjør romskip» av Rune Lindbæk og «Hvem faen» av Jaa9 & OnklP i det hele tatt nominert? Dette er jo gode låter fra musikere som fortjener flere klapp på sine skuldre, men skal dette være folkets kåring av tidenes beste norske låt eller Thomas Talseth og Håkon Moslets liste over sine personlige favoritter?

Smaksdommere og dørvakter

Hovedproblemet med de 100 låtene er ikke at de fleste er ferske, men at Moslet og Talseth også fungerer som en krysning av smaksdommere og dørvakter. Med morsk mine har de vist vekk alle som ikke passer inn i deres egen smaksverden, og dermed også P3s musikalske profil. Hadde dette vært et demokratisk valg, ville vi kalt denne utlukinga for valgfusk.

La meg ta et eksempel: Da jeg møtte Håkon Moslet til debatt om kåringa i P2s «Dagsnytt Atten», viste han meg en liste over låter og artister som hadde stått sterkt blant P3-lytterne da kanalen ba om forslag til de nominerte. Jeg studerte ikke lista så nøye, men la merke til at Postgirobygget var én av de 20-30 artistene som hyppigst ble ønsket av P3s egne lyttere. Men Postgirobygget er ikke med blant de 100 nominerte, selv om «En solskinnsdag» utvilsomt var en av 1990-tallets største norske hits.

Hvorfor er så ikke Postgirobygget, «Det går likar no» av D.D.E., «Tir Na Noir» av Vamp, «Min første kjærlighet» av Jahn Teigen, «Mysteriet deg» av Bjørn Eidsvåg, «La det swinge» av Bobbysocks, «Kveldssong for deg og meg» av Odd Nordstoga, «Lys og varme» av Åge Aleksandersen, «Cheerio» av The Monroes, «Har en drøm» av Jørn Hoel, «Nocturne» av Secret Garden og «Noen ganger er det ålreit» av Odd Børretzen med blant de nominerte? Er det opplest og vedtatt at ingen under 35 år liker disse, eller kan det være at P3s store skrekk er at deres egne lyttere skal signalisere at de vil høre noe annet enn P3-musikk?

Hadde dette vært kåringa av «tidenes norske P3-låt» ville ikke dette ha vært noe problem. Men når kåringa faktisk heter «tidenes norske låt» må det være lov å påpeke at Spirit og P3 seiler under falskt flagg.

PS! Et siste ord fra en gammel mann: Når Åse Kleveland synger om sin gamle mann heter låta «Intet er nytt under solen», ikke «Jeg vet om en gammel mann». Såpass musikkhistorisk kunnskap må det være lov å etterlyse, selv fra en Spirit-redaktør.

Publisert:

Del: