Unni Løvlid er en folkemusikkutøver som beveger seg på tvers av snever genreforståelse. Med like stor selvfølgelighet opptrer hun på Ultimafestivalen i Maja Ratkjes opera som med sin egne ensembler på folkemusikkPØBB. I dette førjulsintervjuet går hun i rette med oppfatningen om at folkemusikken er en sær landlig musikkgenre mens begrepet egentlig er ment å skulle gjenspeile den musikken folk faktisk bruker. – Det er helt feil å se folkemusikk som en genre som er avkuttet fra de andre. En artist som “Myllarguten” spilte jo samtidsmusikk for sin tid, forteller hun til Ballade.

Unni Løvlid - Ultima 2003

Av Kyrre Tromm Lindvig

Folkemusikkmiljøet i Oslo er mye mer sammensatt enn det man skulle tro. I lokallaget for folkemusikk her i byen har vi medlemmer fra alle yrker, med bakgrunn fra ulike musikkgenre og ikke minst fra hele landet, forteller Løvlid. Hun er opptatt av at folkemusikken ikke skal sees som en sær landsens affære, men at det er snakk om en levende kultur som også finnes i byene. Den er der man gir den rom.

— Det er lett å si at det man ikke kjenner til ikke finnes. Og det er også viktig å få med seg at det ikke nødvendigvis er mer folkemusikk i distriktene enn i byene. Man må huske på at det i det borgerlige Oslo tradisjonelt sett har blitt formidlet mye folkemusikk, tenk bare på alle barnepikene fra landet som jobbet i Oslofamilier og sang for barna. I tillegg finnes det også en sterk tradisjon her, Oslo har blant annet en meget sterk visetradisjon som er levende. En artist som Lillebjørn Nilsen kan om en ti-tyve år likesågodt bli regnet som en folkemusiker, mener hun.

Løvlids virke i mange genre (blant annet var hun med på Maja Ratkjes opera under årets Ultima-festival) speiles også i hennes syn på folkemusikk.

– Det er helt feil å se folkemusikk som en genre som er avkuttet fra de andre. Folkemusikere har alltid vært, og er, litt overalt. En artist som “Myllarguten” spilte jo samtidsmusikk for sin tid! Men dette vet jo alle folkemusikere, det er bare journalister som ikke vet det. Medias håndtering av folkemusikkulturen er innimellom helt absurd, og jeg tror ikke de forstår alvoret i dette. Jeg håper media i årene fremover velger å prioritere å utvikle anmeldere og kulturjournalister som har en høyere faglig kunnskap om folkemusikk, for den type journalister er det ikke mange av i dag. Jeg vil påstå at media har en stor del av ansvaret for at norsk folkemusikk er usynlig eller blir framstillet som en stivnet museal form, sier Løvlid.

Forskning er noe som står Løvlids hjerte nær.

— Jeg er helt nerd, jeg drømmer om å ta utøvende doktorgrad i folkesang, men jeg dit har jeg ikke kommet enda. Jeg er litt for søkende og rastløs. Utfordringen er som utøver og tradisjonsbærer, å kunne håndverket så grundig at man er fri. Man skal velge av overskudd, og være ett med musikken. Da vil vi kunne bevare den individuelle stilen som særpreger norske folkemusikere, og man vil bevare det muntlige forholdet til musikkformen og la den leve videre. Man kan ikke la begreper fra andre fagmiljø styre folkemusikeren. Det er utøveren, eller tradisjonsbæreren, som bevisst eller ubevisst velger ut hva som blir tradert videre, og slik utvikler musikken og kulturen seg og forblir folkemusikk. Når vi i dag velger å bygge folkemusikkstudier innenfor systemer bygget på en vestlig klassisk tradisjon, skal man vite hva man gjør. Det er viktig at folkemusikken får virke og utvikle seg på sine egne premisser, og at vi som utøvere selv får tid til å erfare og å finne ut hva som er konsekvensen av at vi gjør folkemusikken til en levevei, og tar den opp på en scene. Vi må få tid til å utvikle vår egen metodikk og didaktikk, innen de akademiske miljøene, og vi må gi rom for folkemusikkens egenart også i forhold til forskningsmetode. Dagens musikkvitenskap er overveiende bygget på en vestlig klassisk tradisjon, og det er ikke alltid like lett å være folkemusiker i slike miljøer. Det er derfor jeg tok hovedfag, jeg ville ha vekt, jeg vil bli tatt på alvor, poengterer hun.

Men føler hun at folkemusikken blir lagt merke til i dag?

— Både ja og nei. For det første er det mye enklere å være folkemusiker i dag enn før, det er rett og slett LOV å kalle seg det i dag. På den annen side har vi få folkemusikkscener, og det er ikke lett å få plater ut i butikkene for å si det slik. Men folkemusikerne må selv ta litt ansvar for dette, og bli flinkere til å selge seg og komme seg ut på veien. Det er desverre ikke nok å være en god utøver når man skal leve av dette. Men det jeg savner er beinharde folkemusikkprogram på NRK hver dag i beste sendetid. Skal folkemusikken bli lagt merke til, må den bli presentert som bra musikk, og ikke forsøke å formidle folkemusikken som et pedagogisk prosjekt, det er drepende.

Slik som “Fakta på laurdag?”

— Hehe, vel det viktigste er at man i NRK, som har et spesielt ansvar som allmenkringkaster, legger en langtidsplan, hvor man gradvis bygger opp folkemusikkdekningen. Og det må brukes konsulenter fra folkemusikkmiljøet, poengterer Løvlid som legger til at hun selv har fått mye oppmerksomhet, særlig fra programmet “Midt i Musikken”.

Løvlid utga i år også en bok, “So ro liten tull”, som ble lansert på folkemusikkfestivalen i Førde. Denne boken er en del av hennes engasjement for folkemusikken.

— Det er samling av 63 barnesanger, hvor jeg blant annet tar med historien rundt hver enkelt sang. Det er med andre ord en bok for alle aldre. Jeg er veldig engasjert i barnesanger, de er tilsynelatende enkle og spontane i uttrykket, og de synges ofte uten at man merker at man synger dem. Barnesanger er folkemusikk i ordets rette forstand, jeg vil at ordet “folkemusikk” skal betegne musikken som folk flest faktisk bruker! Det er viktig å senke publikums terskel for å oppsøke folkemusikk, uten å endre folkemusikken, bare slik kan vi få flere folk interessert i alt det denne musikken kan være, mener hun.

Nå som det nærmer seg jul er det naturlig å spørre om hva høytiden kommer til å fylles med.

— Vel, jeg skal spise pinnekjøtt og rett og slett ha fri. Artisten Unni bedriver pent lite i romjulen, jeg synger litt i privat sammenheng, men det skulle vært sinnsykt godt betalt hvis jeg skulle tatt en jobb i den perioden, avslutter en travel Unni Løvlid før hun hiver seg inn i en drosje.

Publisert:

Del: