INTERVJU: – Jeg må ha det slik at jeg gjør forskjellige ting, opplever ulike saker og treffer ulike mennesker hele tiden, sa Unni Løvlid på kafeen Frøken Larsen i Kristiansand, få timer før hun opptrådte på Punktfestivalen i Kristiansand. Dette utsagnet er roten til et mangesidig, lidenskapelig musikalsk uttrykk, og en spennende artistkarriere som foreløpig har kulminert med platen ”Rite”.

Unni Løvlid

Av Jan-Olav Glette

”Rite”, som ble til i samarbeid med blant andre Ingar Hunskaar, Helge Sten, Håkon Kornstad, Lene Grenager, Frode Hatli og Hild Sofie Tafjord, er med sitt lengselsfulle og inderlige uttrykk et høydepunkt blant årets norske plateutgivelser.

Med det eklektiske musikalske uttrykket, et sted mellom samtidsmusikk, elektronika og folkemusikk, var opphavskvinnen Unni Løvlid en naturlig gjest og bidragsyter på den inkluderende musikkfestivalen Punkt i Kristiansand forrige helg.

Unni Løvlid opplever Punkt som en festival med søkende musikere og er glad for invitasjonen til Kristiansand.

— Jeg liker meg i omgivelser som hele tiden er på vei og leter etter ny lyd, teksturer, ulike måter å forme musikken på, sier Løvlid

Tolker hip folk-elektronika

Det var en overraskende utfordring for Løvlid å skulle gjøre sin live-remix av britiske Leafcutter John & Seb Rochford.

— Jeg må gripe slike anledninger og muligheter, sier Løvlid og forteller at hun benytter seg av et såkalt konvulusjonsfilter. Det gjør at samples og lydopptak fra konserten på hovedscenen vil ta farge fra hennes egen vokal som hun legger på toppen. Dermed farges de to lyduttrykkene av hverandre, og blir ett.

I utgangspunktet var det et slektskap mellom uttrykkene, men også en rekke ulikheter.

— Jeg føler at vi nærmer oss samme idé fra to ulike hold. Jeg har mine røtter i folkemusikken og søker meg utover derifra. Leafcutter John har sitt utgangspunkt et annet sted og søker seg inn i mot folkemusikken og integrerer den i sitt uttrykk, mener Løvlid.

Responsen på Live remixen i Kristiansand var overveldende, slik mottakelsen av hennes siste album ”Rite” har vært det.

Variert hverdag, polyfont uttrykk

Nordfjordjenta driver med en rekke ulike ting parallelt. Den ene dagen er hun solist med Forsvarets Musikkorps, neste dag opptrer hun på Punkt, for så å dra på videre på turné med skolekonsertene, holde konsert på Josefine Viseklubb, og så videre til Keops-pyramidene i Kairo.

— Det er slik jeg liker det og må ha det, forteller 32-åringen, men innrømmer samtidig at hun med årene kan bli tvunget til å definere sin artistiske signatur mer tydelig for lytterne.

— Jeg har ikke et fast publikum, men mange forskjellige som hører på de ulike ting jeg gjør, er folkesangerens egen analyse.

Fromhet og overskridelse

Allsidig og mangfoldig er også hennes egen musikk. Enten hun opererer solo, i sin faste trio Rusk med Vegar Vårdal og Frode Hatli, i trioen med Lene Grenager og Hild Sofie Tafjord, eller i mer tilfeldige samarbeider med andre musikere eller orkestre.

Dette kan nok også være noe av forklaringen på hvorfor de to siste platene ”Vita” (2005) og ”Rite” på mange måter oppleves som to nesten separate musikkverdener.

Men det er også forbindelser mellom de ulike musikkverdenene, og Løvlids identitet skinner igjennom i det hun gjør. For eksempel ble skiva ”Vita” spilt inn i Emmanuel Vigeland-mausoleet i Oslo, og samples fra denne produksjonen ble tatt med videre til ”Rite”.

Ideen om å aktivisere klangen i rommet og jobbe videre tonalt over den, var ideen hun også tok med seg til Punkt.

Det har vært en lang og krevende prosess frem mot “Rite”, mener Løvlid. Hele fire år jobbet hun med den platen før det endelige resultatet forelå.

— Innspillingene av sporene ”Vita” var viktige på veien mot målet. Det hjalp meg til å sortere ulike uttrykk og ulike sider av meg selv, og jeg hadde noe veldig konkret å forholde meg til. Hele albumet ble til ganske kjapt, og ble innspilt i løpet av to uker, sier Løvlid.

Når disse avgrensningene var gjort ble det lettere å finne frem til ”Rite”. Medmusikantene og produsent Ingar Hunskaar får av Løvlid også mye av æren for det ferdige resultatet. Nå håper hun å bruke mindre tid på sin neste innspilling. Den ligger allerede i tankene.

Nært forhold til moren

Unni Løvlid er ikke bare en moderne sjangeroverskridene musiker. Hun er i like stor grad en tradisjonsbærer og viderefører av lang norsk musikkhistorie, i evig på jakt etter å oppdage og finne frem igjen gamle nedskrevne vers og toner.

Familien og slekten har en viktig plass her. Sammen med sin mor lærte Unni Løvlid mye om folkemusikk av blant andre Marta Seljeset Frøland. Kontakten mellom Unni og hennes mor er fremdeles sterk den dag i dag.

— Hun er en veldig viktig støttespiller. Når jeg står fast på tekster kan jeg alltid ringe hjem til henne og få hjelp og støtte. Vi driver også med mye av de samme tingene, men fra ulik innfallsvinkel, forklarer folkesangeren.

Løvlid uttrykker stor glede og takknemlighet overfor det lokale folkemusikkmiljøet i Nordfjord.

— Når jeg er i Nordfjord føler jeg meg hjemme. På kappleik kan jeg føle meg fremmed. Debatten om hva som er folkemusikk og diskusjonen rundt det er veldig viktig, sier hun, men understreker at hun alltid har fått lov til å drive på med sitt.

Et skjellsettende øyeblikk var da London Sinfonietta, Robert Sexton og Gillian Moore kom til Sandane Videregående skole i Nordfjord og viste henne en ny tilnærming til klassisk musikk og populærmusikk.

— Det var veldig viktig for meg og hjalp meg å finne nye klanger og nye veier i musikken, understreker hun.

Ensom, hvileløst på leten

— Jeg gjør som jeg vil, men er kanskje litt ensom i blant, smiler hun.

En ensomhet som gir seg uttrykk som en sårbarhet og inderlighet på ”Rite”, blant mer eksplisitt kroppslighet, nærhet og bejaende utfoldelse.

Selv føler hun seg verken urban eller rural. Hun bor i Oslo, men er nesten konstant på reise; i like stor grad på små steder i distriktene som i større byer.

— Du skal ikke undervurdere bygden. Det er nesten ingen steder du har så stor frihet og mulighet til å være deg selv og drive med egne ting, påminner Løvlid om.

Som de fleste tradisjonsmusikere er Løvlid sjenerøst bevisst sin plassering i en tradisjon blant andre musikere.

— Jeg har hatt og har utrolig mange mentorer. Det kan være folk jeg har spilt med, tatt timer hos, eller sett opp til. Sidsel Endresen, Kirsten Bråten Berg og Agnes Buen Garnås er viktige forbilder. De har på et tidlig stadium ikke nødvendigvis sagt at man er fremme, men heller sagt ”stå på” eller ”gjør dine egne ting”, og oppmuntret og fått meg til å skjønne at jeg er på vei, forklarer Løvlid.

Hun har selv fra starten hatt vilje og ambisjoner, og under studiene på Musikkhøyskolen gikk Løvlid i et spennende kull sammen med folk som Rolf Erik Nystrøm, Eivind Buene, og de tidligere nevnte Spunk-jentene Lene Grenager og Hild Sofie Tafjord.

— I det hele tatt har jeg vært flink til å omgi meg med folk som er positive, forklarer hun.

— Jeg er hele tiden på leting etter ny inspirasjon og nye spennende lyder. Jeg plukker gjerne opp en skive med artister jeg ikke har hørt før, avslutter Løvlid.

Publisert:

Del: