Ulf Nygaard er kjent i Norge fra Folk&Røvere, men på scener i Polen og Tsjekkia, og i tv-serier og filmer i USA, gjør han seg gjeldende med trioen Flunk. Bandets nye cd har fått tittelen “This is what you get”. -Litt mørkere og litt fortere enn før.

Av Per Christian Frankplads

Om du ikke vet hvem Flunk er, kan det kanskje forklares ved at media her til lands ikke har til vane for å vie dem mye interesse. De er mye større i utlandet enn i Norge, og synes selv det kanskje er like greit slik.

Trioen består av Ulf på elektronikk, Anja Øyen Vister på vokal og Jo Bakke på bl.a. gitar, og lyden er vindskeiv pop som til tider grenser over til indie/elektronika. Nylig kom trioens fjerde ordinære album, “This Is What You Get”, og det de får i Norge er omtrent det samme som de har fått fra de startet – noen få og sprikende anmeldelser og generelt lite oppmerksomhet.

Da er det naturlig at trioen har satset mer på utlandet. Flunks debutsingel fra 2002, en sart og ganske akustisk coverversjon av New Orders “Blue Monday”, frontet av Anjas alveaktige vokal, kom med på en rekke samleplater i USA og ble oppdaget av forskjellige musikkonsulenter og produsenter. Senere ble den, og noen andre Flunk-låter, brukt på enda flere samlere og i TV-serier og filmer, og slik lisensiering har senere vist seg å bli en av hovedinntektene til bandet.

Blant annet på grunn av konkurser sviktet distribusjonen i USA etter album nummer to, og på den forrige platen ble satsingen der borte lagt litt på is. Og med vanlig dagjobb pluss Ulfs sidekarriere i Folk&Røvere har Flunk hittil ikke vært noe fulltidsprosjekt.

Både Flunk og Folk&Røvere (kjent for bl.a. “Utadæsjælåpplevelse” og “Yess!”) er dessuten musikalsk preget av en litt avslappet og urban atmosfære. Ikke at vår mann er noen latsabb, han har tross alt laget seks album med Folk&Røvere, og nå fire med Flunk. Pluss diverse EP’er og singler med begge.


Flunk i øvingslokalet i Oslo før USA-turné våren 2006. (bilder fra Flunkmusic.com)

90-TALLET ER OVER
Musikalsk har bandet alltid hatt pop i bunnen, og gått fra en slags “post-trip-hop” på debuten til lyden de er inne på nå, en miks av inspirasjoner fra elektronika, dubstep, rock og pop. Men selv om Ulfs andre band Folk&Røvere (hvor Beady Belles Beate Slettevold startet sin karriere) ofte har blitt omtalt som “trip hop på norsk” er Flunk noe helt annet, og uansett er det 10-15 år siden 90-tallet, forteller han.

— Ja, vi er langt unna den downbeat-greia nå. Det er lenge siden jeg har hørt noen veldig bra skiver i den sjangeren vi jobber i, f.eks. er den nye Tosca-skiva fin, men den er jo ikke annerledes enn det de holdt på med for 10 år siden. Og de siste par årene har jeg hørt mye på dubstep og sånt á la Kode9 og Burial, med masse romklang og støy. Så det preger nok litt av soundet vi holder på med nå, vi drar det litt lenger bort fra pop. Litt mørkere, og litt fortere enn før på enkelte av sporene.

Ulf bruker selv uttrykket “skeiv lyd” om sine produksjoner, og i bakgrunnen av miksen er f.eks. den nye platen full av diverse opptak Ulf har gjort fra omgivelsene sine – alt for å gi litt møkk og organisk lyd. Ved å legge bylyder under musikken reflekterer det også ambiensen Ulf hører når han går rundt med musikk i hodetelefoner og byens lyder i bakgrunnen.

I tråd med filosofien om organisk lyd er det på de aller fleste platene Ulf har gjort ikke en eneste synthesizer å spore, bare samples fra alle slags mulige kilder, prosessert i sequencerprogrammet Logic.

— Sampler du får du jo med deg “skiten” på kjøpet også. Jeg liker å få dybden du får, det er mer substans, og du får en slags motstand i lyden på den måten. F.eks. kan du holde mikrofonen ut av vinduet eller ta opp lyden av en tom trikk og få med rumlingen. Eller bruke samplet sandpapir som perkusjon. Men jeg sampler stort sett fra skiver. Og jeg har alltid hatt det litt moro med å sample ting som folk ikke vet hvor er i fra. Det er mulig de som har laget det jeg sampler er i stand til å kjenne igjen låta si – men også kanskje ikke.


Coveret til det nye albumet, ‘This Is What You get’.

TUNGVINT OG UNIKT
De fleste som jobber med elektronisk musikk bruker som regel en sampler for å avspille samplene via MIDI, enten det er trommer, basslyder eller hva som helst. Man bruker altså et sequencerprogram á la Cubase eller Logic for å spille av lydene fra sampleren, og spiller f.eks. basstromme på 1 og 3, og skarptromme på 2 og 4. Men Ulf går mot strømmen her, og bruker en annen metode. Han klipper opp alt han sampler i masse små lydfiler, og importerer så disse inn i Logic, hvor han manuelt plasserer samplene rundt omkring.

— Ja, det er litt uortodoks og blir ikke så presist som MIDI, men da blir det også litt mer bevegelse og følelse over det også. Det er sikkert 10 år siden jeg jobbet “vanlig” med MIDI, sånn som de fleste bruker samples.

Ville det ikke vært enklere å bruke en sampler til å gjøre slike ting?

— Jo, sikkert. Men jeg lider litt av mangel på interesse for teknikk, og da kan jeg unnskylde meg med “begrensningens kunst” osv. Det er nok noe med at jeg aldri tok meg tida til å sette meg inn i alt som er mulig å gjøre med teknologien – jeg vil heller bruke det jeg alltid har brukt, enn å henge med og ha det siste.

Ulf er en slags “executive producer” i bandet, og lager bakgrunner og skisser, kanskje opptil 90% kommer fra hans hjemmestudio. Og selv om Jo Bakke bor rett i nærheten pleier de to å sende filer til hverandre over nettet, hvor Jo kommer opp med f.eks. gitar, litt bass og noe perkusjon-ting. Og så organiserer Ulf alt sammen og jobber videre, sender over nye forslag, og sånn går det rundt til ting er ferdige.

— Til de siste platene har vi alle tre vært samtidig i studio kanskje bare et par ganger i løpet av hele innspillingen. Så når jeg lager de første skissene vet jeg jo at Jo skal på med sine ting også. Jeg gjør “elektronikaversjoner” og bygger sjelden låtene helt opp, men gir rom til Jo så han kan legge på gitar, bass, perk, noe synth og andre ting.

FLUNK REMIKSER FLUNK
En god del av låtskissene blir likevel ikke med til slutt, fordi de ikke passer inn i stemningen på albumet. På “This Is What You Get” er nær halvparten av låtene “remikser” av opptil fem år gamle ideer, i den forstand at Ulf strippet alt annet enn vokalen fra tidligere skisser, for så å bygge helt nye arrangementer rundt Anjas vokalopptak, som hun ofte tar opp på Ulfs kjøkken.

— Det er en gudegave å få jobbe med henne. Anja er helt unik i at jeg kan sette på en skisse, og da går det aldri mer enn 10 sekunder før hun begynner å synge, som oftest med tekst som bare kommer til henne. Og veldig ofte blir teksten og melodien omtrent som det hun sang første gangen på intuisjon.

Skriver du selv mye til hver plate?

— Nja… jeg føler liksom at jeg aldri har fått til å lage låter, eller i hvert fall singler. Jeg lager heller album, får kreative rush i en eller to omganger og sitter igjen med kanskje 50 råskisser; alt fra åtte takter med beats til et svært orkester, absolutt alt mulig. Så jobber jeg med det, og det er ofte ting der du ikke helt har troen på, men som ender opp som mye bedre enn du forventet. Eller omvendt, du tror du sitter på verdens beste låt som det ikke blir noe av allikevel. Og etter en stund har vi kanskje 20 låter igjen som vi må velge mellom og lage et album av.

Med så mange plater bak seg begynner Ulf å bli vant til prosessen og kjenner seg selv godt nok til å ta med de låter han ikke vil angre på. Et godt eksempel er låta “Play”, som tross sin catchy melodi og følelse likevel ikke kom med på albumet “Morning Star” (bortsett fra USA), men som senere har blitt plukket ut til flere TV-serier og har solgt mye digitalt.

— Og til den skiva var nok “Play” den beste låta kommersielt sett. Men hver gang jeg har tatt med sånne låter på album før har jeg endt opp med en misfornøyd og dårlig følelse. For du kan jo ikke endre på det senere, alt blir stående.

I løpet av den korte tiden “This is what you get” har vært ute har den fått lite oppmerksomhet, selv om de tre selv synes slippkonsertene i Oslo og Tromsø gikk overveldende bra. Ulf konkluderer lakonisk at det som vanlig ikke er noe “landslide” når de slipper plate i Norge, så igjen er det nok utlandet som blir hovedprioriteten deres. Selv om han selvsagt hadde vært glad om han kunne bli bittelitt profet her til lands også.

STORE I ØST OG VEST
Så langt har bandet slått i gjennom i mye større grad utenfor Norge, og gjort konserter i blant annet Polen, Slovakia, Tsjekkia, Tyrkia, Serbia og mange amerikanske byer.

— Av en eller annen grunn har de sans for oss i Øst-Europa. Det er mange avslappa folk der vi veldig lett finner tonen med og som er ganske like oss, i hvert fall de som er i samme miljøer. Vi har fått forespørsler fra Ukraina og Ungarn også – og i Polen er vi store! Det virker som om vi har utrolig mange fans der, og det er mange polske navn blant MySpace-vennene våre. På slippkonserten i Oslo vi hadde nylig kom det til og med en fyr i ens ærend fra Polen for å se oss. Og etter konsertene vi har hatt der nede har det vært skikkelig popstjerne- og autograf-helvete etter konsertene.

Hvis man ser stort på det har bandet gjort aller størst lykke i USA, med låter i mange filmer og TV-serier der. I tillegg har de tjent en god slump på lisensiering til over 100 samleskiver over hele verden, og er faktisk blant Norges mest lisensierte artister. Ingen i trioen blir millionærer av dette, men Ulf kan konstatere at bandet regelmessig får inn sekssifrede royaltiesbeløp selv om de ikke har kommet med plate på en stund, stort sett fra lisensiering til film, TV, reklamer og samleplater.

— Vi har hatt flaks og vært populære hos musikkonsulenter, som har fått oss med i ganske profilerte Hollywood-filmer og -TV-serier, og f.eks. tror jeg vi fikk over 100.000 kroner for bruk av “Blue Monday” i en diger Hollywood-film for noen år siden. Og det er utrolig deilige penger. Det er en jevn strøm, og sånn har vært det hele tiden med Flunk.

Tror du at dere kunne hatt enda større suksess hvis dere var på et stort plateselskap, med mer promotion?

— Nei… Vi har alltid vært på mindre labels med 60/40-dealer og sånt, og jeg vil si det er massivt større sjanser for å tjene penger på en indiedeal enn å binde seg opp til et stort selskap.


Jo Bakke og Anja Øyen Vister på scenen i Polen.

SCREWED IN THE USA
Men uavhengighet kan ha sin pris, og siden Flunk ikke har f.eks. Universal i USA til å pushe skivene sine må de gå til mindre plateselskaper. Og det er slett ikke lett å finne riktige samarbeidspartnere i junaiten. På plate én og to brukte de to forskjellige selskaper, som begge gjorde en god jobb med å selge skivene – men som ikke var fullt så flinke med å gi pengene videre til Ulf & co. Han sukker oppgitt og får en bekymret rynke i pannen.

— Både Guidance og Kriztal smilte og var hyggelige, men de ga oss ikke penga. Jeg tror at når de dealer med europeere vet de at det er dyrt med advokater, så de regner på en måte med at små band ikke har råd til det allikevel. Det er mange selskaper å velge mellom i USA, og man kan godt få en deal der, men det er ikke sikkert at man får noe penger av det.

Da bandets norske distributør VME til slutt sendte advokater advokater etter de nevnte to selskapene fikk Nygaard & co likevel inn en del av de utestående beløpene. Det skjedde likevel ikke i tide til at det brente barnet ville satse på noe USA-selskap til plate nummer tre, som altså ikke fikk særlig oppmerksomhet der. Men en, to, tre – er det kanskje på den fjerde det skal skje?

— Hadde vi hatt lyst til å bli popstjerner hadde vi jo hatt muligheter til det. Vi fikk tilbud fra management i LA som ville at vi skulle flytte bort dit for en stund, så de kunne satse på oss. Og de hadde booka en USA-turne på 20 jobber, men så gikk bookingbyrået konk to uker før vi skulle dra. Det er sånne historier som gjør at vi er blitt litt skeptiske. Men vi kunne nok gjort det virkelig bra i USA, hadde vi orket og hatt flaks. Selv om vi kanskje ikke har nyhetens interesse lenger.

Men kanskje de har glemt dere litt? Så hvis dere prøver på nytt er dere “nye” allikevel, pluss at dere er eksotiske nordmenn?

— Det er klart at når vi har solgt godt over 20.000 plater, vært med på så mange TV-serier og filmer der borte og har det fundamentet vi har bygd opp over mange år… så er det litt teit å ikke prøve. Det betyr ikke at vi flytter til LA og drar på to måneders turne, men vi må i hvert fall få ut plata på et offensivt lite selskap, det håper jeg vi får til. Selv om det er ikke noe i boks ennå.

PROFET? GLEM DET
Ulf påpeker også at bloggosfæren er viktig for å nå frem til opinionsmakerne. Uten å nå frem til de “kule” menneskene har man færre sjanser til å bli hørt, og han mener artistene selv må f.eks. oppdatere MySpace-sidene sine og sende informasjon og spor til de viktigste mp3-bloggene. I hvert fall hvis man sikter utenfor Norges grenser, og det gjør jo Flunk.

— For det er ikke så lett med elektronisk musikk i Norge. Du får kanskje litt oppmerksomhet på den første plata, men hvis du fortsetter å lage plater som blir bedre og bedre, uten å kle deg naken og løpe langs Karl Johan, så får du sjelden vanvittig mye oppmerksomhet.

Men det gjelder vel flere andre sjangere også, ikke bare elektronika?

— Kanskje det. Jeg kjente St. Thomas ganske godt, og det irriterte meg utrolig ofte hvordan han ikke var interessant lenger for Norge, mens han fikk mer og mer oppmerksomhet i utlandet. Og i norsk kunst har det jo vært sånn i 100 år, man må liksom ut av landet for å forløse seg. Det er kanskje noe med media, at de hele tiden må ha noe nytt, i hvert fall innen musikkjournalistikken. Det virker som folk i utlandet er bedre i stand til å høre musikken, mens norske musikkjournalister henger seg opp i andre ting. F.eks. er det veldig sjelden du ser i norske musikkanmeldelser hvem som har produsert skiva, noe som jo har alt å si for plata, til og med for f.eks. Bjørn Eidsvåg. Men sånne ting nevner de bare hvis det er Timbaland eller lignende superprodusenter involvert, for da er det kult å namedroppe det.

Du er ikke bare litt såra og vonbroten fordi dere ikke har fått så mange anmeldelser?

— Vi selger jo kanskje 10 ganger flere skiver i USA, det gjør at vi på en måte kan drite i Norge. Men med Folk&Røvere føles det til tider ganske tungt, må jeg innrømme.

|
Ulf Nygaard under USA-turnéen i 2006 (San Francisco)

SVIKTENDE SYSTEMER
Nygaards evige jakt etter noe å sample, og hans interesse for musikk som ikke finnes i etablerte kanaler, gjør det vanskelig for ham å være negativ til fildeling.

Han laster ned, men sier selv at han også ender opp med å kjøpe alt han virkelig liker.

— Man må jo ut og leite, for det er jo ikke noe lyttepost i platebutikken lenger. Et eller annet sted må du jo finne den bra musikken, i og med at plateselskapene og musikkpressen ikke klarer å fortelle oss om hva som er spennende lenger. Og artistene må nok tåle at det er sånn en stund til, for det viser seg vel at hvis du lager spennende musikk og blir lastet ned masse ulovlig så vil du fortsatt få igjen på en eller annen måte. Selv om 10 millioner laster ned skiva di og du ikke får en krone for det, vil det være vanvittig mange som prater om skiva di. Og det er fortsatt mange som bruker mye penger på musikk.

Med en datter på fem og streit dagtidsjobb har Ulf funnet ut at det er mest praktisk å sitte med et hjemmestudio, og jobber med musikk på kveldene og nettene, alltid med hodetelefoner. Han fremhever nytten av å kunne jobbe når man har lyst og energi, i stedet for å sitte i et studio og kikke i veggen når man ikke har inspirasjon. Men hadde det ikke også vært deilig å slippe dagjobben, og satse 100% på musikken?

— Nei, for da måtte jeg ha hatt en hit á la ” Utadæsjælåpplevelse” halvannen gang i året, hvis jeg skulle levd like greit som jeg gjør av en dagjobb. Og jeg ville sikkert brukt minst 37.5 timer i uka på bekymre meg for økonomien og løpe etter avtaler. Så det er greit som det er nå, selv om det ikke er noe særlig heroin og rock’n’roll. Hehe.

http://flunkmusic.com/

Publisert:

Del: