I dag åpner statsminister Jens Stoltenberg MELA-festivalen, som vil feire kulturutveksling mellom flere kontinenter igjennom hele helgen. Kunstnerisk leder for MELA, Khalid Salimi, kan fortelle at MELA nå er klar for startskuddet, tross mange skjær i sjøen: Salimi beskriver de bevilgende myndigheters holding til tverrkultur slik: ” Noen mager er så skrumpet av sult at de kan være glade for de smulene de får, de trenger jo ikke bli mette”. Tidligere i år ble også en pakistansk musiker nektet innreise, man tvilte på om han i det hele tatt var en artist. Tidligere samme år hadde samme mann – etter invitasjon fra den norske ambassaden i Pakistan – spilt på deres 17. mai-feiring.

Khalid Salimi

Av Knut Steen

Khalid Salimi kommer til å være en opptatt mann i helgen. Med et utall konserter og artister å holde styr på regner han med at programmet kommer til å trekke enda flere enn fjorårets 200 000 til Norges største tverrkulturelle kulturfestival. Når MELA i år avvikles for femte gang, fremstår den ganske mye bredere enn da den begynte som et norsk-pakistansk arrangement. Til Ballade forteller Salimi at et bredere nedslagsfelt var en del av den opprinnelige planen:

Ville alltid ha bredden
— Dette ble bestemt da Horisont ble opprettet. Men det første skrittet, i forhold til kulturutveksling var å involvere de landene minoritetene kom fra, derfor ble den norsk-pakistanske utvekslingen prioritert. Stiftelsen har hele tiden vært bevisst på at målet var å vise et større mangfold av minoriteter som går i kunstnerisk dialog med hverandre og majoriteten.

Mela betyr jo bøteplass, denne vil i år trekke artister og kunstnere fra så forskjellige steder som Danmark, Storbritannia, Pakistan, Iran, Vietnam, Palestina, Somalia, Sudan, det sørlige Afrika, Tanzania, Gambia og Trinidad. De fleste festivaler har et slags kjernepublikum de henvender seg til – hva slags publikum ønsker dere å trekke til MELA?

— Det er det som skiller Horisonts virksomhet fra mange andre, vi sier at dette er en festival for folk flest. Norge og spesielt hovedstaden har blitt så mangfoldig at ansvarlige institusjoner som Horisont må avspeile dette. Det er ikke et valg, det er et must! Spesielt så lenge andre nasjonale institusjoner ikke prioriterer eller gidder å gå inn i denne materien.

Ansvar og velvilje
Så du opplever ikke at andre tar like mye ansvar i å forvalte denne kulturrikdommen som Horisont?

— Nei, dessverre er ikke det tilfellet i dag, selv om vi håper at det kan bli det i fremtiden. En del av vår virksomhet er å vise hvor viktig dette er, gjennom å faktisk gjøre noe.

Hvordan opplever dere velvilligheten fra kulturdepartementet og Oslo kommune?

— Vi har mottatt smuler her og der i forhold til det som er reelle behov, samtidig som vi får klare signaler om å vise at vi er fornøyde og takknemlige for det vi får. Men dette er ikke noe Horisont er alene om. Mange institusjoner som jobber med kulturelt mangfold er i samme situasjon. Fordi MELA er et mega-arrangement, blir det bare litt ekstra tydelig hos oss.

6.3 millioner fra budsjett
Hvor mye av budsjettet får dere dekket igjennom bevilgninger?

— Vel, vi har et budsjett på litt over 8 millioner, av det kommer 900 000 fra kulturdepartementet og 800 000 fra Oslo kommune.

Hvordan i alle dager dekker dere inn resten?

— Vi klarer det ikke, for å være helt ærlig. Vi må kutte ut nesten alt som er nødvendig, så sender man hundrevis av tiggebrev og søknader. Vi får 50 000 her, 150 000 der og 200 000 der, noe i prosjektmidler fra Kulturrådet, litt fra likestillingsdepartementet og noe fra inkluderingsdepartementet.

Salimi er glad for alle tilskudd og bidrag, men synes disse omveiene virker unødvendige:

— Dette er kultur – 40% av MELA er kunstneriske samproduksjoner mellom norske og utenlandske kunstnere. I alt er vilkårene ganske beskjedne. For å ta et eksempel: Vi har en kontorsjef, men for å ha råd til det måtte vi kutte husleien til null, så nå er vi avhengige av å låne lokaler av andre. Jeg har inntrykk av at den offentlige tanken er litt sånn: ”noen mager er så skrumpet av sult at de kan være glade for de smulene de får, de trenger jo ikke bli mette”. Nå om dagen opplever vi en ganske bisarr situasjon: Vi får lykkeønskninger, oppmuntring og masse ros for det vi driver med fra myndighetene – i samme brev som de avslår søknadene våre…

— Vi tar ansvar der andre ikke gidder
Føler du at MELA dekker et behov i forhold til kulturarrangementer for nordmenn med minoritetsbakgrunn?

— Det gjør den absolutt, jeg har en rekke forskningsrapporter og utredninger som understreker akkurat det. Vi har fått mye ros for at vi tar ansvar der andre ikke gidder.

Hvorfor er det så stor skepsis til slike arrangementer?

— Det er fordi dette mangfoldet er noe man kan leve med, uten at man trenger å ansvarliggjøre seg selv overfor de behov som følger med mangfoldet. Vi vil ha det, men vi vil ikke betale for det. Vi får veldig mye støtte, men samtidig et inntrykk av at hvis slik virksomhet ikke klarer seg selv, så blir det heller ikke noen stor sorg eller savn.

Hvor viktig er MELA i forhold til å øke forståelsen for ulike minoritetskulturer blant etniske nordmenn?

— For to år siden offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå en forskningsrapport. Her ble det gitt tydelig uttrykk for at den økende positive holdningen til fremmed kultur hadde sammenheng med MELA.

Salimi har også opplevd en økende forståelse selv, i den tiden festivalen har pågått:

— Bortsett fra alle problemene i festivalprosessen, ser man bare glade ansikter – det er det som egentlig teller, mer enn mangel på penger. Siden 2001 har omfanget av denne festivalen økt enormt, men enda har vi ikke hatt en eneste episode med noe negativt. Folk på festivalplassen viser at de er glade for å være der.

Reiser til hjemlandet – i Oslo
Salimi trekker også frem noe han ser som en annen viktig oppgave for MELA:

— En ting mange glemmer, er at for den nye generasjonen av minoriteter, kan det fort koste en familie bortimot 100 000 kroner å besøke hjemlandet. Og hvem har vel råd til det? Mange har søkt asyl i MELAfestivalen for å få en slags liten erstatning for dette, her kan de vise barna litt av deres opprinnelige kultur. Det er rørende når foreldre forteller at de ikke har hatt råd til å besøke hjemlandet på fem år – men at de føler at de får noe tilsvarende med MELA.

Dere oppgir 200 000 besøkende i 2005 – med et område som rådhusplassen, hvordan teller dere publikummere?

— Dette er tall fra offentlige tellinger, jeg vet ærlig talt ikke hvordan de gjør det. Men jeg husker godt da jeg gikk på scenen i fjor ved elleve-tiden for å takke for en fin festival. Fra Kontraskjæret og helt bort til Vestbanen var det et tett hav av mennesker. Det var helt nydelig å se – en fantastisk følelse.

Salimi mener også at Horisont og MELA har virket ansporende i forhold til andre institusjoners prioriteringer.

— Vi har blitt et strategisk bidrag i kulturutvekslingen – likeverdighetsprinsippet som vi la til grunn helt i begynnelsen, kommer nå til uttrykk i UDs stategiplan for årene fremover. Vi ser at andre institusjoner også går samme veien.

På hvilken måte?

— Jeg tror det vi gjør også kan påvirke Rikskonsertene, og kanskje Oslo World Music Festival (OWMF). De kan ikke bare fortsette med å importerer kunstnere og sende dem ut av landet etter festivalen, de må gjøre noe mer, fordi tiden vi lever i krever mer enn det.

Synes du OWMF er feige i bookingen sin?

— Jeg har vel sagt det jeg trenger å si om den saken – jeg tror ikke jeg har lyst til å utdype det noe videre.

Det glade byrakrati
Tidligere har det vært en del skriverier i rundt problemer med å få fremmedkulturelle artister inn i landet for å opptre, har dere opplevd noe slikt i år?

— Jada. Ett eksempel er en pakistansk artist som tidligere i år var invitert til å underholde gjester på den norske ambassaden i Pakistan på 17. mai. Når han så søker visum for å spille på MELA, blir det sådd tvil om han i det hele tatt er en artist. På telefon forsøkte vi å forklare at han hadde spilt i de samme lokalene som avslaget kom fra. Responsen var: ”Vi følger innvandringsmessige lover og regler”. Det var alt de hadde å si. Dette er det mest ydmykende tilfellet vi har vært borti, men vi klarte det til slutt. Nå har vi fått inn en rekke gode kunstnere, som kommer til å levere godt igjennom festivalen.

Så nå er MELA i rute?

— Ja, alt er klart. Det ser til og med ut som været kan bli vennlig. Den typen sympati er vi svært takknemlige for, sier Khalid Salimi.

Programmet for årets MELA-festival finner du på denne lenken.

Publisert:

Del: