INNLEGG: – Er det dirigentens timeplan eller nordnorsk kulturlivs behov som skal definere turnéplanene, spør Anders Eriksson i debatten om Nord-Norsk Opera og Symfoniorkester.

Christian Lindberg i St. Petersburg

Da Nord-Norsk Opera- og Symfoniorkester (NOSO) ble etablert, var det tunge politiske aktører i sving. Når kritikken mot de kulturpolitiske konsekvensene av orkesteretableringen nå øker i omfang fra dag til dag, sender man sjefsdirigenten Christian Lindberg i krigen. Budskapet er at NOSO på grunn av sitt nordnorske oppdrag har takket nei til “enormt prestisjefylte oppdrag i England, Hellas, Amman, Kypros, Alexandria, Kairo, Slovenia og Tyskland”. Vi takker og bukker.

Les: – Slagside for symfonisk flaggskip i nord

Mangel på respekt
I sitt svar på mitt innlegg skriver Christian Linberg at da han fikk oppdraget var det hans “fulle overbevisning om at det beste som kunne hende orkestret ville være å lykkes internasjonalt, og at han derfor satte i gang et enormt arbeid for å få i stand utenlandsturneer”. Dette bekrefter min og andres mistanker om at man hos NOSO vekter sjefsdirigent Lindbergs prioriteringer minst like høyt som de vedtatte kulturpolitiske målene for orkestrets virksomhet.

Det forklarer også hvorfor alt flere sentrale aktører i profesjonelle nordnorske musikkmiljøer, for eksempel Forsvarets Musikkorps Nord-Norge, nå sier i fra om det man opplever som NOSOs arroganse og mangel på respekt for kulturlivet for øvrig. Så får styreleder Roger Ingebrigtsen si hva han vil om at det var full enighet i Bodøs og Tromsøs kommunestyrer rundt orkesteretableringen. Jeg tror ikke at kommunestyrene i verken Bodø eller Tromsø har vedtatt å gi et bedre orkestertilbud til publikum på Kypros, i Kina eller Japan.

Les:- NOSO-skuta på rett kjøl

Trenger kursjustering
Det er fint at NOSOs sjefsdirigent gir uttrykk for en ydmyk holdning til kritikken mot orkesteretableringen. Men dette er med respekt å melde ikke Lindbergs bord. Dette handler om kulturpolitiske og organisatoriske veivalg rundt en av de største satsingene noensinne i nordnorsk kulturliv. Her må fylkeskommunene på banen, både på administrativt og politisk nivå. De har den kompetanse og det mandat som skal til, og staten vil forholde seg til de signaler som regionale myndigheter gir. Kursen for satsingen på NOSO må justeres, og det må skje i dialog med landsdelens kulturliv. Fra dirigentpulten i NOSO skal det håndheves musikalske avgjørelser, ikke kulturpolitiske.

Reis til Berlin med nordnorske solister!
Ja, det er viktig for et orkester å komme seg ut i verden for å måle krefter. Jeg kan en del om turnévirksomhet, både i nordområdene og verden for øvrig. Hvis NOSO er så fantastisk bra som Rolf Cato Raade (direktør i NOSO, red. anm.) og Lindberg skal ha det til, burde man lage en turné som begynner i Nord-Norge, får med seg den blivende europeiske kulturhovedstaden Umeå, passerer Stockholm og avsluttes i Berlin. Mye billigere enn Tokyo. Og i Berlin finnes fremragende musikkjournalister og et svært godt orkesterpublikum som virkelig kan gi NOSO den tilbakemelding de fortjener.

Og hvis man virkelig skulle imponere på de blaserte berlinerne, burde man ha frontet NOSO med kommende nordnorske verdensnavn som sangerne Audun Iversen, Birgitte Christensen eller Marianne Beate Kielland. Med all respekt for veteranen Barbara Hendricks: Jeg tror at Hendricks er et alibi for å få kinesiske og japanske konsertpromotorer til å akseptere orkesterpakken – en pakke der orkestret uansett betaler mesteparten av regninga. Da blir det altså Ole Olsen (død 1927) som skal profilere det moderne, fremadstormende Nord-Norge, etter at japansk TV er ferdig med fru Hendricks og sjefsdirigenten.

Les: - Opera i Nord-Norge satt 30 år tilbake

God bruk av midler?
Christian Lindberg er veldig kry av at NOSO skal spille inn musikk av Ole Olsen. “Att ett internationellt skivbolag gör detta för norsk musik är en sensation och enormt viktigt för nordnorsk kultur”, skriver han. Det er overhode ingen sensasjon at et plateselskap lar artisten bestemme repertoaret, særlig ikke når artisten selv står for størsteparten av kostnadene. Man kan også diskutere hvorvidt der er god bruk av offentlige midler å bruke flere hundre tusen på å spille inn CD-plater hvert år.

Skryt fra Vladimir Dudin
NOSO fikk skryt fra Vladimir Dudin, en av Russlands viktigste musikkritikere, skriver Lindberg. Hvis man setter sammen et 70-talls yrkesmusikere, rekruttert fra profesjonelle orkestre og ensembler i hele Norden skulle det bare mangle at man ikke klarer å begå det Dudin kalller en “slående kraftfull framføring” av Tsjajkovskij. Alt annet ville være en skandale. Det jeg sikter til i mitt innlegg er den voldsomme ordbruken fra NOSO der man snakker om “enorm presseomtale” og “stor internasjonal suksess”.

Påstander som ikke kan dokumenteres!

Da jeg i mitt innlegg gjenga den britiske kritikeren Michael Whites labre karakteristikker av Lindbergs og orkestrets prestasjoner på Nordlysfestivalen i Tromsø, gjorde jeg det ordrett etter avisa Nordlys mal.

Les Whites originale artikkel i The Daily Telegraph

Kritikk mot NOSO – ikke kulturløftet
Den økende kritikken mot NOSO er ikke kritikk av den politiske viljen som ligger bak bevilgningen. Kritikken retter seg mot de politiske overtramp som ble gjort ved etableringen, og den retter seg mot måten NOSO blir koordinert og styrt i forhold til andre aktører. Er det dirigentens timeplan eller nordnorsk kulturlivs behov som skal definere turneplanene?

Den voldsomme pengebruken til utenlandsturer og plateopptak provoserer mange. Tove Karoline Knutsen sier til avisa Harstad Tidende at en institusjon selvsagt skal ha mer penger enn en fri teatergruppe. Jada. Men hvorfor skal det store kulturløftet i Nord-Norge i 2010 nødvendigvis være et erkekonvensjonelt symfoniorkester? En institusjon toppstyrt av en direktør og en maestro som de facto er gitt mandat til å håndheve nordnorsk kulturpolitikk til en verdi av 50 millioner kroner pr. år.

Dette er ikke framtidsrettet.

Trenger arktisk ensembleordning
Vi bør erstatte dagens NOSO med en Arktisk ensembleordning. En ordning som er skreddersydd for nordområdene. Vi skal ha et symfoniorkester, en Bodø Sinfonietta og et Tromsø Kammerorkester. Men her bør det være fokus på bruk av musikere og solister som er bosatt i nord eller har sterk tilknytning til nordområdene. Innenfor de romslige budsjettrammene må det også gjøres plass for et forpliktende samarbeid om oppsetninger av vokalmusikk i samarbeid med nordnorske kor og solister, det må være klare prioriteringer av opera- og musikkteater, og det må på plass penger til årlige prosjekter med et stort arktisk rytmisk ensemble, som kan jobbe med den arktiske verdensmusikk som finnes i nord.

Vi trenger en arktisk ensembleordning som kan skape et attraktivt tilbud for nordlig kulturliv, men som også kan hente hjem gode anmeldelser fra europeiske storbyer. Vi må etablere en god dialog rundt NOSO, og se på ulike løsninger for å gjøre satsingen til det som var tanken – et solid løfte for nordnorsk kultur – i hele Nord-Norge.

Anders Eriksson er konsertprodusent og musiker

Publisert:

Del: