av:

Publisert:

Del:

INNLEGG: Simen Herning fra Spoon Train foreslår at by:Larm hever terskelen til neste år.

Fra konsert med Megaphonic Thrift på by:Larm 2010
Fra konsert med Megaphonic Thrift på by:Larm 2010, © Rasmus Weng Karlsen / myspace.com/megaphonicthrift

Etter å ha fått noen dager tilbake på kontoret har vel de fleste fått summet seg etter det som utvilsomt har vært den beste utgaven av by:Larm noen sinne. En mengde utenlandske delegater fikk se framifrå norsk talent i en vakker by hvor gjennomføringen i all hovedsak fungerte strålende.

Noen ting er det likevel verdt å ta tak i.

På by:Larms seminarprogram sto blant annet ”Business Boot Camp”, arrangert av businessmannen Yngve Dahle. Dahle har skrevet den veldig interessante boka ”Vekstbedriften”, som beskriver utfordringer og muligheter for bedrifter som er gjennom den umiddelbare gründerfasen, og som skal ta fatt på vekstfasen, den hvor de omsetter fra 3 til 20 millioner.

Les svar fra by:Larms bookingsjef: - Arrogant og egosentrisk

Boka beskriver en interessant virkelighet: gründerbedriftene er gjenstand for masse oppmerksomhet fra investorer, forskere og andre, som bidrar til at vi vet mye om hvordan man skal gå fra ”den gode ideen” og til en utviklet forretningsmodell. Utfordringene oppstår først når ideen er på beina, når bedriftene skal ta steget fra å være en driftig gründeridé til en bærekraftig bedrift.

Litt på samme måten er det med den nye norske musikken.

Siste nytt bra bransjen rett i innboksen: Ballades nyhetsbrev

Innstramming er bra
Bookingprofilen på by:Larm i år var litt forskjellig fra tidligere år. Plutselig sto svære norske artister som Bigbang, Donkeyboy, Sivert Høyem og Mira Craig på plakaten, mens by:Larm skrøt av å ”ha gjort nåløyet trangere” ved å øke antallet nordiske artister og strammet inn på mengde demoband som får delta på festivalen.

Dette tror jeg er en god løsning.

Mange mener nok mye om at store etablerte norsk artister får plass på programmet, men man må tenke på at de som for oss er store stjerner ofte er helt ukjent i Skandinavisk sammenheng.

Les også: Bookingbyråene krever lite

Fjern demoprogrammet
De små artistene ble også i år tatt vare på gjennom demoprogrammet, og by:Larm presenterte blant annet to forskjellige akustiske konsepter fra min hjemby Moss. Ikke et vondt ord om artistene, de lager kjempeflott musikk, men felles for dem er at de ikke later til å ha noen god plan for karrieren. Samarbeidspartnere mangler, og sånn sett er det meningsløst å gi scenetid til denne typen artister, når by:Larm etter eget sigende er en arena hvor internasjonal bransje kommer for å finne eksportklar norsk musikk.

Jeg vil ta til orde for at en neste år fjerner hele demoprogrammet i sin nåværende form.

Norsk bransje oppdager nye band hele året gjennom, ikke bare i februar. Jeg vil påstå at om du som band ikke har fått noen tilbud fra enten bookingselskap eller plateselskap allerede i god tid før by:Larm, så trenger du mer tid på deg. By:Larm må gi opp ideen om å være arenaen som oppdager purungt norsk talent. NRK Urørt oppdager nytt norsk talent. Klubbscenene som Hulen i Bergen, Samfundet i Trondheim, Trashpop i Kristiansand og deres likemenn oppdager nytt norsk talent. Hele året igjennom.

Vekstbedriftene taper
Artistene som blir sittende igjen med svarteper i den typen programmering by:Larm driver med nå, er ekvivalenten til ”vekstbedriftene” som Dahle skriver om. Artistene som i dagens musikkhverdag trenger by:Larms støtte mest, det er de som allerede har fått til noe og som er på vei ut i verden.

Er det én ting disse artistene trenger, så er det en arena på hjemmebane, og et klapp på skuldra og et ”godkjent-stempel” fra by:Larm. Støtte fra ”vår egen” showcasefestival kan være det siste skyvet som skal til for å komme inn på arenaer som Spot-festivalen, Reeperbahn, The Great Escape eller SXSW.

Følg Ballade på Facebook

Ikke aktuelle?
La meg eksemplifisere med tre norske artister som begynner å få det til i utlandet: Philco Fiction får bra presse i UK, spilte for et utsolgt Ja Ja Ja i London og er klare for SXSW. The Megaphonic Thrift slapp i februar et album som fikk fantastiske kritikker i Norge, de har en kjempe-setup i Europa og har virkelig ting på gang i USA. Albumet skal ut i disse territoriene denne våren. Og sist, Einar Stray, som jeg er manager for, som etter by:Larm i 2011 signerte Europeisk bookingdeal, spilte Iceland Airwaves og Popkomm, og nå i januar lanserte album i Tyskland og solgte ut 9 av 15 konserter på releaseturneen.

Felles for alle disse er at by:Larm mener de var for lite ”aktuelle” for årets festival, til managementenes store frustrasjon. Er det én ting vi kunne trengt nå, så var det litt skyv av by:Larm, sånn at vi slapp å gjøre det vi gjorde, nemlig å arrangere våre egne showcaser.

For Spoon Trains vedkommende trakk vi en haug med engelske og amerikanske bransjefolk til lille Skuret på Grønland. Alle sammen spurte seg hvorfor i all verden ikke et eneste av våre band fikk plass på programmet. Det samme gjorde Dagsavisen.

Trenger et skyv
Med dette mener vi overhodet ikke å klage.

Vi syns by:Larm på de fleste områder gjør en kjempejobb, og vi jobber med vårt uavhengig om vi får våre artister booket eller ikke. Men, vi håper at by:Larm neste år kan slippe til de bandene som trenger et skyv, ikke bare de som er enten kjempestore eller helt uoppdaget. Neste år håper jeg band og artister som Bendik, Highasakite og Dreamon kan løftes fram mot et europeisk gjennombrudd av en samlet norsk bransje.

Jeg tipper disse artistene uansett får europeisk representasjon i disse dager, men det er bare starten på en lang, lang jobb. Jeg håper at de neste år slipper å trekke utenlandske bransjefolk bort fra Youngstorget og til en skitten pub på Grønland for å se dem.

Neste år håper jeg by:Larm gir rampelyset til Bendik. Ikke til Mira Craig eller en lovende Elliot Smith-aktig singer-songwriter fra Notodden. Selv om Bendik ”spilte i fjor”.