Kan man lovlig selge brukte musikkfiler til hvem man vil, på samme måte som man selger brukte plater? Amerkaneren George Hotelling gjorde dette i USA, men ville norske lover tillate det samme? Ballade kontaktet en mann som skulle være særdeles kvalifisert til å svare på akkurat dette: Bjørn Alexander Brem er ikke bare musikeren bak pseudonymet Gothminister, men også advokat og spesialist på opphavsrett. Her forklarer han hvorfor man lett kan havne i konflikt med loven hvis man forsøker å selge musikkfiler privat, samtidig som han skisserer hvordan man kan unngå å tråkke åndsverksloven på tærne.

Gothminister (Foto: Sandra Jensen)

Av Knut Steen

George Hotelling lyktes med å selge sin iTunes-konto, med én sang på, til en kjøper. Ville en nordmann kunne gjøre det samme med en norsk fildelingstjeneste, uten å komme i konflikt med norske lover om opphavsrett og salg?

— Først må jeg understreke at jeg kun uttaler meg på generelt grunnlag i denne saken, da jeg ikke har hatt veldig god tid til å sette meg inn i det aktuelle tilfellet. For å skjønne de kompliserte reglene, skal jeg først forklare reglene ved et helt vanlig salg av et fysisk eksemplar:

— Etter Åndsverklovens § 2 har opphavsmannen enerett til å tilby åndsverket for salg etc. ved å gjøre ethvert eksemplar tilgjengelig for allmennheten. Eiendomsretten til åndsverket kan således overdras til andre, men utgangspunktet er at spredningsretten, for eksempel rett til videresalg, forblir hos opphavsmannen. Et unntak her er de såkalte konsumpsjonsreglene i Åndsverkslovens §§ 19 og 20 hvor det av hensyn til eier av eksemplar, omsetningslivet og opphavsmannen gjelder en begrenset rett for viderespredning for den som kjøper eksemplar av åndsverket. Dette innebærer for eksempel at den som har kjøpt en fysisk CD-plate, senere kan selge den samme platen til hvem han vil, til den prisen de to blir enige om; med andre ord et helt vanlig bruktsalg, for eksempel fra et antikvariat.

Betyr dette også at de samme konsumpsjonsreglene også gjelder tilsvarende for salg av digitale åndsverk, så som musikkfiler som er kjøpt gjennom internett?

— Dette er et vanskelig område, så vi får bare begynne i en ende. For det første: Distribusjonskanalen kan ikke være avgjørende; det er i utgangspunktet ikke hensiktsmessig å skille mellom eksemplaret er spredt via antikvariat, bokhandel, telekommunikasjonsnett eller andre distribusjonskanaler, sier Brem, før han fortsetter:

— For det andre likestiller loven digitalt salg med salg over disk. Det er det eksemplar som nedlastes for så å skapes lokalt hos brukeren, på hans maskin, som anses som det “solgte verk”, og videresalg av dette lokale eksemplaret hjemles av Åndsverklovens konsumpsjonsregler.

Så langt er altså alt greit. Man kjøper en musikkfil, som lastes ned fra internett til egen maskin, og selger denne videre. Men man kan ikke sende eller kopiere filen, for eksempel ved å sende den per E-post eller liknende?

— Ved nedlasting fra Internett er det kun det eksemplar som skapes lokalt hos brukeren som kan anses solgt eller overdratt fra opphavsmannen, og altså ikke kopier av dette verket. Hvis en bruker således legger ut musikkverket for salg ved å opplaste et eksemplar av verket på Internett, anses denne opplastingen som en eksemplarfremstilling som bør kreve særskilt hjemmel i enten Åndsverkslovens avgrensningsregler eller opphavsmannens samtykke. En slik viderespredning vil også skje idet brukeren lagrer filene sine på egen datamaskin, tilgjengelig for Internett. Denne handlingen vil forutsette en sekundær lokal fremstilling hos sekundærbrukeren, og dette hjemles heller ikke av Åndsverkslovens §19, Denne paragrafen konsumerer således opphavsmannens enerett til spredning, men ikke opphavsmannens enerett til eksemplarfremstilling.

Hvorfor er reglene så annerledes for musikkfiler i forhold til fysiske plater – som Hotelling selv uttrykte: – Jeg kjøpte sangen like lovlig som jeg kjøper plater, så da skulle jeg vel ha rett til å selge den på like lovlig vis?

— De hensyn som ligger bak og som skiller et salg av digitalt verk på internett fra vanlig salg, er særlig kontrollhensyn: Etter at brukeren har nedlastet et digitalt verkseksemplar, vil han i noen utstrekning ha hjemmel for å fremstille digitale kopier av dette eksemplaret til for eksempel privat bruk og lignende. Men det vil være vanskelig, for ikke å si umulig å skille disse kopiene fra det eksemplaret som ble lastet ned. Dette medfører en stor fare for at brukeren kan selge originalen flere ganger. Det digitale verks natur og opphavsmannens manglende kontrollmuligheter bør nok derfor tilsi at en viderespredningsrett til digitale eksemplarer lastet ned fra datamaskinbaserte nettverk kan få så vidt uheldige konsekvenser og uante følger for opphavsmannen, at konsumpsjon i slike tilfeller ikke bør kunne inntre.

Men hva med å gjøre det slik Hotelling gjorde, nemlig å selge en hel “konto” med sanger, eller tilgangen til disse. Verket vil da ligge på samme sted – nemlig på serveren til iTunes. Da selger man jo tilgangen til originalen, på samme måte som men et fysisk produkt?

— Hvis det i vårt tilfelle er snakk om videresalg av en konto som for eksempel gir adgang til å nedlaste musikkverket på ny, innebærer dette en viss forskjell fra det ovennevnte da brukeren bla ikke selv laster opp noen digital fil som kan sees på som en eksemplarfremstilling ulovlig for videresalg. I utgangspunktet skulle derfor Åvl §19 ikke hindre for videresalg av kontoen og tilgang til denne, som tilsvarer originaleksemplaret brukeren opprinnelig kjøpte. Imidlertid bør den første brukeren pålegges å slette sitt eksemplar. Ved et vanlig CD-salg ville selger i dag selvsagt hatt mulighet til å brenne en kopi av den solgte originale CD, men ikke som i dette tilfelle kunne sitte igjen med et identisk eksemplar som han har mulighet til å videreselge på ny. Igjen vil det digitale verks natur samt opphavsmannens manglende kontrollmuligheter føre til betenkeligheter med å tillate dette, sier Brem.

At det skulle være ulike regler for fysiske og digitale varer ble vel diskutert i USA relativt tidlig – men hvor klart er egentlig denne forskjellen etablert i henholdsvis amerikansk og norsk lov og rettspraksis?

— Jeg kan fortelle litt om utviklingen i USA først. På midten av 90-tallet ble det av Det Hvite Hus nedsatt en kommisjon kalt NIITF (National Information Infrastructure Task Force) som bla. skulle se på opphavsrett i forhold til det digitale nett. NIITF kom med en generell konklusjon om at “the first sale doctrine” ikke burde få anvendelse for verk som ble sendt over nettverk, og for at situasjonen ikke skulle komme ut av kontroll, burde opphavsmannens samtykke kreves hver gang en fil med opphavsrettslig vernet materiale ble sendt via nettverk”. Førstesalgsretten gjelder således bare en slags videreføring av opphavsmannens spredningsrett, ikke eneretten til eksemplarfremstilling. Tilsvarende føringer ligger også i norsk lov, forteller Brem:

— Både ut i fra Prof. Dr. Jusis Ole Andreas Rognstads doktoravhandling, ulike uttalelser fra justisdepartementet, og senere forarbeider til åndsverksloven, kan man med ganske stor sikkerhet si at det samme gjelder for norske forhold. Men – det har ikke vært noen saker oppe, og dermed er det heller ingen regel som står fast i rettspraksis. Videre må jeg legge til at jeg ikke har sett Apple iTunes kontraktsvilkår. Brukeren påstår selv at han ikke har brutt noe i kontrakten med iTunes. Det er selvsagt fullt mulig for iTunes å tillate en slik viderespredning så lenge de har opphavsmannens samtykke, poengterer Brem.

Avslutningsvis – hvordan ser du på problematikken og mulighetene i forhold til musikk på internett?

— Den teknologiske utviklingen er viktig, og det kan virke nytteløst å skulle kjempe imot den. For ti år siden var bransjen livredd for videospilleren, fordi da kunne filmer og lignende kopieres og videreselges ulovlig. I dag ler vi av dette. Hvem vet hva vi ler av 20 år frem i tid?

— De mange og vanskelige problemene med ulovlig kopiering og spredning av åndsverk som har oppstått med utviklingen av digitalt utstyr, globale nettverk og så videre, er en del av utviklingen. Jeg tror for eksempel den måten plateselskapene forsøker å bekjemper dette på nå, er en håpløs kamp. De burde i stedet ha utnyttet utviklingen, kommet forbrukerne i forkjøpet, og på et tidlig tidspunkt tatt over markedet på internett. Da kunne de aktivt solgt musikk over nettet til en så billig penge at få hadde hatt behov for eller glede av å legge ut ny musikk ulovlig til gratis nedlasting før den kom ut i butikkene. Kanskje hadde musikkindustrien da sett annerledes ut i dag?

— I stedet har vi fått en jungel av mislykkede forsøk på kopisperringer og lignende. Dette kan til syvende og sist skade opphavsmannen like mye som forbrukeren, for eksempel ved at CD- plater ikke engang kan spilles overalt lenger; kjøperen får da ikke hørt musikken, og opphavsmannen får da ikke spredt musikken. I dagens kamp mot ulovlig kopiering overskygger dessverre ofte det som burde være det aller vesentligste med et åndsverk; nemlig nytelsen av det, avslutter Brem.

Publisert:

Del: