– I debatten om “PiracyKillsMusic”-kampanjen har det blitt påpekt en rekke faktafeil og uklarheter i kampanjens påstander, men ingen har hittil tatt opp det mye mer grunnleggende og viktige temaet om kampanjens mange sviktende forutsetninger. Først og fremst blant disse står den påviselig feilaktige påstanden om at fildeling er skadelig for salg og produksjon av musikk, og dermed utgjør en trussel mot musikernes evne til å leve av musikk og mangfoldet i musikklivet. Dette skriver Thomas Gramstad, leder i Elektronisk Forpost Norge.

Thomas Gramstad 1

Av Thomas Gramstad, leder for Elektronisk Forpost Norge

Økning av salget

Flere av debattantene har henvist til en ny undersøkelse av Felix Oberholzer-Gee og Koleman Strumpf som konkluderer med at ulovlig nedlasting av musikk, i motsetning til plateindustriens og kampanjens påstander, har liten eller ingen innvirkning på salget av musikk[1].

Denne undersøkelsen er forøvrig ikke ny, men er en årlig undersøkelse som nå har kommet for tredje gang, og som på grundig og finurlig vis undersøker mulig tap av salg i forhold til nedlastinger. Det er vel og bra å se på dette forholdet, men hva med andelen av tilfeller der nedlasting fører til at man kjøper musikken etter å ha hørt på den? Viser denne undersøkelsen av tap av salg og nye salg pga. medlasting går opp i opp, eller har man overhodet ikke sett etter en positiv korrelasjon, der perioder med økning av nedlastinger og perioder med økning av salget av den samme musikken inntreffer samtidig?

Fra flere andre undersøkelser vet vi at den prosentandelen mennesker som kjøper mer musikk etter at de begynte å laste ned musikken først er større enn den prosentandelen som kjøper mindre musikk enn før de begynte å laste ned.

Det er også en stor prosentandel som oppgir at deres nedlasting ikke påvirker hvor mye de kjøper hverken opp eller ned. Jupiter Media Matrix fant at 51 % kjøper mer, 15 % mindre, og 34 % like mye som før[2]. En rekke andre undersøkelser, fra bl.a. Screen Digest[3] viser det samme: Fildeling og musikknedlasting fører til at musikksalget øker.

Dette stemmer også med erfaringen til alle som deltar i eller kjenner miljøer og personer (voksne) som både er teknologisk oppegående, glade i musikk og kultur og tjener sine egne penger: alle vet at denne “kreative klassen”[4] kjøper vanvittige mengder med musikk og kultur og er bransjens beste kunder.

Økt konkurranse

Men hvordan kan det da ha seg at musikksalget går ned?

Forklaringen er ganske enkelt at CD-salget taper i konkurransen mot DVD-plater, dataspill og mobiltjenester. Folk har bare en viss mengde tid og penger de kan sette av til kultur og underholdning, og med disse tre nye teknologiene, og i kombinasjon med tidsklemma, har konkurransen om kundenes tid og penger blitt mye hardere.

Espen Andersen viser detaljert[5] hvordan platebransjen i mange år ikke hadde noen konkurranse, og så ble den rammet av DVD, dataspill, mobiltelefonen, og underholdningstjenester på nett på en gang.

Dersom det ikke hadde vært for fildelingen av musikk, som i nettoeffekt fungerer som en effektiv gratis markedsføring for musikkbransjen, så ville musikksalget ha vært enda mye lavere enn det er.

Ungdom laster ned mye musikk. Men når dette er musikk som de uansett ikke ville hatt råd til å kjøpe, så har ingen i musikkbransjen tapt penger på deres nedlasting. Hvis derimot ungdom bruker 200 kroner på å snakke i mobilen eller sende SMS, penger som de ellers ville ha brukt på en CD, da har musikkbransjen tapt penger.

Men dette er en type tap som det neppe er holdbart å kjøre holdningskampanjer mot. Likevel er det feil – til tross for hva “piracy”-kampanjen påstår – at ungdom ikke er villige til å betale for musikk. Ungdom betaler gjerne 30 kroner per stk. for lavkvalitets jingler de kan bruke som ringemelodier på mobilen sin. Dette viser at ungdom er villige til å betale for musikk som de ønsker å bruke på sin måte. En annen av kampanjens påstander – “vi har mistet en hel generasjon som ikke vil betale for musikk” – er dermed påvist å være feil.

Denne generasjonen vil betale for musikk som de kan bruke slik de vil, akkurat som alle andre generasjoner. Men, de vil bruke musikken litt annerledes enn andre generasjoner. Mange av dem vil ikke ha “fysiske beholdere” som f.eks. plater. De vil ha filer som de kan bruke som de vil.

Det får de fremdeles ikke idag, til tross for at det har kommet enkelte lovlige musikknedlastingstjenester. Disse – eller de “store” offisielle tjenestene som de største plateselskapene stiller seg bak, med iTunes i spissen, er ganske enkelt ikke gode nok. Ikke på langt nær. Filene utstyres med såkalt DRM-teknologi eller tekniske sperrer som ikke bare hindrer alle de spennende nye bruksmulighetene som nye generasjoner vil ha og som nyskapende teknologi åpner opp for, men i tillegg gjør disse sperrene at tradisjonelle kunde- og brukerrettigheter krenkes også.

De europeiske forbrukerombudene har anmeldt iTunes for en rekke lovbrudd mot forbrukerlovgivningen[6]. Salget på iTunes flater nå ut på et ganske lavt nivå[7] (sammenlignet med potensialet, og med størrelsen på den ulovlige nedlastingen), og antagelig er det kun iherdige og “fanatiske” Mac-brukere som utgjør kundegrunnlaget på iTunes[8].

Dette betyr at de store aktørene i musikkbransjen – fremdeles – nekter å tilby kundene det de beviselig er villige til betale for, nemlig musikkfiler uten sperrer og restriksjoner til en rimelig pris som kundene kan flytte med seg og bruke som de vil innen den private sfæren, bruke på nye måter og i nye sammenhenger.

I tillegg nekter musikkbransjen å tilby til voksne generasjoner det som de vil ha, nemlig muligheten til å kjøpe “gammel” musikk fra back-katalogene, ting som idag ikke trykkes i nye opplag, men som kunne tilbys for salg enten ved “print-on-demand” plater eller som musikkfiler med god lydkvalitet – “gammel” musikk som selv mor og bestefar klarer å laste ned fra nettet, i alle fall med litt hjelp fra de yngste i familien, siden platebransjen med sin holdning lærer opp alle generasjonene til å forstå at dersom man vil ha musikk fra de store selskapene som ikke er fersk eller står på topp-20-lista, og med tradisjonelle forbrukerrettigheter, ja da må man laste den ned gratis og ulovlig fra nettet, for noen andre steder er det jo ikke mulig å få tak i den.

Altså, de store aktørene i musikkbransjen nekter å selge det som folk vil ha. Hvilken rett har de da til å klage over at musikksalget deres går ned?

Økning av mangfoldet og musikerens makt

I mellomtiden gjør små aktører og uavhengige artister det riktig så bra. De har oppdaget at de kan bruke nettet som markedsførings- og distribusjonskanal fordi dette er billig og lett tilgjengelig.

I tillegg oppdager de at de ved å tilby plater og musikkfiler uten sperrer, og som dermed ivaretar de rettighetene som kunder og brukere alltid har hatt, så har de plutselig fått en konkurransefordel – en uventet gavepakke – fra sine store konkurrenter, siden de dermed kan tilby et produkt som er mye bedre også rent teknisk og rettighetsmessig, enn det de store velger å gjøre. Og, man kan beholde pengene fra salget selv.

I tillegg står musikerne selvsagt mye friere musikalsk og kunstnerisk til å bestemme utformingen av og innholdet i det man tilbyr, når man er uavhengig eller bruker en liten og moderne teknologisk oppegående aktør som samarbeidspartner, slik flere og flere gjør[9]. Og nettopp her ligger noe av Internetts og fildelingens magi: Nettet kan frigjøre en musiker fra husmannstilværelsen hos et stort plateselskap.

Her finner vi nok mye av de viktigste grunnlaget til at platebransjen kjemper mot fildeling og musikknedlasting. Hvis det kommer på plass ordentlige betalingsordninger for fildeling og musikknedlasting, der pengene går til dem som faktisk skaper musikken – komponistene, utøverne og evt. studiofolk som bidrar til å utforme musikken i den retningen som komponistene og utøverne ønsker – ja, da mister plateselskapene mye av makten og kontrollen.

Det er forståelig at plateselskapene lager en kampanje mot denne utviklingen for å beholde sin posisjon. Hva som er uforståelig, er at mange artister og flere av deres organisasjoner som TONO og Norsk Artistforbund støtter opp om en slik aksjon.

Artistene og deres organisasjoner burde heller bruke kreftene på å utrede og bygge opp nye økonomiske modeller der lovlig fildeling og musikknedlasting nødvendigvis må inngå som en komponent, slik at man kan støtte opp om og forsterke en utvikling som allerede styrker den uavhengige musikers makt og evne til å skape en teknologisk og økonomisk plattform som gjør det mulig for ham og henne å forme sitt skaperverk etter sin egen visjon og å nå frem og ut med det i samfunnet. Det finnes allerede en rekke mulige modeller for kollektive betalingsordninger (alt fra radiolisenser, bredbåndsavgifter, eller den type ordninger som TONO selv, Kopinor og andre administrerer).

Dette er en stor internasjonal debatt, og i EFN prøver vi å dokumentere og samle løsningsforslag som tar hensyn til nye teknologier og muligheter[10] og som dermed kan være lett å overse for etablerte aktører.

En annen puslespillbit i dette bildet er musikeres bruk av frilisenser eller egenforvaltning av sine verk via f.eks. Creative Commons, og her er det svært gledelig å se at TONO er i gang med å innarbeide og tilpasse dette til sitt eget system.

”Piracy”-kampanjens sviktende forutsetninger

Vi kan nå oppsummere PiracyKillsMusic-kampanjens sviktende forutsetninger:

1.”Piratkopiering dreper musikken”.

Feil. Ikke-kommersiell fildeling eller musikknedlasting øker salget og mangfoldet. Internett gir musikere en mye sterkere forhandlingsposisjon i forhold til plateselskap/distributør, fordi man kan si nei takk til dårlige betingelser og finne en annen samarbeidspartner f.eks. utenfor den etablerte plateselskapstrukturen.

2.”Ungdom vil ikke betale for musikk”.

Feil. Ingen andre enn ungdom vil betale 30 kroner for mobilringesignaler. Ungdom er fortsatt den gruppen som mest ukritisk er villig til å betale for musikk (i den grad de har penger, og i den grad de kan bruke musikken slik de ønsker).

3.”En hel generasjon vil ikke betale for musikk”.

Feil. Det er de store aktørene i platebransjen som ikke vil selge musikk (i den formen som kundene vil ha, med både tradisjonelle eksemplareierrettigheter og med nye bruksmuligheter som ny teknologi åpner opp for).

4. “Kampanjen er en kamp for god og variert musikk – også i fremtiden”.

Feil. Kampanjen er en kamp for status quo med enkel formelmusikk og superstjerner, dvs. den maktposisjon plateselskapene i mange år har hatt, en kamp mot nye teknologier og aktører, så vel som mot uavhengige artister og andre konkurrenter. God og variert musikk og mangfold skapes hovedsakelig utenfor de store plateselskapene, av musikere som velger å beholde den kunstneriske kontrollen over sine verk. Internett og fildelingsteknologi gir en plattform for uavhengige musikere og kunstnere til å nå ut til et stort antall publikummere og kunder.

5. “Det er artisten/opphavsmannen selv som som skal bestemme når og hvordan musikken skal brukes, ikke nedlasteren”.

Feil. Artisten/opphavsrettsinnehaveren har lovens medhold i å bestemme over DISTRIBUSJON og OFFENTLIG FREMFØRING av musikken. (Kunden bestemmer derimot over BRUKEN av sitt eksemplar.) Det vil imidlertid være bra for alle parter å innføre kollektive lisens- eller avgiftsordninger for fildeling på samme måte som for andre store kollektive medier.

Fremtiden: Mangfold og fildeling

Gitt det ovenstående, kan vi spørre: hvorfor skal det koste penger å laste ned musikk i det hele tatt, hvorfor ikke bare la fildeling være gratis siden det ikke er skadelig, slik som Piratgruppen går inn for?

Problemet med dette synet er at det godtar det samme premisset som platebransjen baserer seg på, nemlig at det kun er den økonomiske verdien av enkeltverk eller et mulig økonomisk tap som kan være grunnlaget for å argumentere for at det skal koste penger å fildele musikk.

Fildeling har blitt et stort medium for å distribuere musikk, i tillegg til at Internett inneholder en rekke nye medier for fremføring av musikk. Det betyr at det har oppstått en ny mulighet, en ny kanal, for dem som lager musikken til å tjene penger på sin skapende virksomhet.

Dette trengs, det er alltid gode nyheter når det oppstår nye muligheter for å finansiere skapende arbeid, og nye uttrykksformer og medier for skapende arbeid. Slike muligheter er bra både for den enkelte og for samfunnet. Det er dette som er argumentet for at fildeling bør koste penger, ikke uholdbare spekulasjoner om at fildeling er skadelig. Derfor bør det utvikles ordninger for lisenser, avgifter eller andre kompensasjonsmekanismer for fildeling, på samme måte som det har skjedd med andre nye medier tidligere.

Slike ordninger bør oppfylle krav i forhold til at de bør være så enkle som mulig og gi så mye frihet som mulig for brukerne, samtidig som skaperne får sin belønning og samfunnet stimulerer kulturproduksjonen. Ordningene må ikke bli en slags skatt til gamle distributører som blir utkonkurrert av nye distributører.

Pengene må gå til de som faktisk skaper musikken – komponister, utøvere og evt. studioer o.l. som bidrar til å gi musikken en form som er i overensstemmelse med komponistenes og utøvernes ønsker og intensjoner.

Pga. den nye konkurransesituasjonen på kultur- og underholdningsmarkedet står musikkbransjen utvilsomt overfor store utfordringer. Likevel er det liten tvil om at et godt og fleksibelt musikkprodukt, i form av musikkfiler i valgfritt format og lydkvalitet (og evt. fysisk mediebærer for dem som vil ha det), der musikkproduktet både omfatter tradisjonelle brukerrettigheter og spennende nye bruksmuligheter som åpnes gjennom nye teknologier, vil ha livets rett hos alle generasjoner og være en sterk utfordrer til DVD, dataspill, og underholdningstjenester på mobil og nett.

Et slikt musikkprodukt må ivareta kunders og brukeres tradisjonelle rettigheter i en ny digital virkelighet, slik Forbrukerrådet går inn for[11]. Selv om kunder og brukere selv må ta ansvar for å ha en bevisst holdning i forhold til sine egne rettigheter[12], er det viktig at skapere og opphavsrettsinnehavere ikke motarbeider disse. Det vil bare skape unødvendige konflikter som igjen vil redusere folks respekt for og vilje til å kjøpe og betale for åndsverk og kulturprodukter.

Kildehenvisninger

[1] Nedlasting har liten effekt på musikksalg

[2] Piratene kjøper mer musikk (itavisen.no)
[2] File sharing boost music sales (news.com)

[3] Ny rapport frikjenner musikkpirater

[4] The Rise of the Creative Class

[5] Åndsverk, marked og teknologi: Når kartet ikke stemmer med
terrenget

[6] Forbrukerombudet og iTunes

[7] iTunes sales ‘collapsing’

[8] DRM music goldrush is a race for losers – mp3.com founder

[9] MP3 – Street Legal

[10] Noen forslag til hvordan finansiere produksjonen av digitale
åndsverk

[11] Rydder opp i rettighetskaos med digitale rettigheter

[12] Viktige brukerkrav til digitalt materiale

EFN er en elektronisk borgerrettsorganisasjon – en rettighetsorganisasjon for alles rettigheter – som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet.

Publisert:

Del: